18.10.2017

#metoo

Jeg vet ikke om jeg br poste dette under alle disse flelsene som gr gjennom hodet mitt, men igjen s kom jeg p at mitt hode aldri vil bli tom for tanker og flelser igjen.

Jeg fler jeg m st opp og frem for alle kvinner og menn som har blitt et offer for seksuelt trakassering og voldtekt og for den lille jenten dypt inne i min kropp som enda prver forst hva som skjedde og hvorfor alt endte som det gjorde .

De har pminnet meg at s lenge jeg lever s vill jeg alltid vre redd for min egen sikkerhet. De har fortalt meg at jeg ikke er i kontroll over min egen kropp og at jeg skal vre stille, at jeg og mine flelser ikke er verdt noe.

La oss snakke om den kvelden jeg fikk en drink og endte opp s trtt at jeg svidt klarte komme meg hjem, med en som skulle flge meg og som jeg bare trodde godt om men som skulle lre meg vre stille.

La oss snakke om den gangen jeg var s forelsket i han jeg trodde var mannen i mine drmmer men som endte opp vre et mareritt som jeg flte aldri tok slutt, men heldigvis s stoppet det.

Marerittene flger meg hver eneste natt men mennene som gjorde dette mot meg lever livene sine som det aldri skulle ha skjedd. #metoo

18.08.2017

Den egentlige sannheten

Den siste uken har jeg ikke blogget daglig eller helt klart sette med ned ved datamaskinen finne noe spennende som jeg kunne fortelle eller vise dere fordi mye av det som har hendt i det siste har jeg ikke vrt klar for dele med noen. Flelsene har vrt i spinn og alt for mye har skjedd, p godt og vondt.  Mye har forandret seg i livet mitt, bde innenfor sykdom, det sosiale og det litt mer personlige. Det har vrt flere vonde hendelser som har hendt og jeg har ikke helt klart tatt innover meg alt som har hendt enda til tross for at jeg prver, men alt jeg klarer er grte. Grte over urettferdigheten og frustrasjonen .

En jeg tidligere hadde holdt p med bestemte seg for plage meg til det stadiet at han sendte graviditetstester i posten og utenfor dren flere ganger i uken fordi han var s redd for bli pappa og hadde overbevisst seg selv om at jeg var gravid med hans barn. Han gikk s langt at jeg fikk meldinger daglig og det kom til det punktet at jeg ikke klarte be han roe seg ned lengre og om at alt var greit s jeg stoppet svare fordi dette begynte pvirke meg mer enn det som var greit. En voksen mann blandet inn foreldrene sine og med en slik hendelse som varte i over tre uker og mye annet kjente jeg at jeg til slutt fikk nok nr ryktene ble spredt rundt og mindre hyggelige ting ble sagt. 

I samme tidsrom hadde jeg flere underskelser, to reiser, flere mindre hyggelige situasjoner jeg ikke er helt klar for fortelle om som hendte. Jeg valgte bort venner som ikke var gode for meg og mye forandret seg plutselig p s kort tid. Det ble rett og slett for mye og jeg klarte ikke holde opp bloggen, fasaden og den masken der jeg skjuler alt bak og i kveld s sprakk jeg.

Jeg sprakk med s utrolig mye forskjellige flelser som bare ste ut gjennom trer og sinne. Jeg finner meg selv plutselig liggende i sengen, grtende samtidig som jeg holder rundt en pute for ha noe klamre meg fast til. Humoren og latteren kunne ikke dekke opp hvorfor jeg var s fravrende og mine nrmeste venner begynte se hvordan ting egentlig var og denne gangen hjalp ikke unnskyldninger som lite svn og det at jeg hadde mye gjre. Den egentlige sannheten var at det ble for vanskelig vre Victoria for en stund. Det var for vanskelig holde flelsene inne nr jeg egentlig ville lse meg selv inn hyle, hyt. Det ble for vanskelig opprettholde masken nr det konstant var mye som skjedde p godt og vondt. Det ble plutselig s vanskelig skulle innrmme at det ble for mye av alt, nr jeg egentlig skulle klart alt p en gang. Det er s vanskelig alltid skal bevise og overbevise.
 

 

#helse #psykiskhelse #blogg #hverdag #helg #fredag #torsdag #foto #canon #selfie #sannhet 
#flelser #mobbing #trakassering #kjrlighet #venner #familie 

03.07.2017

Jeg fikk nok

Det er n Mandags kveld og jeg har ikke blogget p to dager. Grunnen er igrunn enkel og komplisert p samme tid. P den ene siden har jeg valgt bruke tid med venner og bekjente som vil meg godt og ikke sitte p en mobil eller data for skrive flere innlegg til bloggen, svare p meldinger og lignende fordi jeg vet dette ikke er noe kjekt sitte vente p. Den andre grunnen midt opp i alt dette er at jeg delvis var ganske nr for g p veggen. Jeg har i den siste tiden planlagt alt som skal gjres fra morgen til kveld og det ble nesten slik at jeg mtte skvise bekjente inn om de nsket mte meg innen noen dager og jeg flte at dette virkelig ikke var noe kult. Jeg har planlagt s mye den tiden fr og etter operasjonen. Jeg skulle mte venner, jeg hadde sykehustimer og jeg hadde flere avtaler og mter jeg mtte mte opp og vre aktive p. Noen av mtene tok energien rett ut av meg og det har vrt en stor forandring i mitt liv som har vrt litt vanskelig forholde seg til. 

Jeg har delvis sittet kjent etter smerter. Ikke fordi jeg nsker ha de, nsker oppmerksomhet eller en grunn til droppe noe som skjer i mitt liv eller i min hverdag men rett og slett for at ting har vrt for godt til vre sant. Jeg trodde ikke nr jeg for to uker siden satt p hotellrommet i Tnsberg og ventet p morgendagens mte at jeg skulle vkne opp etter operasjonen og nesten fle meg bedre som nyoperert enn det jeg gjorde nr jeg nesten hylte og vridde meg i smerter p operasjonsbordet fr narkosen. Under alt dette har jeg til tross for at jeg har bedt meg selv om roe ned flere ganger valgt gjre mye. Jeg tror en del av meg nsker f gjort mye av det jeg gikk klipp av nr jeg var syk.

Det hres kanskje rart ut for du som er utenpforstende eller prrende men jeg tror personlig at ingen helt kan forst uten at de har sttt eller str der n selv. Man nsker bare bevise at man fr til enkelte ting, og det har vrt enkelte kommentarer p sykehuset under innleggelsene som p en mte har grodd seg fast i meg og virkelig plaget meg s mye at jeg kom til et punkt der jeg fler jeg trenger bevise for meg selv men ogs alle andre at jeg faktisk fr til, at smertene faktisk var ekte og at det var funn. Jeg fler jeg trenger bevise alle om at jeg kan ha et normalt liv, jeg klarer holde leiligheten ren og jeg klarer gjre de tingene de enkelte mente jeg aldri ville klare. Jeg ville bare bevise alle sammen, men kroppen fikk nok og jeg gikk p veggen som plutselig var mye nrmere enn den var for kort stund siden.

 


Bilde som nyoperert. Bilde er tatt dagen etter operasjonen p vei hjem til Trondheim.

 

 

#helse #psykiskhelse #sykdom #operasjon #smerter #smertefri #flelser #blogg
#hverdag #helg #bloggfri #sommer #vr #foto #ferie #reise 

01.07.2017

Jeg begynte stille sprsml til meg selv som kvinne

Det er noen ord og setninger som kan stikke litt ekstra i magen enn andre og det er ikke alltid man skjnner hvorfor akkurat det ordet eller den bestemte setningen trigger frem frustrasjon, sinne, tristhet og lignende. Vi alle har situasjoner og temaer vi er ekstra flsom for og det er bare slik vi fleste mennesker er. Vi fleste lrer tilpasse oss slik at enkelte tilfeller kanskje ikke blir like tft eller vondt oppleve men det er faktisk bare en andel vi klarer skjerme oss delvis eller helt for. Det er nesten umulig unng en eller flere situasjoner helt og det har kroppen min virkelig ftt kjenne p.

Nr jeg frst ble akutt syk og den tiden ingen visste hva som gjorde at smertene var s ekstreme sa ingen leger noe p det faktumet at jeg trengte smertestillende. Jeg hadde jo prvd bde paracet, ibux og naproxen og ingenting funket. N jeg sier ingenting funket s mener jeg da at disse type smertestillende ikke funket tilstrekkelig slik at jeg klarte slappe av, sitte oppreist og ikke grte av smerte. De funket jo litt men overhode ikke nok til at jeg kunne puste ut og ''samarbeide'' med kroppen min gjennom smertene. Enda verre var det samarbeide med noe man ikke engang visste grunnlaget for smertene man selv hadde.

De ga meg noe mot smertene, rettere sagt flte jeg at de delte ut preparater jeg aldri i mitt liv helt trodde jeg skulle ha behov for. Jeg lyttet p legen, tok disse pillene og hpte p bedringen som kom ganske raskt etter. Jeg har alltid vrt bestemt p hva jeg skulle ha i kroppen og ting jeg skulle holde meg langt unna, men nr det fles ut som noen river livmoren din fra hverandre tar du selvflgelig det du fr fordi kroppen er ikke laget for takle den type smerte over lengre tid. 

Senere nr de mente de hadde utredet meg grundig nok begynte de stille sprsml til smertene. P en mte s skjnner jeg de og usikkerheten de enkelte legene hadde, men p en annen mte s skjnte jeg ikke hvordan jeg skulle ha klart forfalsket prvesvar, besvimelser og skader fra besvimelsene. Jeg begynte stille sprsml til min egen kropp og mten jeg hndterte min egen smerte. Jeg begynte stille sprsml over hvor kvinnelig jeg egentlig var nr jeg ikke engang klarte holde ut litt menstruasjonssmerter som flere av legene ppekte. Jeg ble s usikker at jeg nektet ta smertestillende fordi jeg selv trodde det ikke kunne vre s ille nr legene sa det ikke var noe. Flere leger kunne jo ikke gjre feil var det jeg alltid tenkte men det visste seg at de kunne det, og var vondt fordi deres usikkerhet smittet over p meg. Deres ord, handlinger og ingen forstelse gjorde at jeg faktisk ikke kunne forst det selv. Nr en lege ikke forstr smertene, hvordan skulle jeg forst de da?

Det er en ting jeg har lrt de siste syv rene. Aldri tvil p deg selv, be om en second opinion om du fler du trenger det, aldri godta mindre enn du er verdt og st for kravene du fortjener. Smertene gjr meg ikke til mindre kvinnelig, men heller til en kvinne som lever med en usynlig sykdom som mange ville vrt overrasket over hvor smertefullt den kan vre om de hadde levd med den selv. 

 

 

#helse #psykiskhelse #sykdom #kvinne #kvinnesykdom #endometriose #endowhat #leger 
#behandling #feilbehandling #sommer #vr #hverdag #helg #foto #reise 
 

12.06.2017

Noen ganger skulle jeg bare nske du kunne holde litt kjeft.

Jeg har ikke blogget p to dager og det er rett og slett fordi jeg ikke har vrt i form til gjre stort om dagene og i de yeblikkene formen har vrt bedre s har jeg heller fokusert p slappe av, prvd handlet litt og vrt med venner. I gr var jeg innom en sndagspen butikk for hamstre noe imsdalsvann og iste. Jeg er konstant trst og nr det frst var salg p drikke som ikke er brus osv s ville jeg heller ha det liggende i kjleskapet enn en flaske solo. I den siste tiden har jeg drikket alt for mye veske om dagen. I gr drakk jeg over tre flasker med vann og jeg fler aldri at trsten slukker seg p noen mte. Jeg prvde melk, vann, saft, vann med sitron og lignende men jeg endte egentlig bare opp med tmme kjleskapet. Jeg vet at dette er bivirkningen av injeksjonene jeg tar i forhold til min behandling, men det er s utrolig irriterende og alltid vre trst, tygge p tyggegummi og lignende. Har du noen tips om en type drikke eller noe som slukker trsten s vil jeg gjerne vite! 

I dag har det egentlig vrt en ganske dritt dag. Jeg s meg selv i speilet i dag rundt ellve / tolv tiden bare falt sammen i grt. Smertene var helt ekstreme, jeg svimte av og fikk den kulen i pannen men samtidig kjente jeg at jeg fikk nok av si at ting er greit, om at jeg har det bra nr jeg egentlig er s utrolig nr p knekke sammen av smerter, press og sykdom. Jeg fikk bare s utrolig nok av nok engang prve late som at ting kanskje var bedre enn det de egentlig var. Jeg er s utrolig lei av konstante smerter, det ikke kan kontrollere min egen kropp p enkelte mter men samtidig kommentarene enkelte slenger rundt seg. 

Det er ikke slik at selv om jeg har vrt gjennom nok dritt med mobbing og kommentarer at jeg ikke blir sret nr mennesker sier ting som ikke er greit. I gr for eksempel. Jeg skulle til byen for handle litt og mte en bekjent. Det var fint vr, jeg var utrolig varm og tenkte at en kjole var innenfor. P vei til busstoppet s svimte jeg av, strmpebuksen under revnet opp s jeg tok den selvflgelig av p busstoppet og kastet den.

En jente jeg har sett flere ganger stirrer p meg, fr hun titter ned p magen min som igjen er veldig hoven p grunn av mensen fr hun sier '' jsann, hvor langt er du p vei ? ''. Denne jenta har sett meg sikkert femti ganger fr, og visste at jeg ikke var gravid, men jeg kjenner litt p det at slike kommentarer stikker til tross fordi jeg vet det er sykdommen som gjr dette. Noen ganger skulle jeg nske at man bare kunne holde litt kjeft. 



#helse #psykiskhelse #sykehus #poliklinikk #sykdom #behandling #trondheim #mobbing #natur #blogg 
#hverdag #vr #sommer #helg #besk #dessert 

11.05.2017

A clean home is a happy home

Klokken er n snart halv syv og jeg sitter n i sofaen etter en grei dag med en tur ute, husvask og litt serie. De verste smertene ga seg rundt fem tiden i dag tidlig og jeg valgte derfor for prve sove litt slik at jeg kunne vre litt uthvilt. Smertene kjennes men det er absolutt ikke slik at jeg m krype rundt eller vrir meg i smerte, enda i iallefall. Haha.

Jeg har derfor ftt til rydde leiligheten, trke stv, stvsuge og vaske litt. N er klesvasken og oppvasken p og jeg kjenner at det alltid et like godt sitte i en nyvasket leilighet, spesielt nr man har gode dager. Jeg er igrunn ei jente som vil ha det strkent hele tiden, noe som er vanskelig nr man har store smerter i mesteparten av tiden. Jeg fler virkelig at det ha en ryddig og fin leilighet hjelper p psyken under s mye sykdom som det har vrt n, jeg tror personlig dette har noe med at jeg har kontroll over hvor rent det er, hvordan ting ser ut og hvor det ligger siden jeg ikke har s mye kontroll p min egen kropp og sykdommen.

Heldigvis skal dette snart endres, jeg skulle faktisk skrive et innlegg om dette forrige helg men bestemte meg for holde p den gode nyheten litt alene. Jeg vil vre sikker p at mine nermeste fr hre det fra meg og har litt tid p kunne tenke p det fr jeg skriver det for alle leserene mine men jeg lover, innlegget vil snart komme!

Her er noen bilder av en ren og ryddig leilighet jeg brukte nesten ni eller ti timer p vaske med noen f pauser. Haha, jeg er sta og skal virkelig ha det gjort.

 




 

Slik ser noen av rommene i leiligheten min ut. Jeg liker det ganske enkelt og kanskje litt kjedelig i flge noen kommentarer p bloggen, haha. Ja, jeg kan gjerne vre kjedelig nr det kommer til leiligheten min, det er heldigvis jeg som bor her og jeg liker det koseligt, behagelig og kjedelig :D 

Hper alle sammen fr en fin torsdag. Jeg skal iallefall sette meg p sykkelen og handle inn noe smtt til helgen og noe godt! Blogges <3

 

#helse #Pykiskhelse #leilighet #ro #indrero #blogg #hverdag #IKEA #mbler #hjemmekos #koseligt #kjkken #stue 
 

09.05.2017

Jeg heter Victoria og jeg er ensom

 

Jeg heter Victoria og jeg er ensom. Jeg har i mange r slitt med mobbing, vold og mange tffe hendelser, men jeg har alltid sagt til media at jeg alltid har kommet sterkere ut av det og at jeg synes synd p alle de som mobbet men sannheten er igrunn noe helt annet. Sannheten er at jeg aldri kom s godt ut av mobbingen. Ja, jeg lever enda og for meg er det en seier, men jeg fler at noe inni meg dde, selv om jeg fortsatt puster og har en fungerende kropp til tross for sykdom. 

