18.10.2017

#metoo

Jeg vet ikke om jeg bør poste dette under alle disse følelsene som går gjennom hodet mitt, men igjen så kom jeg på at mitt hode aldri vil bli tom for tanker og følelser igjen.

Jeg føler jeg må stå opp og frem for alle kvinner og menn som har blitt et offer for seksuelt trakassering og voldtekt og for den lille jenten dypt inne i min kropp som enda prøver å forstå hva som skjedde og hvorfor alt endte som det gjorde .

De har påminnet meg at så lenge jeg lever så vill jeg alltid være redd for min egen sikkerhet. De har fortalt meg at jeg ikke er i kontroll over min egen kropp og at jeg skal være stille, at jeg og mine følelser ikke er verdt noe.

La oss snakke om den kvelden jeg fikk en drink og endte opp så trøtt at jeg såvidt klarte å komme meg hjem, med en som skulle følge meg og som jeg bare trodde godt om men som skulle lære meg å være stille.

La oss snakke om den gangen jeg var så forelsket i han jeg trodde var mannen i mine drømmer men som endte opp å være et mareritt som jeg følte aldri tok slutt, men heldigvis så stoppet det.

Marerittene følger meg hver eneste natt men mennene som gjorde dette mot meg lever livene sine som det aldri skulle ha skjedd. #metoo

18.08.2017

Den egentlige sannheten

Den siste uken har jeg ikke blogget daglig eller helt klart å sette med ned ved datamaskinen å finne noe spennende som jeg kunne fortelle eller vise dere fordi mye av det som har hendt i det siste har jeg ikke vært klar for å dele med noen. Følelsene har vært i spinn og alt for mye har skjedd, på godt og vondt.  Mye har forandret seg i livet mitt, både innenfor sykdom, det sosiale og det litt mer personlige. Det har vært flere vonde hendelser som har hendt og jeg har ikke helt klart å tatt innover meg alt som har hendt enda til tross for at jeg prøver, men alt jeg klarer er å gråte. Gråte over urettferdigheten og frustrasjonen .

En jeg tidligere hadde holdt på med bestemte seg for å plage meg til det stadiet at han sendte graviditetstester i posten og utenfor døren flere ganger i uken fordi han var så redd for å bli pappa og hadde overbevisst seg selv om at jeg var gravid med hans barn. Han gikk så langt at jeg fikk meldinger daglig og det kom til det punktet at jeg ikke klarte å be han roe seg ned lengre og om at alt var greit så jeg stoppet å svare fordi dette begynte å påvirke meg mer enn det som var greit. En voksen mann blandet inn foreldrene sine og med en slik hendelse som varte i over tre uker og mye annet kjente jeg at jeg til slutt fikk nok når ryktene ble spredt rundt og mindre hyggelige ting ble sagt. 

I samme tidsrom hadde jeg flere undersøkelser, to reiser, flere mindre hyggelige situasjoner jeg ikke er helt klar for å fortelle om som hendte. Jeg valgte bort venner som ikke var gode for meg og mye forandret seg plutselig på så kort tid. Det ble rett og slett for mye og jeg klarte ikke å holde opp bloggen, fasaden og den masken der jeg skjuler alt bak og i kveld så sprakk jeg.

Jeg sprakk med så utrolig mye forskjellige følelser som bare øste ut gjennom tårer og sinne. Jeg finner meg selv plutselig liggende i sengen, gråtende samtidig som jeg holder rundt en pute for å ha noe å klamre meg fast til. Humoren og latteren kunne ikke dekke opp hvorfor jeg var så fraværende og mine nærmeste venner begynte å se hvordan ting egentlig var og denne gangen hjalp ikke unnskyldninger som lite søvn og det at jeg hadde mye å gjøre. Den egentlige sannheten var at det ble for vanskelig å være Victoria for en stund. Det var for vanskelig å holde følelsene inne når jeg egentlig ville låse meg selv inn å hyle, høyt. Det ble for vanskelig å opprettholde masken når det konstant var mye som skjedde på godt og vondt. Det ble plutselig så vanskelig å skulle innrømme at det ble for mye av alt, når jeg egentlig skulle klart alt på en gang. Det er så vanskelig å alltid skal bevise og overbevise.
 