De som mobbet meg tok en bit fra meg, flere biter faktisk. Jeg vet bare ikke helt hvilke biter de tok. Jeg bare fler at noe mangler. Det fles s tomt, s ensomt og noen ganger s rinner trene ned kinnet fordi jeg ser to mennesker le sammen og andre ganger vknet jeg av mine egne hyl av marerittene fra overgrep og mobbing. Det har vrt noen tffe r. De to siste var virkelig de vanskeligste, det ble en s mye strre jobb holde alt hemmelig, det ble s mye mer synlig og s utrolig mye tffere holde alt skjult. Det er ikke at jeg ikke ville eller ikke turte si ifra til familie. Jeg bare flte den indre skammen som jeg virkelig ikke kan beskrive. Jeg flte meg s skitten, s ensom, s tom men s full p en og samme gang. 

Jeg fr ofte kommentarer som '' Du er s flink som klarer holde p det sosiale selv for sykdom.'' og ''S bra du ikke er ensom da til tross for mobbingen og sykdommen da Victoria'' . S bra tenker du, s bra at jeg er s flink til skjule nok engang tenker jeg. 

Noen ganger lurer jeg p hvordan jeg hadde vrt om ikke mobbingen og overgrepene hadde funnet plass. Hadde jeg vrt like ensom? Hadde jeg vrt redd for g ut nr det er mrkt? Hadde jeg vrt like skvetten? Hadde jeg kunne levd et helt vanlig liv med jobb,studier og venner? Hadde jeg kunne flt at jeg er en god venn, en god sster og en god mor nr tiden er inne? Hadde jeg sluppet hele det psykiske marerittet? 

Jeg er ensom. Jeg er s utrolig ensom at jeg noen ganger grter av tanken. Sitter jeg med de f vennene jeg har eller bekjente s fler jeg meg ensom, selv nr jeg ikke burde. Jeg fler meg ensom om fle meg ensom. Jeg hadde virkelig gjort alt for ikke flt p denne ensomheten.

 



 

#helse #psykisk #pykiskhelse #ensom #ensomhet #flelser #Mobbing #overgrep #sykdom #blogg #hverdager

28.04.2017

Kroppen min klarer ikke mer, den gr i beskyttelsesmodus

Kjre Victoria.

I dag, akkurat n. Veien i det siste har blitt lengre, brattere og tyngre. Noen dager er tyngre enn andre, men du var aldri ei jente som ville innrmme hva smerten gjorde mot deg og med deg. Du vet du ikke lever et vanlig liv for ei jente p nitten r, men du fullfrer s godt du klarer til tross for begrensningene du har og motet du egentlig har mistet, bit for bit. Du har kjempet lenge n og noen ganger var du faktisk usikker p hvor lenge du kunne fortsette kampen du flte du sto der kjempet helt alene. Flelsene dine er blitt tomme, og ensomheten du har flt s lenge spiser deg opp innvendig. Det er ikke at du ndvendigvis er alene som gjr deg ensom, men situasjonen du er i og mten du er blitt mtt i s lang tid har ftt deg til fle deg ensom, liten og at du ikke er verdt noe spesielt mye for helsevesenet. 

Den siste tiden har vrt tff. Det er vrt tydelig for alle rundt deg. Fremmede mennesker hjelper deg opp fra gaten nr du svimer av, legene virker frustrerte og du ? Du holder det meste hemmelig for deg selv da du har lrt at sykehuset egentlig ikke vil hre om hvordan du egentlig har det, men heller forteller deg hvordan du skal ha det. Du har gruet deg mye n. Du har gruet seg s mye til underskelsene som skal skje fremover at det holder deg vken om natten og trene trenger seg ut av ynene dine.

Nr smerten letter og da du egentlig pleier sovne for natten ligger du n ser i luften. Du hrer din egen pust, du tenker p nr dette skal stoppe og hvor lei du er. Trene presser p enda hardere fordi du innser at dette ikke er noe som vil g over om en uke eller en mned. For alt du vet vil det aldri g over og det skremmer deg. Det skremmer deg s mye at det siste du tenker p fr du grter deg til svn er at du skulle nske du aldri vknet opp, iallefall ikke fr smertene forlater kroppen din, og du kan sitte oppreist, puste ut og slippe fle det presset, den klemmingen og den flelsen over at noe i magen din er i fyr. 

Klokken er 10:00 nr innlegget du skrev i natt publiseres p bloggen og ligger pen for leserne dine. P denne tiden ligger du mest sannsynlig p sykehuset i narkose for gjennomfre en av de underskelsene du har gruet deg s utrolig mye til. Fr de triller deg til drene der foreldrene dine m vente har du heldigvis sttte, de som ser deg og tror p deg, og de er der nr du vkner. Du vet selv at om det ikke hadde vrt for disse to menneskene s hadde du ikke turt lagt deg nede i sengen for f denne underskelsen men selv du har denne sttten, s gruer du deg s utrolig mye at du n ligger vken p natten, skriver ned hva du fler og trker trer. Akkurat n er du veldig sliten, og vi alle vet du hadde gjort alt for bli frisk, eller bare litt friskere. 

Du er sliten men du nekter deg selv sette deg ned for innse det. Du prver fylle opp dagene med aktiviteter, vasking, serier og sosiale medier. Du er s sliten at du til tider faller sammen, besvimer og har krampeanfall fordi kroppen din ikke klarer mer og den gr derfor i beskyttelsesmodus. Den trenger bare en pause, men du fler at ingen er villig for hre p deg og ta dette nsket fra deg og kroppen din p alvor s du godtar n en underskelse du egentlig ikke vil ha, slik du kan f en liten pause fra disse smertene, tankene og kroppen din som du har begynt hate, for alt du vill n er bare ha en god dag, men helst at alle dager kan bli gode. 

Med vennlig hilsen
Tankene dine klokken 0218 natt til fredag og underskelsen du gruer deg til. 

 



 

#helse #psykiskhelse #underskelser #sykdom #sykehus #kronisk #kronisksykdom #innleggelse #sliten #kramper #besvimelse #familie #hverdag #blogg #flelser

22.04.2017

Det er viktig for meg beholde det sosiale

Det er en ting jeg har lrt det siste ret med mye sykdom og det er at det er vanskelig henge med p den sosiale biten. Den frste tiden nr ingen helt visste hvilken sykdom som sto bak all smertene, kroppens temperaturforandringer og det at jeg bde sprang p do med magesmerter og oppkast var det alltid de som skulle ppeke at dette var smittsomt og at jeg burde vre hjemme.

Den andre perioden nr legene ''trappet'' ned sket for hva som feilet meg bestemte venner, medelever og bekjente anta hva som feilet meg og ikke. Jeg fikk ofte hre at jeg hadde gtt p dren og at det lille jeg sa til de kunne tolkes som psykiske lidelser, spesielt siden jeg valgte vre hjemme under smertene og ikke dra rundt til byen, p besk til alle og enhver og at jeg ikke kom meg til skolen med de verste smertene. De dagene jeg kom p skolen var det en del hvisking og tisking bak ryggen. Jeg flte meg usynlig i klasserommet men likevel hadde s mange bekjente og medelever s mye si om en situasjon de ikke engang visste noe om.

Den frste perioden s var det en del rundt. Det var alltid de som tilbydde seg komme p sykehuset, komme p besk for hjelpe og lignende, men nr realiteten kom s var det ingen av de ''vennene'' man trodde man hadde som kom. Det visste seg ogs at de fortalte andre om ting som de mente sto bak '' sykdommen'' og delte pent om hva det mtte vre og hva det ikke var.

Det stakk jo mye i magen nr medeleven du kjente best fortalte deg hvor mye de snakket om deg og hvor lite positivt det var, og heller hvor mye spekulasjoner de hadde. INGEN av disse menneskene som spekulerte mest og snakket mest om situasjonen hadde noen gang spurt meg om hvordan jeg hadde det eller hva som var situasjonen. Det var viktig for meg beholde det sosiale livet, men plutselig var det noe av det vanskeligste. Det man trudde var venner var ikke det s fort jeg trengte noe fra de og ikke de fra meg. De man trodde var snill og stttende ble de som hadde mest si om et tema de ikke viste noe om og den sosiale delen ble noe av det jeg grudde meg mest til. 

Jeg har alltid vrt bestemt p at sykdommene ikke skulle knekke meg, at det psykiske ikke skal f vinne og at falske mennesker ikke skal st i veien, men disse kampene ble plutselig s mye mer vanskeligere enn frst antatt. Jeg prver vre sosial, det gjr jeg virkelig. Men hvor sosial kan man vre med smerter som er s sterke at man svimer av og og med smerter man ikke vet nr det vil forverre seg eller ikke. 

N tar jeg sjansen. Jeg skal p kino med ei jeg faktisk aldri har mtt fr. Hun har endometriose, akkurat som meg og jeg vet at hun vil forst mer enn mange.

Ha en fin lrdag alle sammen, husk kose dere masse! <3 

 



 

#helse #pykiskhelse #psykisk #sosial #kino #venner #kosekveld #koseligt #helg #lrdag #sentrum #byen #blogg #hverdag 

19.04.2017

Jeg skal klare holde ut dette ogs, men det er vondt.

Klokken er tre og jeg har allerede skiftet klr tre ganger siden jeg sto opp. Smertene er sterke og heteslagene og frostriene er som aldri fr. Jeg har ligget ute p plattingen fordi det er s varmt, og jeg har ligget med ullklr under dobbeldynen fordi det er s kaldt. Det stopper liksom aldri. Det er snart to uker siden fastlegen purret p MR timen, men enda har jeg ikke hrt noe fra de og jeg kom ikke igjennom da jeg prvde ringe bildediagnostikk avdelingen. 

Jeg har i dag sendt foresprsel om pfylling av smertestillende til fastlegen og hper resepten ligger inne fr imorgen da jeg merker jeg trenger noe av det jeg er tom for. Jeg bruker ofte ha god kontroll p hva jeg har mye av og det jeg trenger pfyll p men etter innleggelsen og kingen av noen doser fikk jeg litt sjokk da jeg s hvor lite jeg egentlig hadde. Vi fr improvisere, og hpe rimelig fort at selvbetjeningen til fastlegen gr fort. 

Jeg har i dag gjort unna litt oppvask og klesvask og jeg tenkte n stryke litt klr og duker som er vasket. Det er greit gjre under smertene, samtidig som at man kan slappe litt av samtidig. Ellers skal jeg gi Missi en god runde med brsten og stusse henne litt der det trengs slik at vi slipper stvsuge hver dag fordi hun er ute klatrer i trr og i moll og lignende for dette setter seg ALLTID fast i krllpelsen hennes. Lang pels er fint og godt kose med men noe herk stelle til tider, heldigvis er pusen ganske flink selv. 

I morgen har jeg allerede time til traumebehandlingen, noe som passer godt i forhold til saker som ellers skjer rundt for tiden. De nrmeste i vennegjengen og familien vet det, men jeg har bestemt meg holde resten hemmelig for dere da det ikke er bra for saken eller meg at det blir skrevet noe p bloggen fr ting er satt p plass. La oss bare si at karma er en fin ting, og at noen skal lre seg setningen konsekvenser for egne handlinger. Jeg er veldig nervs og ikke minst redd for gjre dette, men med gode venner og familie rundt s skal jeg klare holde ut dette ogs. Jeg holder alltid ut. 

Jeg har lyst ha en produktiv dag i dag, da jeg vet at jeg vil ha en tffere dag i morgen, etter behandlingen og at jeg da bare br slappe av og ikke gjre stort av meg. Jeg har lrt at det ikke alltid hjelper pushe p, selv om enkelte fler dette er den eneste og beste lsningen. Jeg er bare s sliten fysisk og psykisk, og jeg skal innrmme at jeg virkelig ikke trodde at dette skulle g s langt. 

 



 

 #helse #psykiskhelse #mobbing #sykdom #endo #endowhat #ptsd #angst #depresjon #innleggelse #traume #behandling

27.03.2017

Tears streamed from her eyes.

Klokken er nyaktig 00:44 i skrivende yeblikk og akkurat n vet jeg ikke engang hva jeg skal fle eller tenke. Hva er det meningen fle i dette yeblikket?
Er det normalt og greit at jeg fler meg litt av alt? Kan jeg fle meg dum, sint og tom p en og samme tid?
Hodet mitt er tungt og jeg vet liksom ikke om jeg skal smile eller le. Jeg har mest lyst til grte men det har jeg allerede gjort halve av denne dagen.
Jeg har grtt, kastet opp, falt sammen i fosterstilling for s ha skreket litt til.
Jeg trodde ikke at man kunne grte s mye, og ikke minst bli s sliten av grte ut de flelsene man har holdt p, alene de siste ukene, den siste mneden. 

Jeg vet ikke hvor jeg skal gjre av meg. Skal jeg ringe be om hjelp? Skal jeg prve sove litt til? Skal jeg smertelindre litt ekstra? Kanskje de ogs nummer de flelsesmessige smertene ? Skal jeg prve holde ut litt til? Hva om det blir verre og jeg stivner til uten klare be om hjelp?

Jeg fler grensen min er ndd, jeg tror glasset har rent over for lenge siden, men at jeg har gjort alt for ikke fle eller kjenne p smerten. Jeg prvde skyve den bort for en liten dag til, s en liten dag til og slik fortsatte det. Jeg tror jeg m be om hjelpen jeg har rett p og fortjener akkurat n og jeg m slutte fle skyld for noe jeg innerst inne vet ikke var fin feil. Jeg dela ikke for deg, du dela for deg selv. Hvorfor klarer jeg bare ikke fortelle dette til meg seg? Hvorfor kan jeg bare ikke tro p denne enkle setningen ? 

I morgen skal jeg ringe etter hjelp, jeg skal f noen prate med og vi skal ringe den tryggheten og den hjelpen sammen s slipper jeg gjre det helt alene. Jeg tror det er en tryggeste og enkleste mten gjre det p akkurat n. Jeg hper bare at jeg kan f noen timer med god svn fr dette, jeg hper virkelig at jeg slipper marerittene i natt. 

 

 

#helse #psykiskhelse #forhold #kjrlighet #vold #Mobbing #hjelp #sliten #legevakt #flelser #trygghet #blogg #hverdag
#behandling #samtale #psykolog #traume #fremtid #fortid

 

21.03.2017

Den siste mneden Den vanskeligste tiden i mitt liv.

Det er en mned siden jeg skrev et innlegg p denne bloggen. En mned som har vrt tung og tff p flere mter. Den siste mneden har vrt den vanskeligste tiden i mitt liv og mange ganger var jeg ganske sikker p at jeg ikke skulle klare holde ut en dag til. Det er skjedd mye. Innleggelser, kramper, ambulanseturer, bevissthetstap, ganske sjokkerende nyheter og en traumatisk hendelse oppi alt dette.

Sist gang jeg skrev noe p denne bloggen l jeg p Tnsberg sykehus og kjempet for ikke gi opp selv om noen mennesker bare ga meg grunner for slutte kjempe mens andre mennesker ga med tusen grunner for fortsette. Jeg fikk beskjeder om fortsette kjempe, om holde ut selv under de vanskelige og tffe underskelsene og noen ganger fikk jeg ogs beskjed om slutte lyve, slutte spille. Denne setningen kom ikke fra helsepersonell bare for gjre det klart men det stikker like mye selv om vedkommende ba om unnskyldning en dag etter.

Denne setningen gjorde at jeg prvde skrive meg selv ut, men uten stort hell. Det kom en fantastisk sykepleier som fikk meg til innse at selv de gode og snille menneskene vi liker se rundt oss ikke alltid trenger vre s gode som hodet vrt forteller under de gode stundene. Jeg fikk luftet ut tanker og flelser og jeg ble mtt med en forstelse og hun lyttet. Uansett hvor mye jeg grt, s satt hun der holdt meg i hnden, og det var da jeg skjnte at det jeg befant meg i, ikke var en sunn situasjon for meg eller min kropp n. Dumme Victoria gjorde fortsatt alt for beholde en person i livet sitt, selv om hun egentlig skulle ha gitt slipp under noen av faresignalene som ankom for lenge siden. 

Som sagt, denne mneden har vrt tff. Jeg skal ikke lyve og jeg skal slutte fremst sterkere enn det jeg egentlig er fordi jeg hater se p meg selv som svak og min strste frykt er at noen skal se p meg p den samme mten som jeg selv gjr. Jeg er sliten og kampen har s vidt startet. Jeg skal vre rlig fortelle at jeg bare i dag har skreket seks timer og fr jeg sovnet i natt hadde jeg ett hp, og det var at jeg skulle slippe vkne opp i dag tidlig og frst n har jeg innsett at disse tankene bare tyder p en ting, og at dette er gtt alt for langt. 

 



 

#helse #psykiskhelse #vold #mobbing #sykdom #endo #endometriose #overgrep #innleggelse #spesialist #blogg #hverdag
#smerter #smertestillende #morfin #ambulanse #legevakt #hjelp #hjelp #nyheter traume

20.02.2017

Hva skjer den dagen jeg ikke lengre klarer holde ut?

Klokken et tre, og jeg har alt for mange tanker i hodet for klare sove. Det er noe jeg har tenkt p i det siste, spesielt etter innlegget jeg skrev angende "drittunger i kommentarfeltet". Hva skjer den dagen jeg selv ikke klarer holde ut?

 

Det er noe jeg lurer ofte p, og akkurat n fler jeg at jeg nrmer meg mer og mer den grensen. Magesmertene, de forferdelige sykemeldingene, medisinene, besvimelsene, alle bivirkningene, presset, humrsvingningene, mobbingen og det at jeg ikke har flt at noen leger foruten en har prvd hjulpet meg.

 

Ja, det er en lege men hva hjelper dette nr det ikke er denne legen jeg kan mte p? Hvorfor er det bare akkurat denne legen som tar meg p alvor? Hvor mye skal til fr noen tror meg? Jeg svimer av, skader meg, blr fra rene og nesen og kryper rundt.

Er ikke dette noe jeg skulle sluppet gjort alene?

 

Noen ganger skjnner jeg ikke hvordan jeg holder ut, andre ganger hopper hpet opp fordi jeg gikk uten en smertetopp p noen timer men alle de gangene kommer hpet og smeller meg i ansiktet og bakken fordi hpet p vkne opp frisk er s sterkt at jeg nesten tror det skjer nr jeg frst ikke fr en smertetopp p noen timer.

 

Hva skal jeg gjre den dagen det blir for mye? Nr enda et menneske ber meg om ta mitt liv, nr smertene tar overhnd og jeg bde kaster opp og svimer av, nr jeg ikke blir tatt p alvor . Hva skal jeg gjre da? Er det feil gi opp?

 

Er jeg et drlig menneske for at jeg noen ganger ikke nsker vre her, for at jeg tenker det beste hadde vrt gitt opp? Har jeg sviktet som venninne, sster, datter eller kjreste om jeg noen ganger ikke klarer slippe taket om hvordan det hadde vrt sovnet uten all de smertene, en gang for alle?

#helse #pstkiskhelse #svn #mareritt #sliten #sykdom #innleggelse #innleggelser #endo #endometriose #behandling #kvinnesykdom #blogg #hverdag #besvimelse #morfin #smertestillende

12.02.2017

Da satt jeg i dusjen, grtende av et angstanfall.

Klokken er halv fire og jeg har vrt litt vken etter nattens frste mareritt. Jeg sovnet p sofaen i natt men ikke lenge etter kom marerittet igjen. Jeg s han, jeg s meg og jeg s hvor lite jeg kunne si eller gjre for stoppe han. Alt virket s ekte, et sekund trodde jeg at alt skjedde p nytt og det var s innmari skremmende. Det er lenge siden jeg vknet opp s redd, s srbar og s kvalm over et mareritt. Det er lenge siden et mareritt fltes s ekte og s forferdelig p en og samme gang. Jeg prvde lpe til toaletter fordi kvalmen var ekstrem, men fr jeg kommer halvveis blir det svart og jeg svimer av. Jeg vkner at jeg holder p kaste opp, og jeg rekker akkurat ta oppkastposen som ligger en meter unna. 

Jeg er sliten. Jeg er sliten av se p meg selv,av gjenoppleve noe av det som endret livet mitt mest. Jeg klarer ikke se meg selv p denne mten, s srbar og ensom i det et menneske bestemmer seg for delegge en del av meg. Det fles ut som det var i gr, at det skjede p nytt. Marerittet er s ekte at jeg er redd for sove, for oppleve det samme marerittet igjen. 

Jeg er lei av flashbacks og mareritt, Jeg er lei av havne i dusjen, grtende av angstanfall fordi jeg er s redd for at noe lignende skal skje igjen. Jeg er lei av vre s redd og skvetten at bare nr noen tar meg p skuldra eller sier noe s kan dette vre nok til gjre at jeg ikke trr dra ut resten av dagen, eller til at jeg tisser p meg. Jeg er lei av vre redd men jeg er ogs lei av vre lei. 

 

 

 

#helse #psykiskhelse #mareritt #ptsd #angst #skvetter #angstanfall #mareritt 

 

 

01.02.2017

Jeg er min strste kritiker.

Jeg har alltid vrt den jenta som nsker gjre det bra p skolen, jeg var hun som ville ha den perfekte kroppen, den beste vennegjengen, de fine puppene, den rumpa de fleste nsker, men igrunn ingen har. Jeg var hun som ville ha en fin leilighet, helst den fineste og ikke minst vre hun som blogget tre ganger om dagen, har en fulltidsjobb, trener minst fem ganger i uken og bruker flere timer av uken med venner og kjresten.

Dette er jo igrunn ikke mulig, iallefall ikke for de aller fleste av oss. Jeg kan ikke bli sint p meg selv om jeg fr en 4er p karakterkortet, om den 4ern var det beste du kunne s er det faktisk noe du burde vre stolt av. Hvem bestemmer hvem den beste vennegjengen er? Burde ikke de vre de menneskene du liker vre med? De som gjr at du fr en bedre hverdag og de som er der for sttte deg uansett hva? Den beste vennegjengen burde vre de som gir deg trygghet og respekter deg uansett hva, ikke de som er mest populr og godt likt.

 Hva er egentlig den ''perfekte kroppen''? Ingen blir fdt med den og veldig f ungdommer fr den perfekte midjen, de fine og store puppene, den store og veltrente rumpen og den glatte og fine huden uten strekkmerker og cellulitter.  Det er mulig ja, men ftallet fr dette og enda sjeldnere skjer dette uten plastiske operasjoner for endre p utseendet.

Hvor er det blitt av det akseptere at kroppen vr er slik den er, uten fle behovet for endre p noen slik at vi blir finere for oss selv og andre? Jeg tror personlig at skjnnhet kommer innenfra og at man m lre elske kroppen vr slik den er. Jeg tror ogs at om man velger operere seg, s vil man bare finne mer og mer man missliker med seg selv, og det er virkelig ikke sunt. Jeg er kanskje ikke den rette til snakke om elske seg selv, men at jeg skriver dette er en start og jeg jobber virkelig med denne oppgaven, og det burde alle andre ungdommer ogs. 

Det kunne ha en fulltidsjobb, gjre lrlingoppgavene, blogge tre ganger daglig, trene minst fem ganger i uken og bruke flere timer i uken med venner og kjresten gr absolutt, men blir du lykkeligere av ha en full tidsplan hver eneste dag? Vil du klare dette i lengden? De aller fleste vil knekke sammen etter kort tid for realiteten er at de aller fleste ikke klarer dette. De aller fleste mennesker trenger kunne sette seg ned, puste ut og faktisk ta en pause, for vi er bare mennesker. 

Blir du lykkelig av ske etter den perfekte kroppen, den fulle tidsplanen og bli sint p deg selv nr du ikke oppnr alt du nsker. GO FOR IT. 
Blir du ikke lykkelig av alt dette, hvorfor fortsette? Hvorfor ikke endre noe slik at du kan f en litt bedre hverdag, ftt pustet ut og faktisk glede deg til neste dag?

Jeg tror det er viktig at mange setter seg ned og husker at vi er bare mennesker, vi kan ikke klare alt og presser man seg for mye s vil man en eller annen gang i lpet falle sammen, og kanskje kan det fallet bli s hardt at du trenger stor hjelp for reise deg igjen. 

 




En kropp fult av innvendig og utvendige arr, cellulitter har jeg ogs og puppene mine er igrunn veldig sm. Magen for stor og lr for tykke, men vet du hva?
Jeg har begynt gi litt faen, og det burde du ogs. 

 

 

#helse #psykiskhelse #kropp #flelser #press #arr #cellulitter #blogg #hverdag #sykdom 

 

30.01.2017

Jeg er redd for sove.

Klokken er halv fem og jeg ligger p sofaen. Jeg ligger p sofaen med magesmerter, men ikke minst et tungt hode. Jeg er redd for legge meg sove. Jeg er redd for det marerittet som jeg vil mte p i natt, og jeg er redd for hvilken kroppslig reaksjon jeg vil f nr jeg vkner. Jeg tror jeg skal bli vant til det. Vant til de forferdelige drmmene om de gangene jeg ble sltt,spyttet p og truet p livet. Jeg trodde jeg skulle bli vant til den ene hendelsen jeg nektet for meg selv skjedde men sannheten er at uansett om hvor mange mareritt jeg har,s blir jeg aldri vant til de. Jeg blir ikke vant til gjenoppleve de hendelsene som en gang tidligere fikk meg til tvile p hvor lenge jeg skulle klare holde ut. 

Klokken er halv fem og her sitter jeg i sofaen, i en stor og gjennomvt skjorte og pakket inn i to pledd med trer som renner ned kinnet mitt. Det eksploderer med tusen forskjellige flelser, og det eneste jeg tenker p n er hvor mye jeg hater sitte her alene, uten noen jeg kan krype inn i armkroken til for slappe av og for la de siste trene rinne ut. 

I dag har vrt en snn dag. En snn dag der jeg har sittet rett opp og ned, skreket mine modigste trer, prvd late som alt er bra fr enda flere trer kom. Smerten jeg fler innvendig kan mange ganger sammenlignes med smerten jeg fler rundt livmoren. Det er en slik dag der trene spruter ut, men hadde jeg prvd hylt s hadde jeg ikke ftt ut en lyd uansett, for s sliten er jeg akkurat n.  

I dag sov jeg godt, men fra klokken tolv til to hadde jeg det mest forferdelige marerittet p lenge og jeg visste faktisk ikke hva jeg skulle gjre nr jeg vknet. Jeg vkner stende ved sengen, og kjenner noe knuser rett ved foten min. Jeg skjnte ingen ting, jeg skjnte ikke engang at det ikke var et mareritt lengre fr jeg kvalmen stiger og svimmelheten hopper over meg.

Jeg innser at under marerittet, hadde jeg tatt tak i et bilde stende p en hylle jeg hadde ved vinduet for s miste grepet og knuse det. Jeg hadde fysisk rullet meg over til den andre siden av sengen, reist meg opp og gtt to meter bort til vinduet i svne. I dette tidspunktet under drmmen opplevde jeg noe svrt vondt, og jeg merket frst n hvor mye dette pvirket meg. 

 

 

#helse #psykiskhelse #mareritt #svn #svnmangel #pstd #blogg #hverdag

 

25.01.2017

To r siden Overgrepet

Dette ble et veldig sent innlegg. Grunnen for dette er at jeg virkelig har vrt sliten i dag. Jeg har hatt flere mareritt om mobbingen og overgrepet, men samtidig hatt flere angstanfall som flge av hendelsen som skjedde for to r siden.

Jeg har skrevet et innlegg som har ligget lenge p et dokument p dataen, et innlegg som er personlig og som vekker frem mange vonde minner. Det eneste som er omgjort p dette innlegget er fra et r siden til to r siden. Jeg holdt denne hemmeligheten i 1,5 r. 

Dette innlegget br ikke leses av flsomme mennesker, da det kan vre triggende eller vanskelig lese. 

I gr var en tung dag. En tung dag av flere grunner men for det meste var grunnen det at det var to r siden en hendelse jeg aldri kan glemme som skjedde, men igjen noe jeg virkelig aldri vil huske heller. I gr var det to r siden jeg ble utsatt for noe som forandret meg helt, noe som forandret livet mitt helt. Han dela meg og han rev mitt liv opp i filler p en eneste kveld.

Det var to r siden et menneske klarte tvinge seg p meg og min kropp selv om jeg sa nei. Det er to r siden et menneske fulgte meg hjem, inn p et rom for bevise noe jeg allerede viste. Det er n to r siden du viste meg at min egen kropp ikke tilhrte meg, og at si nei og prve dytte deg unna ikke var vits da jeg ikke var sterk nok. Takk for at du lrte henne at hun har ingen verdi og gratulerer for at du klarte gi henne en flelse av skyld og skam, selv om det er du som burde ha flt deg skitten og ikke hun. 

Det har gtt to r. To r med en enorm skyldflelse og skam, men ogs to r der jeg egentlig aldri ville innrmme at det skjedde med meg.
I to r har jeg alltid lurt p '' hva om det bare var en vond drm? '' og ting som '' hva om jeg bare var hjemme den kvelden ? '' og ikke minst det som alltid gr igjennom hodet mitt '' Hva om jeg bare ikke tok den siste drinken? ''.  

For dette er ting jeg tenker p hver eneste dag og kveld siden overgrepet. Dette er ting som jeg ikke engang klarer svare p selv, fordi hver eneste dag s gir jeg meg selv skylden. Skylden for at nervsiteten i meg etter flere r med mobbing fikk meg til le nr jeg var redd. Hva om det fikk han til tro '' ja '', nr jeg egentlig sa ''nei''.

Jeg er ikke ei jente som drikker mye alkohol, og nr jeg frst smaker s passer jeg p at jeg drikker mine egne drinker, at jeg ikke drikker for mye eller at jeg gjr noe upassende fremfor de som er rundt meg. Jeg synes dette er viktig fortelle, fordi plutselig fr jeg mer skyld over hva du gjorde mot meg.

Jeg snudde meg i noen sekunder, og etter noen slurker av drinken min begynte jeg fle meg rar. Jeg ble svnig, svimmel og kvalm, alt p en gang. Jeg bestemte meg for dra hjem, som heldigvis for meg var et kort stykke fra denne festen. Den dag i dag hadde jeg gjort alt for bo langt unna, kanskje hadde dette stoppet alt, men dessverre gjorde det ikke det. Du fulgte meg hjem, men etter dette husker jeg ikke stort hva som skjedde, bare sm bilder i hodet mitt som forklarer mer en nok hva som egentlig skjedde denne kvelden. 

Jeg husker da jeg vknet opp natt til en sndag en gang i Januar for to r siden. Jeg vknet med smerter nedentil, jeg bldde og jeg var redd over hva som egentlig skjedde med meg men dessverre tok det ikke lange tiden fr de sm bildene i hodet hoppet frem og jeg s den kondomen p badet som var fylt opp av deg, og litt blod fra meg. Jeg flte meg skitten, s skitten at jeg sto to timer i dusjen og kastet opp flere ganger fordi du tok deg rettigheten over min kropp, og dela meg samtidig. 

Det er to r siden du fikk meg til fle at det ikke var noen mulighet for meg. Det er to r siden du lrte meg skyve alle som kom for nrt meg unna fordi den frykten for at noe skulle skje igjen var for stor. I to r har jeg vrt ukonsentrert, redd og ikke minst veldig flsom. Du dela meg og det vil jeg aldri klare tilgi deg for. 

 



#helse #psykiskhelse #overgrep #voldtekt #stille #flsom #smerter #blogg #hverdag #angst #pstd #taumer #traume #behandling

13.01.2017

Du slo, du spyttet og du krenket meg.

Klokken er snart fire p morgenen og jeg vknet av nattens andre mareritt for en liten stund siden. Jeg kjenner jeg blir sliten av dette. Sliten av aldri f fred, selv i svne. Sliten av alltid m overbevise hvor bra jeg har det nr jeg til tider bare nsker hyle, grte og kaste flelsene langt borte. Jeg vet ikke helt hva som skjer med meg men noen ganger grter jeg av glede, noen ganger grter jeg av smerte og oppgitthet men noen ganger klarer jeg ikke vise flelser i det hele tatt. Jeg blir liksom helt tom og uansett hvor vondt eller lei meg jeg er, s klarer jeg bare ikke fle p disse flelsene mine. 

Jeg drmte det igjen. Slagene som traff kroppen min, ordene som ble slengt med en klyse spytt og skammen over skuldrene mine. Dere slo meg s hardt, gjentatte ganger. Mten dere s ned p meg knuser meg og hvordan dere klarer leve dette livet aner jeg ikke. Slagene som du slo i magen min i marerittet var ogs smerter jeg fikk sekunder etter jeg vknet. Det fltes helt ekte ut. Smertene er iallefall ekte. Jeg kjenner hvor andpusten jeg er nr jeg vkner, med en hnd som klemmer nede i magen min og smertene som aldri gir slipp. 