 

#helse #psykiskhelse #blogg #hverdag #helg #fredag #torsdag #foto #canon #selfie #sannhet 
#følelser #mobbing #trakassering #kjærlighet #venner #familie 

03.07.2017

Jeg fikk nok

Det er nå Mandags kveld og jeg har ikke blogget på to dager. Grunnen er igrunn enkel og komplisert på samme tid. På den ene siden har jeg valgt å bruke tid med venner og bekjente som vil meg godt og ikke sitte på en mobil eller data for å skrive flere innlegg til bloggen, svare på meldinger og lignende fordi jeg vet dette ikke er noe kjekt å sitte å vente på. Den andre grunnen midt opp i alt dette er at jeg delvis var ganske nær for å gå på veggen. Jeg har i den siste tiden planlagt alt som skal gjøres fra morgen til kveld og det ble nesten slik at jeg måtte skvise bekjente inn om de ønsket å møte meg innen noen dager og jeg følte at dette virkelig ikke var noe kult. Jeg har planlagt så mye den tiden før og etter operasjonen. Jeg skulle møte venner, jeg hadde sykehustimer og jeg hadde flere avtaler og møter jeg måtte møte opp og være aktive på. Noen av møtene tok energien rett ut av meg og det har vært en stor forandring i mitt liv som har vært litt vanskelig å forholde seg til. 

Jeg har delvis sittet å kjent etter smerter. Ikke fordi jeg ønsker å ha de, ønsker oppmerksomhet eller en grunn til å droppe noe som skjer i mitt liv eller i min hverdag men rett og slett for at ting har vært for godt til å være sant. Jeg trodde ikke når jeg for to uker siden satt på hotellrommet i Tønsberg og ventet på morgendagens møte at jeg skulle våkne opp etter operasjonen og nesten føle meg bedre som nyoperert enn det jeg gjorde når jeg nesten hylte og vridde meg i smerter på operasjonsbordet før narkosen. Under alt dette har jeg til tross for at jeg har bedt meg selv om å roe ned flere ganger valgt å gjøre mye. Jeg tror en del av meg ønsker å få gjort mye av det jeg gikk klipp av når jeg var syk.

Det høres kanskje rart ut for du som er utenpåforstående eller pårørende men jeg tror personlig at ingen helt kan forstå uten at de har stått eller står der nå selv. Man ønsker bare å bevise at man får til enkelte ting, og det har vært enkelte kommentarer på sykehuset under innleggelsene som på en måte har grodd seg fast i meg og virkelig plaget meg så mye at jeg kom til et punkt der jeg føler jeg trenger å bevise for meg selv men også alle andre at jeg faktisk får til, at smertene faktisk var ekte og at det var funn. Jeg føler jeg trenger å bevise alle om at jeg kan ha et normalt liv, jeg klarer å holde leiligheten ren og jeg klarer å gjøre de tingene de enkelte mente jeg aldri ville klare. Jeg ville bare bevise alle sammen, men kroppen fikk nok og jeg gikk på veggen som plutselig var mye nærmere enn den var for kort stund siden.

 


Bilde som nyoperert. Bilde er tatt dagen etter operasjonen på vei hjem til Trondheim.