Noen ganger er jeg sikker p at jeg enda lever i marerittet, fordi smertene og angsten gr ikke bort nr jeg vkner. Hvordan kan noen synes det er s morsomt plage meg? Hva fr de som er s godt ut av dette og hvorfor skal jeg nesten aldri sove godt eller tungt uten et eneste mareritt. Det ble s ensomt og s skummelt nr besket dro. Ikke fordi jeg ikke klarer vre alene men fordi jeg fikk en s trygghet over meg fordi jeg visste at ingenting vondt skulle skje meg nr han var her. Jeg visste han passet p meg og at han ville vre der om jeg vknet av mareritt, og det var han, alltid! <3 

Du slo, du spyttet og du krenket meg men jeg? Jeg reiste meg alltid opp fordi jeg vet at det er noe du hater. 

 

#helse #psykiskhelse #mareritt #svn #behandling #mobbing #vold #victoria #grtting #trygghet #forelska #ensomt #trygg



 

26.12.2016

Kanskje de ikke hadde prvd mobbe meg til et potensielt selvmord

Klokken er snart seks p morgenen og jeg vknet av nattens andre men mest skremmende mareritt hittil. Jeg ble s skremt at jeg mtte lpe til toalettet for kaste opp med trer rennende ned kinnet mitt.  I gr var en litt god dag, eller, bedre enn vanlig dag om jeg skal vre rlig fordi ingen dager er gode lengre.
Det er ikke noe godt ved vre syk, bare et rent mareritt som aldri tar slutt uansett hvor mye jeg nsker og hper p det. 

Jeg drmte det igjen. De tok p meg, de lo av meg, de slo meg og de spyttet p meg. Jeg drmte om slagene de slo om og om igjen og jeg mtte se p meg selv utenfra i dette marerittet. Jeg mtte se p meg selv, redd som jeg var, kvalm av skrekken og jeg s min egen frykt i mitt forferdelige ansikt som de nettopp hadde spyttet p. . Dette er s vondt, og ingen beskrivelse kan fortelle hvor vondt det er vkne opp slik hver eneste natt. Det tar motet og energien fra meg. Jeg vet nesten ikke hva jeg skal gjre av meg lengre, hvordan jeg kan f det til stoppe. Hvorfor stoppet de ikke nr de s frykten i mitt ansikt ?

Jeg vkner med enorm smerte i magen, akkurat der de drev slo for ti sekunder siden. Jeg er sikker p at alt er ekte, jeg m sjekke hvor de str, om de kommer for ta meg igjen. Jeg vet dette er ekte, smertene er iallefall ekte og jeg kjenner kvalmen krype opp halsen, nesten slik at jeg m kaste opp enda en gang. Jeg fler p smerten, skammen og hvor lei jeg er akkurat n. Jeg fler s virkelig for hyle, sl og bare lpe langt langt borte, men uansett hvor jeg drar, s er de alltid bak meg. De er alltid bak meg.

Jeg er s trtt og trtt er jeg alltid for tiden, men aldri nok til sovne. Frykten for enda et mareritt holder meg vken, de holder meg fast og lar meg ikke slappe av. Noen ganger lurer jeg p hvordan kroppen min klarer holde ut alt dette, nr hodet mitt snart eksploderer av tanker og mareritt om nettene. Hvor lenge skal jeg klare spille at alt er bra? Hva skal jeg gjre om trene rinner ned, og om jeg ikke fr til stoppe de? Hva skjer om jeg ikke klarer smile p kommando fra meg selv i morgen ?

Noen ganger sitter jeg tenker p om jeg kanskje aldri sa noe, ville det ha gtt s langt da? Hadde de kanskje stoppet tidligere ? Ville de kanskje bare godta meg til slutt? Kanskje de ikke hadde prvd mobbe meg til et potensielt selvmord? Jeg er s redd for at jeg skal bli en av de. En av de som kjemper og kjemper, men tilslutt ikke vet hvor mye mer de kan kjempe, og gir dermed sakte men sikkert opp. Jeg vil ikke bli en av de, jeg skal prve ikke bli en av de. 
 



 

#helse #psykiskhelse #mobbing #mareritt #PTSD #kvalm #redd #vold #trer #jul #familie #hjelp #psykolog #behandling

15.12.2016

Kan baking vre en terapi?


 

Siden 8.klasse har jeg baket en del. Kaker, boller,skolebrd, vanlige brd, muffins. You name it. 
Jeg bakte alltid nr jeg var svrt lei meg og deprimert. Nr noe hadde skjedd p mobbefronten som plaget meg ekstra mye og rett og slett nr jeg flte meg mer ensom enn ellers. Baking var faktisk min terapi. Jeg likte ikke prate om mobbingen, s jeg bakte. Jeg viste mine flelser p denne mten og det funket for meg og min familie. Mamma og pappa skjnte alltid at noe hadde hent nr de kom hjem og deres datter hadde bakt to kaker og gjerne 50 boller men de lot meg bare drive p fordi de viste hvor godt det var for meg vre i min lille ''verden'' nr jeg bakte p kjkkenet og det skal sies at naboene og de ansatte der mamma jobbet heller ikke klagde! Haha. 

I dag har jeg hatt en litt drligere dag enn vanlig, s hva passer da bedre enn starte julebaksten? Jeg har n laget peppekaker og vurderer ogs lage havreflarn som jeg s p bloggen Morsmiddag. , Disse s enkle ut samtidig utrolig gode ut. Sjekk ut bloggen til Morsmiddag for utrolige lette og gode mltid. Det skal sies jeg har fulgt denne helt tilbake til tiden fr jeg blogget og jeg fr alltid noen tips p hva jeg kan lage. 

 




Disse har jeg lagd idag. Haha, ikke de fineste men jeg skal love dere de er gode! N skal jeg vaske opp fr jeg mler opp til neste runde! 

13.12.2016

Jeg har innsett det for lenge siden.

Klokken er snart 3 p natten og jeg har sittet over toaletter med magesmerter og oppkast i snart tre timer. Jeg fikk et angstanfall tidligere idag nr jeg dusjet og ble sittende i dusjen, skjelvende og grtende av en eller annen grunn. Redselen jeg fler p gr virkelig inn p meg og jeg lurer av og til p hvor lenge jeg skal holde ut? Hvor lenge klarer jeg late som ingenting ? og hva skjer om de menneskene rundt meg som jeg liker skjnner at masken er en stor del av meg, en strre del enn de tror? 

Jeg tok en innsovningstablett for 15 minutter siden, og n venter jeg bare p bli trtt. Jeg hater igrunn ta disse tablettene fordi jeg fler jeg mister den lille biten av kontroll over min kropp nr jeg trenger hjelp til noe s enkelt som sove. Etter samtalen med behandleren idag har jeg ftt kroppslige reaksjoner, Jeg har flt meg kokende varm, flsom og grtende. Jeg har skreket mye idag, s mye at jeg falt til svn og ble liggende og sove hele seks timer i senga. Nr jeg vkner fler jeg meg like utslitt og trtt, men det er greit det ogs. 

Jeg hper morgendagen blir bedre med litt besk, litt venner og god mat i trygge omgivelser. Jeg prver f inn flere faste mltid i hverdagen, for jeg har innsett for lenge siden at det jeg gjr ikke er bra for min kropp og min psykiske helse men det er ikke en quick fix akkurat og dette vil ta tid. Det er virkelig ikke bra kun spise et lite mltid om dagen, for s kunne g to eller tre dager uten nesten spise noe i det hele tatt. 

Hper dere fr en fin natt videre! 

 



 

#helse #Psykiskhelse #hverdag #mobbing #sliten #angst #depresjon 

12.12.2016

Stemmen min kvelte seg, men jeg presset gjennom.

I natt fikk jeg ikke sove. Jeg var trtt og sliten men taklet virkelig ikke flere mareritt fr mtet p Nidaros dps idag. Jeg var derfor vken. Svarte p over 200 sprsml som behandleren skulle ha inn til utredningen. I dag var det mye sprsml igjen. Vi brukte timen p utredning for finne ut hvilke symptomer jeg har og evt hvilke diagnoser som jeg kan ha ftt etter all den mobbingen. Vi mangler en time til, som skjer allerede neste uke fr jul slik at vi kunne sende inn utredningen f skikkelig behandling til Januar. Det kan ta en mned fr oppstart, og i mellomtiden mtte vi finne ut hva vi skulle gjre, for ikke ha en eller annen behandling er utelukket. 

Timen i dag var det mye sprsml. Om angst, depresjoner, mareritt og videre. Mye tft svare p, men jeg klarte presse frem mye rlighet fordi p en eller annen mte s har behandleren min gitt meg litt trygghet om tiden fremover, og for meg er dette viktig. 

Etter jeg kom hjem tok jeg en runde med stvsugeren, litt rydding fr jeg sovnet p sofaen og dro meg over til sengen for en powernap som ble alt for lenge. Godt var det iallefall etter en svnls natt selv om de inneholdt en del mareritt. 

Jeg er iallefall fornyd over dagen. Tenkt at jeg klarte faktisk fortelle hvordan ting var, uten legge like mye skjul p det som jeg ellers ville ha gjort. Tenk at jeg fikk til prate selv om stemmen min kvelte seg i midten s mange ganger. 

Sttteklem til alle som trenger det! 

 

#helse #psykiskhelse #angst #Depresjon #ptsd #mobbing #hverdag #behandling 

 

12.12.2016

Jeg ble sltt, banket opp og truet p livet.

Klokken er ett p natten og jeg er s nervs for morgendagens time hos Nidaros dps at jeg ikke fr sove. Jeg skal mte opp der tidlig p morgenen og sitter n spent for fylle ut alle de sprsmlene han nsket til denne timen.. Over 200 sprsml jeg skal svare p, og for vre helt rlig s fles det ufattelig vanskelig ut. 

Nr jeg fyller ut svarene s innser jeg at de egentlig ikke burde ligge der de ligger, og jeg prver overbevise meg selv om ikke ''underdrive'' svarene bare for at det skal se ''fint ut'' p papiret. Det er lov til fle seg ubrukelig, men nr jeg m svare p papiret at jeg gjr det er det s pent, s offentlig og det er det som skremmer meg. Jeg hadde gjort s mye for kunne hake av '' Nei, jeg fler meg ikke ubrukelig '' uten lyve men det jeg vet er at om jeg lyver og skjuler mer n, s tror de at alt er bra, og skriver de dette fr jeg ikke riktig behandling og det vil bli vanskeligere for f en evt behandling senere. 

Jeg vil vre rlig, men jeg vil ikke fle meg s ekkel og skitten nr jeg svarer p alle sprsmlene.. Jeg vil ha kontroll over meg selv, jeg vil ikke fle dette. Jeg fler for hyle hyt nr jeg leser sprsmlene, jeg fler alle sprsml er like og jeg fler jeg aldri kan krysse av s mye negativt p en plass som jeg gjr der. Jeg vil ikke ha noen diagnose, jeg vil bare fortsette bruke masken, men ikke fle den smerten jeg har gjort s lenge. Kan ikke det vre mulig da? 

Jeg blir oppgitt. Jeg har byttet mellom skrive et innlegg p bloggen, svare p sprsmlene og grte. Jeg blir s sliten av 5 sprsml, fordi de presser realiteten inn i meg. De spiser meg litt opp og jeg vet legen vil sprre imorgen. Han vil sprre hvordan jeg har det, og jeg vil svare '' Jeg har det bra jeg'' men fr jeg i det hele tatt klarer fullfre den setningen s knekker stemmen min seg sammen og jeg grter.
Jeg vet dette fordi dette skjer nesten hver eneste gang. Jeg vet at stemmen min vil kveles litt i midten og at jeg ikke fr puttet ord p hva jeg fler. 

Jeg skulle bare nske det var s enkelt, s enkelt bli frisk fra en psykisk sykdom som det er ved mange fysiske. Hadde det ikke vrt fantastisk bare kunne tatt en pillekur p en uke for bli kvitt de psykiske lidelsene? Jeg er iallefall helt sikker p at om dette hadde vrt et alternativ, hadde jeg tatt kuren for lenge siden og ikke ventet til den tffeste perioden, for det faktisk pne seg opp, innrmme hva som faktisk har skjedd igjennom rene.
Det er vanskelig fortelle om da jeg ble sltt, banket opp og truet p livet og det krever mot og det motet er jeg usikker p om jeg faktisk har nr jeg ser alle de personlige sprsmlene. 
 

vPG3scibBs

 

Utklipp av en reportasje i TV2. Du kan se og lese denne HER.

 

#Helse #psykiskhelse #media #lege #behandling #angst #depresjon #mobbing #volc #tv2
 

09.12.2016

Victoria var alltid ei flsom jente, men hun klarte aldri vise det.

Sinne, tristhet og urettferdighet fler jeg p n. Jeg fler sinne fordi jeg er s utrolig sint over hva de klarte delegge for meg, at de klarte delegge meg. Tristhet fordi jeg ikke engang klarer legge meg for sove, og selv om jeg tok innsovningstabletten har jeg enda ikke sloknet og inn til marerittene mine. Jeg fler p urettferdigheten for alt som har hendt de 9 siste rene. Hvorfor meg? Hvorfor kunne dere ikke bare velge en annen en meg?

Jeg har startet fle p s utrolig mange flelser for tiden. Flelser jeg ikke trodde jeg kunne fle. Victoria hadde alltid vrt ei flsom jente, men hun klarte aldri vise det. Victoria skulle vre tff og ikke vise til noen at hun var syk, og det klarte hun.. Hun klarte det faktisk s bra at nr Victoria selv knakk sammen s skjnte ingen hva som faktisk hendte med henne. Victoria skulle s gjerne nske at alle viste, men hun ville aldri fortelle. For fortelle noe s dypt og s personlig, er slippe noen alt for fort inn p seg og det gjr hun s redd. 

Noen ganger skulle jeg nske at jeg ikke var Victoria. Noen ganger nsker jeg ogs aldri sovne, fordi nr jeg sovner s har jeg ingen kontroll. Andre ganger nsker jeg sove og aldri vkne, fordi da kan jeg ta den kontrollen jeg ikke har i virkeligheten. 

Jeg er lei. Jeg er lei av trer, snrr og sinne. Jeg er lei av de forbannede magesmertene som spiser meg opp levende dag for dag, natt for natt. Jeg er s lei av de smertene som er inn i hodet mitt. De som aldri slipper ut. De som ingen ser. For akkurat de smertene hadde jeg gjort s utrolig mye for slippe, men s heldig skal jeg ikke f vre. 

Jeg er s lei av at andre spr hva jeg nsker gjre, hva jeg vil vre og deretter forteller meg at det jeg nsker ikke er en mulighet for. Jeg vet hva jeg vil, og jeg vet at jeg skal klare det, og om dere ikke tror jeg klarer det, s vent og se! 

 



#Helse #psykiskhelse #hverdag #mareritt #stp #kontroll #sykdom #flelser

06.12.2016

Er jeg virkelig verdt s lite?

Det er en ting jeg alltid har flt p under disse rene med mobbing, trakassering og vold.
Selv under overgrepene har jeg spurt meg selv '' Er jeg virkelig verdt s lite ?'' 

Jeg har vrt sliten i mange r n, og i de siste rene har kroppen min virkelig ftt kjenne p spiseproblemene, angsten og de andre psykiske lidelsene mobbingen har medfrt. For det er nettopp ikke bare en diagnose som holder seg fast i meg, det er nemlig flere og disse hadde jeg kanskje sluppet om bare noen andre enn foreldrene mine s de sm signalene jeg sendte ut for teste de voksne som var i livet mitt som lrere, rdgivere, helsesster, osv. 

Foreldrene mine har virkelig jobbet hver eneste dag for stoppe dette, men hvor mye kan de gjre alene nr noen ikke strekker ut hnden for hjelpe ? For hadde de gjort noe drastisk for stoppe mobbingen p egenhnd, det er da folk ville ha reagert og det er virkelig da politiet hadde steppet inn for gjre noen tiltak. Er ikke det sykt ? Er jeg virkelig verdt s lite at de ikke kan reagere fr?

Jeg fler p en urettferdighet over at det er jeg som m ta straffen, at det er jeg som m ha flyttet, jeg som har mtte beskyttet meg selv nr alle som skulle ha gjort dette for meg ikke stilte opp. Hvor var lrerne ? Hvor var rektoren ? Hvor var de som skulle ha gitt meg behandling istedenfor sende meg hjem med ''lykkepiller''?  

Jeg vet virkelig ikke hvor mange signaler jeg har gitt til mine foreldre siden barneskolen, men jeg kan love dere at det er en del forskjellige. Nr de jobbet s godt for srge for at datteren deres kom seg trygt til og fra skolen og at jeg var trygg de timene jeg var p skolen og det ikke funket s flte jeg at det beste for de var n kunne slappe av. De hadde gjort nok, trket for mange trer, kommet med for mange sko, sokker, jakker og klesskift.
Jeg prvde late som jeg hadde det bra, at jeg bare var litt ensom eller at dagene var kjempe gode men realiteten var en helt annen. Alt for prve beskytte mine egne foreldre for det siste jeg nsket som 14 r gammel var se min mor og far grte over det som skjedde med meg og mot meg. 

Det hjelper virkelig ikke fle at du er verdt noe nr du er med familien nr den innerste psyken i deg forteller det motsatte. ''Du er s stygg'' var noe jeg alltid tenkte nr jeg s meg selv i speilet. '' Ubrukelig'', ''feit'' , ''Hva om...'' var alltid noe jeg tenkte nr jeg s p den usle kroppen til den 14 r gamle jenta i speilet. Jeg viste at dette ikke var noe jeg skulle fle,men igjen s flte jeg det s normalt fordi det er jo slikt jeg hadde flt det i s alt for lenge... Er det ikke slik det skal fles? Hva skal jeg egentlig fle p? 

Hvor lite er jeg virkelig verdt nr noen ikke kan ta seg tiden til sprre nr jeg satt inne p do grt? Hvor lite var jeg virkelig verdt nr lrerne s mine blflekker p kroppen men ikke engang spurte om hvordan jeg hadde det ? Hvor lite verdt er jeg ?

 

#helse #psykiskhelse #mobbing #sliten #hverdag #usyneligsykdom 

 

05.12.2016

Jeg hylte i retur ..

Jeg trosser mine egne grenser, jeg presser meg s mye at jeg tror jeg sprekker. N sitter jeg ute, midt ute p et senter. Hodet er ned mot mobilen men egentlig nsker jeg bare flge med alle de raske trinnene rundt meg. Jeg har lyst se opp, flge med enhver som gr forbi, str i nrheten.

 

Jeg trosser mange grenser.. Jeg spiser offentlig, og n har jeg ingen venner eller bekjente som jeg m bevise friskheten min til. Jeg m jo ikke bevise det til noen, s hvorfor spiser jeg nr jeg helt innerst inne hater maten? Jeg hater den s mye at det smaker vondt, men jeg svelger den, drikker litt drikke og spiser litt mer. Helt til den er tom..

 

Jeg kjenner trene presser p, kvalmen stiger opp men n er jeg offentlig. Jeg kan ikke grte her. Jeg kan ikke kaste opp maten her, s jeg svelger alt som kryper opp halsen min, i hp om holde det litt lenger ned for hver gang.

 

Jeg sitter ser ned, lytter p alt styet som er rundt meg. Det fles nesten ut som mitt eget hode og det skremmer meg litt. Et barn hylte i sted, og jeg? Jeg skvatt s mye at jeg hylte i retur...

 

Blikkene, de bekymrende smilende folk sendte over. Jeg mtte bare se ned, late som det var noen andre enn meg som dummet seg s mye ut enn at det var min reaksjon som lagde dette oppstyret.. Jeg skjemmes, og akkurat i dette sekundet triller trene ned p kinnet mitt..

 

Her skal jeg sitte lenge, helt til min nydelige katt er ferdig behandlet hos dyreklinikken for akkurat n er jeg for tff til grave meg ned. Jeg skal holde ut!

 

04.12.2016

Du er jo ikke syk Victoria, du viser det jo ikke.

En ting jeg alt for ofte fr hre igjen er ''Du er jo ikke syk for du viser det ikke p noen som helst mte.'' Jeg kjenner jeg blir litt smtt lei og irritert p slike tankelse kommentarer. Jeg skjnner greia til vedkommende, men igjen s skjnner jeg ikke ndvendigheten for spy ut slike og andre negative kommentarer. 

Forskjellen p de fleste fysiske og psykiske sykdommene er store. Si du har knekt et ben eller har mtte i verste tilfellet amputert en fot, da har man jo ville sett at dette er derfor du er syk eller en av grunnene og derfor kunne tilpasset og levd derifra. Selvflgelig er ikke sistnevnte noe som skjer alt for ofte men jeg hper dere skjnner greia. Psykiske sykdommer derimot er det man kaller usynlige sykdommer og derfor vil du ikke alltid kunne se sykdomsbildet eller at noen strever. 

Du er jo ikke syk, du viser det ikke = Psykisk sykdom = Usynlig sykdom. Skjnner dere som spyr ut kommentarer litt bedre n ? :-) 
En usynlig sykdom betyr bare at den eller de sykdommene jeg og du kanskje har, ikke vises for omverdenen. Selv jeg, og kanskje du har flere diagnoser som ikke trenger vises utenp. Selvflgelig kan det vre synlig om noen sliter psykisk, men i de aller fleste tilfellene er ikke dette noe de som ikke er rundt oss legger merke til. 

Det som er ''godt'' med en usynlig sykdom er at jeg slipper den vanskeligheten om at jeg kanskje blir sett p som annerledes, men samtidig er dette litt slitsomt fordi det da blir ekstra vanskelig f omverdenen til forst hva en strir med fordi jeg og mange andre er flinke til skjule hva som egentlig skjer inn i hodet og kroppen vr. 

Jeg har alltid ment at kunnskap er viktig og spesielt riktig kunnskap alltid er positivt. Jeg tror at om folk rundt i omverdenen vet hvordan det er leve med en kronisk og usynlige sykdommer s blir det kanskje enklere vre den som er syk,samme hvilken sykdom. Vi br begynne prate mer sammen. Jeg personlig synes det er mye bedre om mine venner og familie spr meg om hvordan JEG har det, enn ske opp masse p nettet og anta ting fordi venninnen til en venninne hadde samme sykdommen og da er det iallefall slik at jeg har det p helt lik mte. For det absolutt verste som kan skje er at jeg sier '' Du, det synes jeg er vanskelig prate om'' eller '' Dette er jeg ikke klar for fortelle''. For det vi faktisk vil lre om dette er at vi forstr hverandre bedre. Du forstr meg og jeg kan forst deg. 

#helse #psykiskhelse #hverdag #sykdom #sliten #svn #syk #stp

 

 

03.12.2016

Du gjorde meg traumatisert

Jeg er s lei, jeg er s sint og jeg vet ikke hva jeg skal gjre lengre. Jeg er s lei av ha de forbanna marerittene hver eneste natt. Jeg fr aldri fred, ikke en eneste natt der jeg kan sove natten gjennom uten vkne av mareritt, at jeg slr meg selv eller mine egne rop om hjelp. 

Jeg er redd for sovne, fordi jeg vet at nr jeg sovner s m jeg igjennom de samme marerittene som jeg m mte p i hverdagen. Jeg skulle nske at det sove var en mulighet for komme unna traumene, unna mobbingen og unna alt, men slik er det dessverre ikke for meg. Jeg er redd for sovne fordi jeg vet at nr jeg vkner s vil jeg ha enorme smerter, enorm kvalme og enorme vanskeligheter for tvinge meg tilbake til svn. Jeg vet at jeg m drmme mye av de samme drmmene hver eneste gang og vet du hva? Det gjr like vondt hver gang jeg vkner. Jeg trodde alltid at smertene ville minske med tiden siden jeg blir vant til dette men tvert imot.. Jeg fler det aldri blir bedre, jeg fler at det eneste gjre n er gi opp. 

Jeg trenger noen, jeg trenger noen som kan vekke meg nr marerittene blir for ille og jeg ligger slr p meg selv om natten. Jeg trenger noen som forteller meg at det gr bra, at det vil g over. Jeg trenger noen som trker trene mine og forteller meg at jeg er verdt noe. I det yeblikket jeg skriver dette har alt hendt igjen. Trene rinner ned kinnet mitt uansett hvor hardt jeg prver holde de tilbake. Kvalmen stiger opp i halsen. Smertene i magen er s ille at jeg mtte ta noe mot den fysiske smerten, men den psykiske, den kan jeg ikke ta noe mot for fjerne. 

Jeg drmte det igjen. Dere som lo av meg nr jeg kastet opp av frykt, dere som slo og tente p jakken og hret mitt, dere som spyttet snus og fortalte meg hvor verdils jeg var. Takk til dere, dere har vrt med p gjre meg syk,sliten, traumatisert og ikke minst sterkere. Dere har prvd delegge meg s utrolig mye, men som jeg gjr alltid s str jeg i det. Jeg smiler, ler og later som alt er bra. Hvor lenge m jeg klare st i dette? Hvor lenge skal jeg klare holde ut dette marerittet? Nr fr jeg fri?

I dette yeblikket rinner trene, i den tiden jeg har skrevet dette innlegget har jeg vrt kastet opp flere ganger, jeg har holdt p forsvarsprayen min i frykt om at noen er utenfor og jeg har flt for gi opp utallige ganger. Jeg har prvd holde tilbake snrr trer, men jeg fr det ikke til. De vil ikke trekke seg tilbake, de vil bare ut.

Jeg er sliten, jeg skulle nske at det var jeg som kunne ha ligget i sengen sovet fredfullt, gledet meg til neste dag og ikke vknet med mine egne hyl, rop og trer men slik er det ikke, og vet du hva? Det er greit det ogs. Det er dessverre slikt at noen m igjennom dette og jeg er p en mte glad for at det er meg, for da kan jeg iallefall skjerme et eller annet menneske for denne smerten, fordi jeg holder ut. Jeg skal iallefall prve holde ut litt til. 

 


#helse #psykiskhelse #hverdag #mobbing #angst #PSTD #svn #sliten #traumer 

01.12.2016

Jeg vil bare fle meg bra nok

Frst s m jeg bare beklage at jeg ikke har blogget eller gitt noe srlig kontakt fra meg den siste dagen. Den har vrt hektisk med litt av vrt og jeg kan dessverre p grunn av min og andres sikkerhet. Det var iallefall ikke meningen gjre noen bekymret eller stresset. 

Dagen igr besto av en tur til legen, mtet en gammel bekjent samt besk av en kompis! Var ganske s godt ha noe gjre hele dagen, selv om jeg vet at det ikke er bra i lengden da jeg unngr fle p de tingene som jeg egentlig m fle p hver eneste dag. Behandlingen blir p en mte ikke komplett nr jeg unngr situasjoner for slippe fle og gjre de bestemte tingene. Jeg hadde iallefall en grei dag igr, jeg tror f egentlig s p meg at jeg har det tft og det var godt og ikke bli behandlet som '' stakkars deg '' mten. 

Hos fastlegen snakket vi om det som skal skje fremover, det som har skjedd og hvordan mobbingen er akkurat n for tiden og hva som m gjres for f stoppet dette helt. Vi har flere planer fremover og jeg gleder meg til trappe enda mer ned p smertestillende og tilslutt bli helt morfinfri og meg selv igjen ( s langt som det lar seg gjre )

I dag har jeg sittet svart p sprsml som overlegen hos Nidaros DPS nsket, og jeg kjenner jeg synker lengre og lengre ned i sofaen fordi jeg m p en mte offentliggjre og innrmme for meg selv at jeg faktisk har det slik som jeg skriver p papiret og det knuser meg. Jeg vil ikke fle det slik og jeg bare hater at jeg ikke bare kan gjemme meg noen dager til. Jeg sover s lite, jeg er s stresset og kroppen er s sliten. Det begynner bli mer synlig. Store poser under ynene, mrke ringer og mer uren hud enn til vanlig. Jeg begynner miste mye mer hr og jeg fr problemer med sminke over og dekke over dette slik at jeg kan fle meg bra, iallefall bra nok. 

Det knuser meg nr jeg er ndt til vise meg slik. Jeg vil bare vise meg som den glade jenta jeg nsker vre, men akkurat n har jeg ikke husket sist nr jeg har vrt glad, fordi jeg fler jeg nesten grter hele tiden fordi det enten skjer nye hendelser eller fordi jeg er s sliten at jeg ikke vet hva jeg skal gjre av meg. Jeg vet jeg bare m presse p, at siden jeg allerede er p bunnen s skal det bare g oppover, men nr? Nr skal ting begynne bli enklere? er det om 10 dager? 10 uker ? eller 10 mneder? Jeg vil bare ha en tid forholde meg til, jeg vil bare fle meg bra nok. 

#helse #psykiskhelse #psykolog #lege #hverdag #mobbing #vold #svn

 

29.11.2016

Jeg vil ikke ha en diagnose p meg.

For akkurat 24 timer siden satte jeg meg i bilen for kjre til Lade. Nidaros DPS er vel et mer konkret svar p hvor jeg var. Jeg hadde min frste psykolog samtale der etter innleggelsen, med en helt fremmed behandler som i tillegg var en mann. Bare for gjre det klart s har jeg selvflgelig ikke noe imot menn, men det pne seg opp om ting som har skjedd og hendelser der det var menn og overgrep inn i bildet gjr det litt vanskeligere for meg pne meg fler jeg. Vi pratet vel i gode 45 minutt,om vi i det hele tatt kan kalle det prating.. Jeg prvde prate, men jeg flte ordne mine kvalte seg i halsen nr jeg skulle svare p ting, kvalmen gikk opp halsen og jeg flte meg bare helt mislykket. Fr jeg ikke engang til prate n heller?

Heldigvis tror jeg psykologen bde s og skjnte dette, hvordan skulle han da vre en spesialist om han ikke forstr at ting tar tid og at man er usikker frste gangen? Jeg flte at vi startet litt brtt og det tok ikke lange tiden fr jeg skulle ta noen tester for sjekke etter diagnoser, og fastsl de jeg allerede er blitt sjekket for.  

Jeg mtte bare si det rett ut, fordi jeg vil bli frisk. '' Jeg har en tendens til ikke vre helt rlig med disse, fordi jeg ikke vil ha en diagnose p meg''.
Han smilte og sa '' Denne setningen er jo en start!''  

Jeg skjnner at det er viktig presse seg litt, ta disse testene, finne diagnosen(e) og starte den riktige behandlingen, men nr jeg allerede fler jeg presser meg til bristepunktet hver eneste dag, er det s vanskelig presse seg litt mer, uten la trene trille. 

P slutten av de testene snakket vi bare litt lst og fast, om tilbudene p huset og hva som hadde vrt best for meg. Viktigheten om si ifra om jeg blir drligere og om flere hendelser kommer. Men selv med en utrolig magesmerte, kvalme og noen trer som lp sin vei ned kinnet var det godt kunne g ut av rommet og tenke '' Dette klarte jeg jo! ''



#helse #psykiskhelse #mobbing #psykolog #behandling #0svn #sykehus #branok #denusyneligesykdommen

27.11.2016

Nr marerittene blir virkelige

Jeg sovnet ca nr klokken var halv seks idag og vknet rundt ti eller ellve tiden imorrest. P denne tiden hadde jeg hatt ca seks mareritt  Inatt har jeg drmt s mye at jeg vknet med et bilde oppi sengen med meg og en stlampe som var delagt, l over sengen og nesten hele skjermen revet av.. Det forundrer meg litt hvordan bildet og lampen som var et stykke unna fotenden klarte havne oppi sengen men dette forklarte ogs hvorfor jeg har vrt s sliten og hadd en ekstrem hodepine hele dagen idag. 

Ellers har jeg lest i noen bker idag, sett litt serie og egentlig ligget godt under dynen med missi og forsvarssprayen min! Imorgen starter jeg hos ny behandling hos en helt fremmed behandler s dette gruer jeg og gleder jeg meg til. Jeg skal vel egentlig ta sorgen p forskudd men snakke og greve opp i ting jeg prver skjule hver eneste dag krever mye fra meg og jeg hadde gjort alt for skjule i noen dager til, bare for ikke fle p dette.

Fle p frykten, reddheten og hvor elendig jeg egentlig fler meg. For uansett hvor mye jeg vet den nye behandleren vil hjelpe, er det s vanskelig gi slipp p alt i de 45 minuttene, for s legge det bort prve leve normalt etter den ene timen hos han, samtidig som det er en mann, og jeg fler det nesten er vanskeligere pne seg, fortelle om overgrepene og voldtekt episoden til han da alt blir s mye mer personlig nr det er en fremmed man og jeg vet jeg m fortelle for f hjelp. 

Jeg vet jeg vil bli frisk, men ikke ha en dato lene seg til, en viss anelse hvor lang tid dette vil ta er virkelig nervepirrende. Jeg vet jo at jeg m pne meg for f hjelp, men for meg krever dette en enorm tillit til behandleren noe jeg virkelig hper at han gir meg litt tid p f fr han griller meg med sjekker og sprsml! 

 


Et bilde av lampen som var med meg ned i sengen under marerittet til tross for at den l en meter unna fotenden! Bra jobba vic, du er kreativ under drmmene!

#Helse #psykiskhelse #mobbing #mareritt #katt #branok #forsvarsspray #psykolog #hjelp
 

26.11.2016

Kjre du med psykiske lidelser

Kjre du med psykiske lidelser, du som smiler hver eneste dag og du som passer p at alle rundt deg har det s bra som overhode mulig. Du som legger et smil p din munn selv om alt du nsker er grte. Du som fokuserer s mye p hjelpe alle andre, at du underveis s glemte hva som var best for deg. Ja DU, du er s utrolig tff! 

Jeg fler psykisk lidelser.er er s alt for lite pratet om p det daglige basis, og med dette mener jeg ikke at vi bare skal snakke om dette, men at det burde vre pratet om dette nok til at ingen skal fle skammen om ha en psykisk lidelse, vre redd for andres reaksjoner og ikke minst fle at andre vil dmme deg ut av feilinformasjonen som finner, for psykiske lidelser skal ikke dyttes under sengen, men taes frem om prates om nr det er ndvendig. Du er ikke svak om du har det vanskelig, du er ikke mislykket om du har en s stor grad av en psykisk lidelse at du ikke fungere som vanlig i hverdagen, du er sterk som klarer st opp hver dag, og om ikke hver dag s noen dager i uken. 

I livet mter vi stadig p mange hindere og motbakker, og det er ikke alltid det er s enkelt komme over de og der skriver jeg av erfaring. Depresjon er ikke vre lei seg i 2 dager fordi kjresten slo opp men en psykisk lidelse preget av et gjennomgripende, lavt stemningsleie samtidig med lav selvflelse, og tapt interesse for aktiviteter som vanligvis gir glede over lengre tid. Angst er ikke ndvendigvis vre redd for g ut i mrket men redd for mte mennesker, ta bussen, dra p skolen fordi noe har skjedd i ditt liv under disse hendelsene som gjr deg s redd bare av tanken p gjre disse tingene. Dette er ikke noe jeg, du eller andre bestemmer. Vi kan ikke gjre oss ekstremt syke, og vi kan ikke bli helt frisk av dette p egen hnd uten en eller annen form for behandling.

Jeg har alltid vist at livet ikke skulle vre s vanskelig som det er og har vrt, men jeg har ogs flt at det jeg fler skal fles p en eller annen mte, fordi jeg ikke viste hva jeg skulle fle istedenfor. Jeg fikk pvist angst og depresjon av testene og jeg krysset ut at jeg flte meg misslyket, drlig svn, mye mareritt og hvor mye redd jeg egentlig er skjnte jeg at jeg burde ha skaffet hjelp for lenge siden men samtidig kom dette som et sjokk fordi jeg og min lille kropp har flt p dette s lenge at jeg ble usikker p hva jeg skulle ha flt p istedenfor. 

Jeg har alltid hatt en snev av psykiske lidelser, men selvflgelig i forskjellige grader men jeg har ikke ftt kjent flt s mye i denne kroppen som i de siste tre rene og da skjnte jeg hvor mye psykiske lidelser preger hverdagen p alle mulige mter. Det er mange forskjellige psykiske lidelser. Vi har angst, depresjoner,PTSD, spiseforstyrrelser og listen fortsetter. Jeg har hatt og har flere av de og skulle virkelig noen fortalte meg for 3 r tilbake at det var greit sette meg ned for grte slik jeg gjr nr jeg skriver dette fordi det er greit flte seg helt rva, du skal f fle at du ikke nr til og det er faktisk alt for vanlig ikke fle seg god nok, men hvor gr grensen?

Jeg mener grensen gr nr du fler dette over lengre tid som 2-10 uker og utover og selvflgelig i hvilken grad man fler dette i! Jeg tror at hadde jeg ftt tilstrekkelig hjelp i ''startfasen'' av mine psykiske lidelser hadde jeg trolig ikke sittet her idag, grtende, redd med forsvarsprayen og annet for beskytte meg for samtidig og late som alt er greit for andre. Jeg synes det er viktig be om hjelp og kjenner jeg gleder meg til ny behandling som starter nese uke! 

 


#helse #psykiskhelse #angst #mobbing #depresjon #ptsd #sliten #mareritt #branok #stp
 

24.11.2016

Det er greit trenge hjelp.

nsker bare takke alle sammen for den enorme sttten de siste ukene og de motiverende ordene jeg har ftt de gangene jeg fler det ikke er helt verdt pne seg fremfor hele Norge p bloggen. Det er vanskelig ha en rlig blogg om det fysiske og psykiske sykdommene man har, og noen ganger blir man mettet av m vre s rlig hele tiden, samtidig som det er vanskelig holde s mye tilbake da jeg ikke nsker at alt skal ligge ute for alle andre som kan lese dette. 
 

Dagen idag besto av en kjretur, da jeg bestemte meg for dra tilbake til leiligheten fr noen spennende tinger som skal skje imorgen og de nrmeste dagene. Dessverre p grunnlag av min egen sikkerhet kan jeg ikke fortelle alt fr om lengre tid og noe kan jeg aldri si i det hele tatt men la oss si at det er en stor prosess som skjer med tanke p stoppe denne mobbingen. 

Jeg er hjemme igjen, og sekundet jeg kjrte inn hos innkjrselen merket jeg utryggheten kom over meg, hvor redd jeg ble, for fort pulsen kom opp og varmen som klemte seg igjennom kroppen min uansett om jeg sto utenfor i 4 minusgrader i over 15 minutter. Jeg fikk fle p angsten i dag og jeg klarte ikke alt jeg tenkte gjre, men vet du hva? Det er greit det ogs. Det er greit ikke klare prestere det beste hele tiden, det er greit vre sliten og det er faktisk greit at jeg har grtt over en time p grunn av at nattens mareritt var s vond at jeg kastet opp over 3 ganger nr jeg vknet. Det er faktisk greit ha en drlig dag, det er helt greit trenge hjelp, og akkurat n kjenner jeg at det blir godt starte opp p den nye behandlingen for dette trenger jeg mer enn noe annet akkurat n.

Jeg grter, jeg grter fordi jeg er s redd, s sint og s lei av vre syk. Jeg er s sint over at dere gjorde meg s syk og ikke minst er jeg skuffet og sint p meg selv at jeg ikke klarte komme meg ut av det. Sint for at jeg n tror p hvor stygg de fortalte at jeg var, hvor mye maten pvirker livet mitt og hvor sliten jeg er over ikke bli frisk p dagen og dessverre er det ingen pillekur p en uke jeg kan ta for slippe mer av dette, og bare bli helt frisk for det er faktisk ingen skam trenge hjelp og det er helt greit mtte ha behov for det,

Men uansett hvor sterkt hate, skyldflelsen, sinnet og tristheten er s er jeg utrolig takknemlig over all den sttten jeg har ftt i den siste tiden, og om du nsker oppdateringer p innlegg, bilder og annet kan du gjerne flge meg p INSTAGRAM eller FACEBOOKSIDEN MIN da det er de plassene jeg oppdaterer ting fra bloggen og annet frst. 

BJk0PQ7hXAt

#Helse #psykiskhelse #branok #quote #sliten #mareritt #svn #angst 


 

19.11.2016

Jeg prver holde ut.

Jeg prver s utrolig mye holde ut, klare dette uansett hvor mange motbakker jeg mter p. For motbakker, det er det nok av som fysisk og psykisk syk. Det kommer ofte kommentarer som ''Du kan vel ikke slite s mye, man ser det ikke p deg'' og '' du snakker om motbakker ofte,men du er nok ikke personen som er psykisk syk'' og jeg vil bare svare p disse kommentarene, gi de mer oppmerksomhet og ta de opp i et innlegg nettopp fordi jeg synes det blir helt feil komme med slike kommentarer. 

1. Siden nettopp DU ikke ser p meg at jeg sliter betyr det nettopp ikke at jeg IKKE sliter. Jeg holder en maske i det offentlige, og ingen fremmede mennesker kan se noen som helst hint om at jeg sliter akkurat fordi at jeg ikke nsker vise det. Jeg holder en maske fremfor mine foreldre og venner, en maske som gjorde mange av de nrmeste sjokkert nr de frst fant ut at jeg sleit s mye som jeg gjorde. Jeg VELGER ikke vise dette til mange, fordi dette er srt for meg. Jeg vil ikke vre syk, jeg vil ikke noe av dette og det lille hpet om bli frisk bruker jeg p skjule denne sykdommen. 

2. Jeg skriver om motbakker p bloggen, ikke for ofte men ofte nok. Hvordan kan et trolig og forhpentligvis et fremmed menneske si at jeg ikke er den personen som er psykisk syk. Hvordan kan du si det? Hvordan kan du vite dette? Det som er med psykisk sykdom er at du nemlig ikke ser dette p personen ved mindre det skjer akutte personlige forandringer og selvskading. Du kan ikke se p noen om de sliter, og du kan faktisk g glipp over at din nrmeste venn eller familiemedlem sliter fr det kan vre for seint i noen tilfeller ogs. 

Jeg prver holde ut, og det er ikke enkelt mange av dagene. Jeg fler jeg drukner i sykdommen nesten hver natt, men jeg vil ikke tillate at det skjer. Det skal ikke skje. Jeg hadde rundt syv mareritt i natt, syv ganger jeg vknet opp med skrekken og kvalmen opp gjennom halsen. Jeg blir s redd nr jeg vkner av disse og jeg fler at de i marerittet er i nrheten. De slr, de spytter, de dytter meg inn i lyktestolpen, de tafser, han voldtar. Skal dette virkelig vre noe et menneske skal behve gjenoppleve i mareritt hver natt fordi noen ikke kan oppfre seg?

Jeg vknet med smerter i magen, akkurat der de slo meg sekundene fr jeg vknet brtt. Jeg vkner med smerter i underlivet fordi en mann ikke skjnte at et nei er et nei. Jeg m kjenne p dette hver eneste dag, og disse mobberne og han voldtekstmannen ? De kjenner ikke p noe av dette, bare at de fikk makten over ei jente som ikke kunne forsvare seg selv.

Styrkeklem til alle som trenger det!<3


 

#helse #psykiskhelse #mareritt #mobbing #hverdag #overgrep #mobbere #overgrep #branok #sliten #drm #styrke #mot

 

18.11.2016

Hun ga meg aldri opp.

Frst m jeg bare beklage for at jeg ikke har blogget p to dager. Jeg har rett og slett ikke orket eller klart fordi jeg har vrt s sliten og prvd gjort ting med familien og mobbesituasjonen. 

Akkurat n sitter jeg p stuen og ser litt tv etter tacokvelden med mamma og pappa. Jeg har vrt en snartur ut for kjpe noe for katten min, Missi og ellers har jeg egentlig bare ligget p sengen med kvalme og magesmerter. Jeg er n p besk til foreldrene mine, men p en eller annen mte s klarer jeg aldri fle meg trygg, og dette gjr meg veldig rastls og irritabel p alt og ingenting. 

Ellers s var jeg hos politiet igr, men siden de var opptatte skulle de ringe meg i dag tidlig. Dette var de ogs for opptatt til, s nr jeg ringte de fikk jeg en tid jeg skulle mte opp p neste uke. Endelig skjer det noe, og dette noen r for seint egentlig men bedre sent en aldri.
Jeg og pappa var ogs sjekket hvor mye skadene p bilen kom til, men det som irriterer meg mest er at det er vi som m betale egenandelen om vi skal pusse ned og lakkere bilen for slippe se hva mobberne har ripet og styret med, og at de slipper unna siden vi verken har navn eller eller noe g p ved mindre de faktisk fant fingeravtrykk p de siste lappene de la p dren osv. 

I natt sovnet jeg ikke fr klokken var over seks, men jeg hadde allerede hatt 4 mareritt fr klokken slo 9 s uthvilt var jeg ikke akkurat denne morgenen heller. Jeg sliter med sovne, jeg sliter med f til sove nr jeg frst vkner men n for tiden er jeg s trtt og sliten at jeg fler det er vanskelig vkne ogs p en eller annen mte. Det er s rart det der, hva traumer og sykdommer kan gjre med oss nr vi minst venter det. Jeg har vell alltid vist at jeg var syk, men jeg har aldri villet innrmme det og det vil jeg igrunn ikke n heller..

Jeg viser minst mulig til venner og familie og jeg holder alt for meg selv ogs uansett hvor mye jeg vet jeg br snakke om det, men snakke klarer jeg bare gjre med min fantastiske psykolog p St.Olavs. Hun har aldri avvist meg, og trenger jeg f snakket en dag s fr jeg time p dagen eller tidlig dagen etter. Hun lytter, forstr og er en psykolog jeg ikke trodde fantes fr jeg fikk tilbud om timene hos henne og uansett hvor mye jeg avviste den stakkars damen de frste timene og uansett hvor lite jeg sa s godtok hun det, hun skjnte at det var mer unner det skallet enn jeg viste og det har jeg endelig begynt innrmt n, sakte men sikkert. 

N skal jeg legge meg ned p sofaen med katten og se litt serie fr natten, og p nytt vil jeg bare takke for sttten av mine lesere. Bde dere kjente og ukjente lesere setter jeg stor pris p<3 Styrkeklem til dere som trenger det! 



#psykiskhelse #helse #politi #mobbing #angst #depresjon #mareritt #mot #styrke #mareritt

16.11.2016

Uansett hvor langt jeg hadde lpt s flger de etter, de flger alltid etter.

Klokken er over fire p natten og jeg vknet nylig av nattens mareritt til tross for at jeg tok kveldens sovemedisin klokken halv tolv p kvelden. Igr var en god dag, eller.. bedre enn vanlig dag om jeg skal vre rlig fordi ingen dager er gode lengre. Det er ikke noe godt ved vre syk, bare et rent mareritt som aldri tar slutt. 

Jeg drmte det igjen. De tok meg, spyttet p meg, holdt meg fast inntil lyktestolpen og slo meg. Jeg drmte at de tok frem kniven og jeg mtte se p meg selv utenfra i dette marerittet. Jeg mtte se p meg selv, livredd som jeg var, kvalm av skrekken og jeg s min enorme frykt i mitt forferdelige ansikt.Dette er s vondt, og ingen beskrivelse kan fortelle hvor vondt det er vkne opp slik hver eneste natt. Dette tar energien, motet og gleden fra meg. Jeg vet nesten ikke hva jeg skal gjre lengre.

Jeg vkner med en enorm smerte i magen, akkurat der jeg s de slo p meg for akkurat fem sekunder siden. Jeg er sikker p at det er ekte, smertene er iallefall ekte og jeg kjenner kvalmen krype opp halsen, nesten slik at jeg m kaste opp. Jeg fler p smerten, skammen, sinnet og hvor helvetes lei jeg er akkurat n, 19 minutter over fire p natten. Jeg fler for hyle, sl og bare lpe langt borte, men uansett hvor langt jeg hadde lpt s flger de etter. De flger alltid etter.

Jeg ser de, bak stativet til katten rett fremfor meg n. Dette er ikke marerittet lengre, men frykten for se de er s ekstrem at jeg faktisk ser de. Jeg fler meg gal, jeg er redd, jeg gir opp. Jeg hrer de fortelle meg hvor verdils jeg er, hvor bedre det hadde vrt uten meg tilstede, hvor enkelt det hadde vrt om jeg bare hadde hoppet fra den broen for fire r siden.
Jeg hrer de rope, jeg hrer at de ler av meg men ingen andre hrer dette. Hvorfor er det slik ?
Dessverre har jeg ftt pvist PTSD og dette kom ikke som noen overraskelse da dette er noe jeg trolig har hatt i flere r.

Dette er en del av min sykdom, og dette er slik det vil vre i en god stund til uansett hvor mye jeg vil kunne sovne selv p kvelden, sove hele natten uten 4-10 oppvkninger av mareritt, uten se og hre ting fordi mobberne gjorde meg s syk at dette er blitt normalt. Jeg vil kunne hre og se ting som er der, og ikke trenge tenke p om dette er sykdommen min, eller om de faktisk er her for ta meg.
Jeg er sliten, sykdommen gjr meg sliten, dere mobbere gjorde meg s forferdelig sliten og noen ganger skulle jeg likt sett dere bre p smerten og skammen jeg gjr en eneste dag fordi jeg vet at dere ikke har klart holde ut, for akkurat n vet jeg ikke selv hvordan jeg faktisk klare holde ut.

N skal jeg prve f sove litt til fr neste mareritt slr inn og jeg ber p forhnd unnskyldning om det er en del skrivefeil. Akkurat n er jeg s trtt og redd at jeg faktisk ikke orker se over fr imorgen.

Styrkeklem fra meg til dere andre der ute!



#helse #psykiskhelse #natt #soving #mareritt #drm #styke #mot #usyneligsykdom #branok #hverdag #trtt

14.11.2016

utskrivelsen av psykiatrisk sykehus.

Frst av alt vil jeg bare beklage for at jeg ikke har blogget p to dager. Jeg vet flere har vrt bekymret for meg og jeg har ftt flere meldinger p sosiale medier igjen fordi jeg verken har blogget, brukt facebook, instagram osv.
Saken har enkelt bare vrt at jeg har vrt sliten og mye har skjedd de siste 48 timene. Mye kan jeg dessverre ikke dele her n selv om jeg nsker og mye vil dere som flger meg f vite fortlpende nr ting skjer.

Jeg nsker ha en rlig blogg, der dere faktisk ikke bare ser gode dager, outfits, sminken jeg bruker osv osv.
Dette er dessverre ikke noen rosablogg om du hadde nsket dette, men en blogg jeg bruker for plassere flelsene og tankene mine under fysisk og psykisk sykdom, lrlingjobben og fagene jeg tar p kveldene for f generell studiekompetanse samtidig som jeg dessverre enda blir mobbet og kampen for stoppe dette. 

I gr skulle jeg ha dags permisjon, siden jeg ikke klarte fullfre et dgn p lrdag men siden min fantastiske pappa kom hele veien fra Kristiansund fikk jeg til fullfre et dgn med pappa sin sttte p siden, og da ville selvflgelig masken skjule hvor tungt det egentlig var men jeg vet pappa skjnte dette var en kamp klare men som alltid klarer jeg enhver kamp med pappaen min! 

I gr s sg vi p tv-en, spiste kebab, snakket og strikket p kvelden fr vi la oss. Vi skulle nemlig ha et mte med sykehuset i dag fr jeg ble skrivd ut. Ja, jeg ble skrivd ut etter en og en halv uke p sykehus og var absolutt ikke klar for dette selv, men med pappa har det gtt helt greit. Jeg er blitt henvist til videre behandling og allerede denne uken skal jeg ha behandlingen min. 

Etter mtet idag pakket vi sammen resten av sakene mine fr vi dro p sykehuset en snar tur for hente noen papirer. Vi var ogs innom min fantastiske fastlege for ha en samtale etter innleggelsen for diskutere ting som tiden fremover og medisinering. Jeg er iallefall heldig for at jeg har en s interessert i hjelpe meg og er s positiv og motiverende for tiden fremover, for detter hjelper godt p. 

Foruten dette har vi gjort ander rend, handlet, spist en god middag og sitter plantet i sofaen n for se p litt TV,samtidig som jeg skriver. Dagen har egentlig vrt veldig tung. Jeg har sett ting og hrt ting i hele dag, men jeg har innsett at dette bare er PTSD'en men vondt er det likevel. Jeg har kranglet mye med angsten og denne gangen s vant jeg! Utrolig god flelse og jeg m rlig si at jeg gleder meg til imorgen da jeg skal ha et viktig mte, samt f noen tilbakemeldinger som jeg gleder meg til. 

Jeg vil bare avslutte innlegget ved fortelle at jeg setter pris p omtanken og at folk er bekymret selv om jeg ikke har svart. Det er ikke at jeg ikke bryr meg, men bare at jeg er s sliten og at det skjer s mye i livet mitt akkurat n. Det kan vre dager dere fr tre innlegg og det kan vre dager der det ikke kommer noe. Dette er en del av vre syk og ingen dager er like uansett hvor mye man nsker det.

Sttteklem fra meg til de som trenger det! 

Bildet av min fantastiske kattepus som jeg forguder over alt p jord. 

 

#psykiskhelse #jegklarerdet #branok #katt #mot #sykdom #nyheter #blogg #hverdag #helse #sliten #katt #dyr #sykehus
 

 

12.11.2016

Jeg klarte det ikke, jeg burde bare gi opp

Klokken er allerede halv ti p kvelden. Dagen har vrt morsom, lang, innholdsrik og skummel. 

Etter innlegget som jeg skrev klokken fire inatt s hadde jeg 5 mareritt til og sovnet raskt til etter noen runder p badet og litt oppkast.
Jeg synes det er ekkelt se hvor levende marerittene mine egentlig er og hvor redd jeg er nr jeg vkner.
Jeg er sikker p at drmmen fortsetter sekundene etter jeg vkner og det er like ekkelt hver gang. Heldigvis er det bare en drm men jeg blir s sliten hver natt det skal vre slik og jeg fler meg virkelig aldri trygg. 

Jeg sto opp klokken 11 idag og hoppet en rask tur i dusjen fr jeg sminket meg og slikt fr turen gikk ut for mte en kompis! Det ble et par timer med handling og lunsj ute fr jeg tok turen hjem for vre der for kvelden.
Jeg skulle egentlig ha permisjon fra i dag til imorgen ettermiddag men ting gikk ikke akkurat som planlagt.Sekundet jeg kjrte opp mot der leiligheten ligger kjente jeg magesmertene klemme seg i magen min, kvalmen steg i halsen og jeg visste dette ville bli en vanskelig tur.
Jeg parkerte, tok lommelykten og gikk inn i leiligheten og det tok ikke lange tiden etter jeg lste dren fr jeg mtte lpe til toalettet for kaste opp og slik var vel den tiden jeg var hjemme fr jeg bestemte meg for dra da jeg s at dette gjorde mer vondt en godt. 

P turen tilbake til avdelingen flte jeg meg egentlig helt dritt. Jeg klarte ikke noe s enkelt som vre hjemme alene i leiligheten og mtte tilbake til avdelingen. Jeg satt med en skamflelse, en flelse av at jeg ikke klarte noe og at jeg virkelig bare burde gi opp . Jeg ble sint, lei meg og grt heile veien tilbake fordi jeg ville virkelig klare dette men jeg fikk det ikke til, jeg skulle bare nske noen kunne ha lst meg inn slik at jeg ikke hadde et annet valg enn holde ut.   

Jeg kom tilbake til avdelingen, fikk en prat med ansatte fr det ble pizza med de andre p avdelingen. Resten av kvelden ble brukt p tv-kos og strikking!
Ellers har jeg handlet julegave til det minste tantebarnet mitt og noe smtt til andre gaver s noe har jeg iallefall klart gjre idag. 



 


#psykiskhelse #skummelt #hjemme #jegerbranok #ikkegiopp #shopping #smile

12.11.2016

Hvor lenge skal jeg kjempe mot denne psykiske sykdommen?

Det er n over et dgn siden forrige bloggpost og selv om jeg sa jeg skulle komme sterkere tilbake s klarte jeg det ikke, ikke enda.

Jeg er sliten. Dagen har fltes ut som flere dager og redselen har vrt stor. Dette er tankene nr jeg skal beskrive denne fredagen, ikke en vanlig fredag for mange men for meg er ikke dette noe uvant enn fra andre dager. 

Jeg sto opp klokken 10. Sov lenge selv etter en hard natt med flere mareritt. I dag var jeg med p ballspill fr jeg spiste en sen frokost. Jeg fler hvert mltid er en kamp, og de kampene vil jeg ikke kjempe lengre. Jeg vil bruke energien p kjempe noe annet, ikke noe dumt som om jeg klarer holde p brdskiven men dessverre er ikke dette et valg.

Etter den evige kampen mot to brdskiver dro jeg for dusje, sminke meg og ordne meg for dagen, deretter satt jeg litt i stuen med de andre fr jeg skulle prve dra litt ut for mte venner og bekjente. Jeg dro ogs hjem en tur idag, for presse meg fr permisjonen imorgen men jeg vet etter ikveld at jeg vil trenge mye svn og energi for klare takle morgendagens kamp for nettopp n er jeg sliten bare av tenke p hvor vondt det vil bli, men som alltid vil jeg presse meg p en eller annen mte, 

Jeg er ei jente som selv etter vanskelige hendelser og uforutsette handlinger reiser meg opp nr mennesker rundt minst venter det og jeg tror at min tid borte fra bloggen fr de rundt til tenke p om jeg kanskje ikke fikk til reise meg den ene gangen.. Jeg vet en slik dag vil komme. En dag som er s hard at til og med ikke den tffe kjemperen som jeg er vil komme meg igjennom og jeg vet det vil bli vanskelig men som alt annet er jeg vant til prve og ikke gi opp med det frste. 

Klokken er fire p natten. Jeg tok sovemedisinene klokken halv 12 og sovnet rundt 1 tiden.. Ikke lenge etter vkner jeg med nattens frste mareritt og selv om jeg vet at det bare er en drm er dette marerittet s vondt at jeg er redd, har vondt og kaster opp av angsten. Dette er en vanlig natt. Det er ikke lenge siden jeg hrte vakten g runden men for slipp forklare var jeg stille nr hun kom inn. Jeg holdt inn trene selv om jeg hulket litt lavt under dynen.selv om jeg egentlig ville be om hjelp. Hjelp for ha noen prate med, grte p og klemme rundt nr jeg flte meg alene og trukket p i drmmen. 

Jeg er s sliten og jeg vet faktisk ikke hvor lenge jeg skal klare kjempe mot denne psykiske sykdommen som spiser meg levende for hver eneste dag som gr..
Det hadde vrt s godt og s enkelt om jeg bare hadde en dato der alt ville g over, slik at jeg viste hvor lenge jeg hadde kjempe og slik jeg kunne ha den flelsen over at jeg ikke kjempet forgjeves.

N skal jeg prve sove litt videre, helt til mitt neste mareritt vekker kroppen min med nye flelser og minner men jeg skal klare denne natten ogs fordi jeg gir ikke opp s lett!

God natt og en styrkeklem til alle som trenger det!


10.11.2016

Hvor mange liv skal g tapt fr noen reagerer?

Vil frst bare beklage at jeg ikke har skrevet noen innlegg i dag siden jeg fikk flere meldinger p facebook der venner og bekjente lurte p om alt var greit siden det ikke var noen oppdatering p bloggen. Dette beklager jeg og grunnen har vrt s mye som at jeg har prvd fylle opp dagen med ting gjre, for ikke tenke s mye p ting jeg ellers bruker hele dagen tenke p. 

Dagen i dag har vrt som alle andre dager.. Jeg har hatt angst, jeg har hatt problemer med holde p maten og jeg har vrt mkka lei for si det rett ut. Jeg er sliten, og s sliten som jeg har vrt den siste uka har jeg ikke vrt p lenge.. I natt hadde jeg tre forskjellige mareritt.. Jeg vknet med smerter i magen og underlivet og resten skjnner vel de fleste p hva disse marerittene gikk ut p, fordi jeg klarer virkelig ikke gi flere detaljer uten kjenne klumpen knyter seg i magen.

Jeg har ''sett'' ting som egentlig ikke har vrt her i hele dag, men dette er ogs konsekvensene etter mobbingen og en del av min PTSD diagnose, men selv om jeg innerst inne vet at de egentlig ikke er her s skvetter jeg like mye hver gang og jeg blir s redd at jeg ganger har bde kastet opp og mer til..  
Jeg blir redd, sint og frustrert. Fordi diagnosen er ikke noe jeg vil bli frisk av fr det kanskje har gtt to r med tett behandling. Det er ikke en kur med piller i en uke s er man helt frisk, men det hadde ogs vrt det beste og lettelse og jeg skulle s inderlig nske at det var s enkelt.

Noen ganger nsker jeg bare sove til det hele er over og heller vkne om fem r nr dette er over slik at jeg fr levd mitt liv uten bekymringer og tanker p hvor og nr jeg kan dra ut fordi jeg kanskje blir tatt.. Det skal ikke trenge vre slik, men dessverre er dette hverdagen for meg og mange andre og jeg hper snart at skoler, politikere, og ikke minst politiet ser dette fr flere liv gr tapt. 



 

09.11.2016

Den psykiske pkjennelsen

Det er tte timer siden forrige innlegg og jeg skal vre den frste til  innrmme at det har fltes ut som en hel dag. For nyaktig tte timer sider satt jeg meg bak bilen for kjre hjem til leiligheten min. Allerede etter 10 minutt stoppet jeg for snu, fordi jeg kjente redselen for mte p noen av mobberne nr jeg kom hjem. 

Etter fem minutt med kjefting p meg selv i bilen for nesten feige ut av oppdraget bestemte jeg meg for kjre videre, og hele veien sa jeg hyt til meg selv i bilen '' Kom igjen victoria, dette klarer du. Ikke gi opp n vic!''. Jeg var s redd de siste kilometerne. Hva skal jeg gjre om jeg ser de? Hva skal jeg gjre om de er utenfor? Hva skal jeg beskytte meg med?

Tilslutt, etter en biltur som tok 20 minutter ekstra var jeg fremme. Jeg tok lommelykten med meg ut bare slik at jeg kunne fle sikkerheten om noen sto bak kanten utenfor dren min. Heldigvis var det igen der. Ingen lapper p dren eller i postkassen, bare en ussel regning. Jeg kan ikke huske at jeg har blitt s glad og lettet av en regning fr, men det ble jeg i dag. 

Den lille timen jeg var hjemme fltes ut som en kamp mot meg selv.. Jeg satt bare grt, hulket og holdt et godt grep i kjkkenkniven min siden jeg ikke flte meg trygg i hele tatt. Jeg synes det er trist.. Et hjem skal vre en plass du fler deg trygg og har det bra, ikke en plass du er s redd at du nesten tisser p deg og holder grepet p en kniv nettopp fordi du er s redd.. Dette har gtt for langt og imorgen skal jeg og en pleier fra sykehuset en ny tur til politiet for anmelde om de har tid til ta oss imot imorgen. S ikveld skal jeg mote meg opp med pleierne og trolig grte for 4 menn til.

Jeg var tilbake hos legen klokken to idag s prvde jeg f i meg litt middag fr jeg tok turen videre ut for handle noe smtt til farsdagen og selvflgelig til meg selv siden jeg var s flink overvinne en av mine frykter idag. N har jeg spist litt kveldsmat og spilt innebandy med noen av pasientene p huset, noe som var trivelig i en ellers vanskelig hverdag. N skal jeg raske meg i dusjen, og sette meg med avdelingen for prve flytte tankene over til noe annet fr morgendagen. 

Sttteklem til alle som trenger det!



Mango, jordbr og banansmoothie fra Funky frozen yogurt! Utrolig god!

#psykiskhelse #mobbing #anmeldelse #shopping #farsdag

09.11.2016

Jeg strekker ikke til

Klokken er allerede snart halv tolv p formiddagen og jeg merker at dagen ikke startet s alt for bra. Jeg har sovet drlig, hatt mye mareritt og ikke minst flt meg mer utslitt enn jeg gjorde fr jeg la meg for sove i gr kveld.
Jeg har rukket spist frokost, jeg har rukket og strikket videre og ikke minst s har jeg rukket grte for fem andre mennesker. Haha, jeg er sikker p at masken falt litt borte tidligere idag for ved et enkelt sprsml som '' Har du det bra Victoria?'' var nok til at trene haglet p, og ikke nok med det s stoppet de aldri heller.

Det er en flsom dag, men det er greit. Det er lov til grte litt, det er lov til fle at jeg ikke strekker til som en venn, sster, datter og mamma til den ste katten min! Jeg fler meg litt mislykket fordi jeg ikke fr til strekke ut til alle som trenger en klem, til jobben min og til venner og familie nr jeg ligger innlagt.
Av og til, egentlig veldig ofte s fler jeg meg som en byrde for de ansatte her jeg er innlagt, en byrde for venner og familie fordi jeg ikke klarer de tingene alle andre klarer s fint. Jeg vil klare snakke om flelser uten knekke sammen i grt. Jeg vil klare ikke alltid vre p vakt og jeg vil klare ha en dag uten tanker eller bekymringer men s enkelt er det dessverre ikke for alle. 

N skal jeg prve spise lunsj, jeg skal prve holde maten nede i magen for s ikke fle at jeg m straffe meg selv fordi jeg spiser. Jeg skal til og med prve sette meg bak rattet og kjre hele veien hjem til leiligheten min uten snu, stoppe eller ta omveier, fordi i dag skal jeg mestre dra litt hjem, slappe av fr jeg skal tilbake til et mte med legen idag. 



Bilde tatt p en liten tur tidligere fra innleggelsen.

#psykiskhelse #jegerbranok #familie #venner #sliten #detteklarerjeg

 

08.11.2016

Jeg klarte det!

Klokken fire idag hadde jeg allerede pakket bkene mine opp og ut av sekken minst tre ganger. Jeg nsket dra p skolen, men jeg var s redd for ta bussen og ikke minst s redd for mte p mobberne. Jeg var s redd for at et eller annet ville hende p veien til skolen og at jeg ikke hadde noe jeg kunne beskytte meg med men s heldig som jeg var s den en ansatt p avdelingen min frustrasjon og ga meg den lille boksen jeg kunne bruke som trygghet om noen skulle prve seg. 

Jeg fikk p meg jakken og skoene og skulle ut da angsten hoppet over meg. Jeg ble kvalm og kastet opp, men etter litt tannpuss og parfyme bestemte jeg meg for krangle med angsten idag og tok derfor p meg jakken igjen og gikk fort mot busstoppet. Jeg stoppet opp flere ganger og egentlig bare ville snu da jeg flte magen min vridde seg av smerter, jeg var helt sikker p at jeg skulle svime av.

Turen gikk ikke helt som planlagt, men jeg kom meg til busstoppet og inn p bussen kom jeg meg ogs, helt til jeg kjente igjen han ene som hadde brukt vold mot meg tidligere og jeg er ganske sikker p at ingen har sett et menneske som rygget s fort ut av en buss som jeg gjorde idag. Jeg er nettopp veldig sikker p at det s litt komisk ut for de andre passasjerene p denne bussen. Jeg klarte ikke holde meg, og i buskene satt det ei ganske redd jente og kastet opp i frykt og redsel. 

'' Du er bra svak om du gir opp n Victoria'' tenkte jeg. Noe av det jeg fryktet hadde jo allerede skjedd, og jeg tenkte at det trolig ikke ville bli noe vr enn dette, s nr kvalmen roet seg og pulsen kom tilbake til normalen bestemte jeg meg for ta neste buss som gikk 6 minutter sener.
Og gjett hva? Jeg klarte hele turen!! :D

Selv etter dagens lille kamp skal jeg vre s rlig fortelle at jeg er ganske s stolt over meg selv som fullfrte uansett hvor redd jeg var idag, og flte for dele noe positivt under denne vanskelige tiden! 

Styrkeklem fra meg til alle som trenger det! 




 

 

08.11.2016

Jeg mister hpet over at det vil bli bedre..

Det er snart en uke siden jeg ble lagt inn p psykiatrisk sykehus, og idag fikk jeg vite at jeg trolig skrives ut neste uke.
Jeg kjente en klump i magen da legen fortalte dette for under en times tid siden. JEG, UT?
Hvordan skal jeg klare dette? Hvor skal jeg dra for fle meg tryggere? Hva vil skje med meg nr jeg drar ut? 
Jeg er redd for mte hverdagen igjen, jeg er redd for hvordan jeg vil takle, jeg er redd for hva mobberne vil gjre mot meg og ikke minst s er jeg redd for hva jeg vil gjre mot meg selv om dette ikke stopper.

Jeg er sliten, redd og lei meg. Jeg prver beholde den trygge masken p s ingen ser hvordan Victoria egentlig har det. Jeg prver vre tff, men Victoria trenger lengre tid enn en uke for pne seg opp, for vise hvor srbar hun egentlig er og for fortelle at ''Jeg har det vanskelig, og jeg vet ikke hvordan jeg kan f det bedre''. Hvor skal jeg dra nr jeg skrives ut? Hvor kan jeg flykte nr hodet mitt og stemmene tar overhnd over meg og min kropp? Hvordan skal jeg klare dette?

Jeg har en maske, en maske jeg trekker frem nr jeg skal mte nye mennesker, behandlere og mennesker som skal jobbe tett opp mot meg for studere p hvordan jeg egentlig har det. Jeg er redd for ta av meg denne masken, og skjnner selv at grunnlaget for at jeg blir sendt hjem s tidlig er fordi jeg ikke viser hva jeg fler,tenker og mener.. Jeg skulle bare nske de skjnte hvor vanskelig det er ta av seg denne masken og jeg skulle nske de kunne lese tankene mine, gi meg to tabletter s ble jeg plutselig frisk.. Men slik er det dessverre ikke. 

Om to timer og 30 minutter skal jeg p skolen.. Jeg skal hos Sonans og ha naturfag med klassen. Jeg har pakket inn og ut av sekken tre ganger allerede n. Jeg nsker dra p skolen, men jeg er redd for ta bussen. Jeg er redd for at noe vil skje p vei til skolen og at jeg ikke kan beskytte meg, da alt jeg trr bruke er inntatt av avdelingen.. Jeg fler meg redd og naken uten noe beskytte meg med, fordi jeg ikke vet hva som kommer rundt neste sving.. 

I dag har mobberne forfulgt meg.. Ikke fysisk, ''bare'' psykisk. Det fles som en evig kamp da det ikke spiller rolle om jeg sv eller er vken. De er her uansett og jeg fr aldri fred fra de. Jeg har prvd fokusere p andre ting, som se serie eller snakke med venner men uansett hvem jeg ser p s ser jeg de, og de er ikke blide p meg. Jeg ser hvor sint de er, jeg ser hvor mye de hater meg, og fr jeg vet ordet av det s ser jeg p meg selv som blir banket opp eller plaget p en eller annen mte..
Hvordan kan de sende meg hjem slik som dette? Jeg sitter n skriver over toalettet samtidig som jeg kaster opp av frykt og grter, fordi jeg gruer meg s mye til dra ut, men dra ut m jeg.. for de skal ikke vinne denne gangen heller. 

 


 

07.11.2016

Du ba meg om vre stille.

Kjre mobbere, gratulerer.. dere dela henne.

Kjre mobbere, gratulerer til dere. Gratulerer for at dere endelig klarte delegge henne. Det er ni r siden dere startet terge henne. ni r siden den beskjedne og nervse femteklassingen var redd for si noe feil I timen, I tilfelle dere flirte av henne. Det er ni r siden denne jenta ble invitert til en bursdag, men ogs ni r siden denne jenta sov godt om natten, og ogs gledet seg til skolen den kommende dagen.

Kjre mobbere, gratulerer til dere. Gratulerer for at dere endelig fikk henne til tro p hva dere fortalte henne. Det er tte r siden siden dere begynte dytte p henne, og det er tte r siden dere hadde en vane til velge henne som siste lsning, og tte r siden hun frst sa selv hun ville jobbe alene I timene, fordi hun selv viste, at ingen andre ville sitte med henne.

Kjre mobbere, gratulerer til dere. Gratulerer for at dere endelig fikk henne til grue seg til skolen. Det er n sju r siden dere begynte si stygge ting til henne, og det er sju r siden den ensomme jenta i sjuende klasse gledet seg til ungdomsskolen i hp og en ny start og nye venner.

Kjre mobbere, gratulerer til dere. Gratulerer for at dere endelig fikk henne til miste troen til noen mobbefrie r p ungdomsskolen. Det er n seks r siden de frste overgrepene, og den redde 13ringen motet seg til skolen, men endelig etter en lang kamp fikk bytte til slutt.

Kjre mobbere, gratulerer til dere. Gratulerer for at dere endelig fikk henne til tro at en urett mot henne, var et problem for andre. Det er n fem r siden volden ble en vanlig del av hverdagen til ei jente i 9.klasse.

Kjre mobbere, gratulerer til dere. Gratulerer for at dere endelig fikk henne til tro at hennes flelser ikke var sanne, og at denne jenta skulle vre stille, da det ikke var s ille som hun selv trodde. Det er n fire r siden den jenta i 10.klasse begynte tenke p hvilke mter hun mtte bruke, for slippe denne smerten og smerten, den brer hun p enda.

Kjre mobbere, gratulerer til dere. Gratulerer for at dere endelig fikk henne til miste hpet om en mobbefri hverdag p videregende skole. Det er n tre r siden den jenta p vg1 mtte lre seg at lreren snudde under mobbingen, og at hun bare burde vre stille.

Kjre mobbere, gratulerer til dere. Gratulerer for at dere endelig klarte fulgte etter henne, selv om hun flyttet mange timer unna. Det er n to r siden denne jenta trodde at hun endelig fikk en ny hverdag, men ble motbevist det samme s utrolig fort med mer mobbing og overgrep.

Kjre overgrepmann, gratulerer til deg. Gratulerer for at du klarte tvinge deg p hennes kropp selv om hun sa nei. Gratulerer for at du fulgte henne inn p et rom for bevise noe hun allerede viste. Det er n et og et halvt r siden du viste at hennes kropp ikke tilhrte henne, og at dytte deg unna ikke var vits da hun ikke var sterk nok. Takk for at du lrte henne at hun har ingen verdi. Gratulerer for at du klarte gi henne en flelse av skam og skyld, selv om det er du som burde ha flt deg skitten og ikke hun.

Kjre overgripere, gratulerer til dere. Gratulerer for at dere endelig fikk henne til gi opp tanken p et fredfullt tid langt borte fra hennes familie. Det er n et r siden hun flyttet nrmere, men samtidig ikke nrt nok til bli utsatt for flere overgrep av de kjente mobberne. 

Kjre fremmede mann, gratulerer til deg. Gratulerer for at du endelig skulle ppeke at hun fortjente dette da du som viste hennes navn overgrep deg p henne for en og en halv mned siden. Hun skulle hjem fra byen hun har bodd i siste ret og trives med sin nye venner, da du s en stor mulighet for holde henne fast, rive bort strmpeboksen samtidig som du prvde dytte henne inn i sidegaten. Det er en mned siden du gjorde det tydelig for henne at hun fortjente kjenne p noe som skulle trenge seg inn i hun, nettopp fordi du ikke likte at hun snakket hyt om mobbing og overgrep og hvor mye det pvirket oss som ble utsatt for det.

Kjre dere to som stoppet, takk til dere. Tusen takk for at dere endelig viste henne trygghet og omsorg da hun trengte det som mest. Takk for at dere stoppet den fremmede og skumle mannen som overgrep seg p henne og takk for klemmen dere ga, og de beskyttende ordene da hun spurte om dere kunne flge meg til nrmeste buss hjem.

Kjre mobbere, gratulerer til dere. Gratulerer for at dere endelig klarte planlegge et mulig selvmordsforsk da dere hengte opp et tau utenfor hennes dr. Gratulerer for at dere klarte f denne jenta til vurdere bruke dette tauet, fordi hun viste at hun aldri vil f fred. Gratulerer for at dere gjorde jenta s syk at hun selv er redd for hva hun vil gjre mot seg selv om dere fortsetter, men gratulerer for at dere gjr henne tffere for hver eneste dag som gr.

Kjre meg, gratulerer til deg selv. Gratulerer for at du har klart holdt ut med det mest utholdelige. Gratulerer for at du ikke har latt mobberne vinne, men igjen fordi du viser din styrke nr alle tror du er tom og sliten. Gratulerer for at du er s steika tff.   

.

 

04.11.2016

Jeg vkner av mine egne rop om hjelp

Kjre victoria

I dag, akkurat n. Veien har blitt brattere, lengre og tyngre. Noen dager er tyngre enn andre, og noen lettere men jeg har aldri villet innrmme det. Jeg vet jeg er mye mer redd enn det en 19 ring skal vre, jeg vet jeg skvetter mye og jeg vet at jeg bruker humor mye for overleve de tunge,bratte og lange dagne. Jeg vet jeg har PTSD og muligens flere psykiske lidelser og at de trolig ikke vil bli borte med de frste rene. Jeg er Victoria. Jeg er meg. Victoria er ikke alle disse lidelsene, de bare tok seg til rette og tok over kroppen min og overtar meg nr kroppen min ikke kan styre seg selv. Jeg presser imot, jeg sier ifra og jeg gjr alt for beholde min plass, men det er ikke alltid jeg klarer.

Jeg vet jeg er sliten n, men jeg vil ikke innrmme det eller fle p det. Hodet mitt viser meg alle de bildene jeg egentlig aldri ville se igjen og trene mine kommer alle de gangene jeg egentlig bare vil vre tff og ikke vise flelser, fordi flelsene er s vanskelig fle. Jeg fr ikke sove, eller.. jeg er redd for sove fordi nr jeg sover blir jeg aldri uthvilt men heller trttere, reddere og drmmer om de tingene jeg egentlig aldri ville tenke p igjen. Jeg vkner med smerter, jeg vkner av mine egne rop om hjelp og n er jeg redd for vkne. Jeg er redd for vkne fordi nr dette skjer har jeg smerter.. Smerter I magen der de slo meg under marerittet, eller smerter nedentil nr jeg m gjennomleve overgrepene. Jeg er s lei av disse smertene, s lei at jeg n grter bare av tenke p de, fordi jeg selv vet at de ikke vil forsvinne p en god stund og det knuser meg.

Noen ganger vil jeg bare vre en annen, reise bort og til og med ikke eksistere. Jeg vil bare ikke vre en del av dette sirkuset lenger. Jeg klarer ikke, jeg orker ikke , jeg fr det ikke til.

''Det eneste lyset du ser I tunnellen, er et mtende tog''. For du kan se et lys p lang avstand, og nr det nrmer seg blir du overkjrt nok en gang. Og selv om jeg ikke har s lyst, m jeg starte p nytt g, eller krabbe bortover til du mter et nytt lys, I hp om at det ikke er et tog.''

Jeg er ikke rlig eller pen om hvordan jeg har det, men jeg har innsett at jeg har vrt ndt til akseptere disse tankene, flelsene og de psykiske problemene mobbingen har medfrt. For prve bli glad I meg selv igjen, for ikke bli kvalm nr jeg ser den svake, stygge og ekle jenta i speilet og fordi jeg skal klare holde ut enda en dag med mobbehelvette. Jeg har lrt at jeg er mer enn et menneske med senskader og lidelser grunnet mobbingen jeg opplevde, jeg har lrt at jeg bare m vre meg, og at tilslutt s vil meg vre bra nok.



 

 

03.11.2016

Den frste dagen p psykiatrisk sykehus

N er det to dager siden mitt frste skikkelig sammenbrudd, den frste gangen p s lenge jeg kan huske at jeg tenkte ''dette her klarer jeg ikke lengere''. Jeg var hos min fantastiske psykolog hos St.Olavs hospital og under timen fler jeg at noen ser p meg, at jeg s noen og at n skulle de ta meg. Jeg var s redd. Trene trillet ned kinnet nr jeg satt s ut av vinduet p denne personen som ikke engang var der, men jeg s han. Jeg var sikker jeg s han og jeg var helt sikker p at n er det slutt p meg. 

Den siste tiden har vrt vanskelig, s utrolig vanskelig men jeg har prvd sett fremover. Jeg har prvd tenke at dette skal jeg klare, men det hjelper s lite nr mitt eget hode forteller deg at dette kan du bare glemme, dette skal du ikke klare og victoria, du er s ubrukelig, bare gi opp!

Jeg er sikker p at jeg s han i vinduet, jeg er sikker p at det var hans yne jeg s inn i. Det se han smile mot meg gjorde at jeg flte meg ubrukelig, redd og at jeg ikke kunne reise meg lpe, selv om dette var det eneste jeg nsket.
Plutselig s jeg ikke bare hans skumle ansikt, men jeg s hendelsene som dette mennesket og hans venner gjorde mot meg. Jeg kjente en stor smerte i magen, kvalmen krabbet opp halsen og jeg var sikker p at jeg ville kaste opp. Jeg s megselv bli utsatt for noe ikke en eneste skal bli utsatt for. Jeg s p meg selv som srbar, alene og skadet, akkurat som det jeg flte i denne situasjonen den aller frste gangen. 

Min psykolog ble s bekymret at hun kontaktet et akuttteam for akutt behandling om omsorg i denne vanskelige tiden. Hun flte ikke det var riktig sende meg hjem i denne tiden s en og en halv time senere satt jeg p venterommet til et psykiatrisk senter som skulle vurdere hvor akutt dette var, og hvilken behandling som passet meg og min historie mest. Etter en time med utsprring s ble det bestemt at jeg burde legges inn 1300 dagen etter og at jeg skulle f hjelp ifra disse snille menneskene. 

Jeg flte p skammen. Skammen av mtte ha hjelp fra andre da jeg selv nsket klare meg selv, betale egne regninger og ikke minst fungere som et vanlig menneske, men dette var fr jeg viste hvor trivelig det var p avdelingen. Avdelingen er kjempefin, personalet er greie og sttten de gir er noe jeg setter s utrolig pris p. Det har vrt aktiviteter, mltider, tv-kos og annet den frste dagen og alt dette er jeg s utrolig takknemlig for!

 

 

Victoria Grtting

Hei! Jeg heter Victoria. Jeg er over gjennomsnittet glad i skrive, og deler kanskje ting som ikke alle andre ville ha gjort. Her kan du lese om hverdagen min, opplevelser, tanker og min vei til bli frisk fra psykiske lidelser og kvinnesykdommen endometriose som jeg plages mye med p en daglig basis. For kontakt eller samarbeid : Victoriaaa97@hotmail.no

Siste innlegg

Siste kommentarer

Bloggdesign

hits