 

 

#helse #psykiskhelse #sykdom #operasjon #smerter #smertefri #følelser #blogg
#hverdag #helg #bloggfri #sommer #vår #foto #ferie #reise 

01.07.2017

Jeg begynte å stille spørsmål til meg selv som kvinne

Det er noen ord og setninger som kan stikke litt ekstra i magen enn andre og det er ikke alltid man skjønner hvorfor akkurat det ordet eller den bestemte setningen trigger frem frustrasjon, sinne, tristhet og lignende. Vi alle har situasjoner og temaer vi er ekstra følsom for og det er bare slik vi fleste mennesker er. Vi fleste lærer å tilpasse oss slik at enkelte tilfeller kanskje ikke blir like tøft eller vondt å oppleve men det er faktisk bare en andel vi klarer å skjerme oss delvis eller helt for. Det er nesten umulig å unngå en eller flere situasjoner helt og det har kroppen min virkelig fått kjenne på.

Når jeg først ble akutt syk og den tiden ingen visste hva som gjorde at smertene var så ekstreme sa ingen leger noe på det faktumet at jeg trengte smertestillende. Jeg hadde jo prøvd både paracet, ibux og naproxen og ingenting funket. Nå jeg sier ingenting funket så mener jeg da at disse type smertestillende ikke funket tilstrekkelig slik at jeg klarte å slappe av, sitte oppreist og ikke gråte av smerte. De funket jo litt men overhode ikke nok til at jeg kunne puste ut og ''samarbeide'' med kroppen min gjennom smertene. Enda verre var det å samarbeide med noe man ikke engang visste grunnlaget for smertene man selv hadde.

De ga meg noe mot smertene, rettere sagt følte jeg at de delte ut preparater jeg aldri i mitt liv helt trodde jeg skulle ha behov for. Jeg lyttet på legen, tok disse pillene og håpte på bedringen som kom ganske raskt etter. Jeg har alltid vært bestemt på hva jeg skulle ha i kroppen og ting jeg skulle holde meg langt unna, men når det føles ut som noen river livmoren din fra hverandre tar du selvfølgelig det du får fordi kroppen er ikke laget for å takle den type smerte over lengre tid. 

Senere når de mente de hadde utredet meg grundig nok begynte de å stille spørsmål til smertene. På en måte så skjønner jeg de og usikkerheten de enkelte legene hadde, men på en annen måte så skjønte jeg ikke hvordan jeg skulle ha klart å forfalsket prøvesvar, besvimelser og skader fra besvimelsene. Jeg begynte å stille spørsmål til min egen kropp og måten jeg håndterte min egen smerte. Jeg begynte å stille spørsmål over hvor kvinnelig jeg egentlig var når jeg ikke engang klarte å holde ut litt menstruasjonssmerter som flere av legene påpekte. Jeg ble så usikker at jeg nektet å ta smertestillende fordi jeg selv trodde det ikke kunne være så ille når legene sa det ikke var noe. Flere leger kunne jo ikke gjøre feil var det jeg alltid tenkte men det visste seg at de kunne det, og var vondt fordi deres usikkerhet smittet over på meg. Deres ord, handlinger og ingen forståelse gjorde at jeg faktisk ikke kunne forstå det selv. Når en lege ikke forstår smertene, hvordan skulle jeg forstå de da?

Det er en ting jeg har lært de siste syv årene. Aldri tvil på deg selv, be om en second opinion om du føler du trenger det, aldri godta mindre enn du er verdt og stå for kravene du fortjener. Smertene gjør meg ikke til mindre kvinnelig, men heller til en kvinne som lever med en usynlig sykdom som mange ville vært overrasket over hvor smertefullt den kan være om de hadde levd med den selv. 

 

 

#helse #psykiskhelse #sykdom #kvinne #kvinnesykdom #endometriose #endowhat #leger 
#behandling #feilbehandling #sommer #vår #hverdag #helg #foto #reise 
 

12.06.2017

Noen ganger skulle jeg bare ønske du kunne holde litt kjeft.

Jeg har ikke blogget på to dager og det er rett og slett fordi jeg ikke har vært i form til å gjøre stort om dagene og i de øyeblikkene formen har vært bedre så har jeg heller fokusert på å slappe av, prøvd å handlet litt og vært med venner. I går var jeg innom en søndagsåpen butikk for å hamstre noe imsdalsvann og iste. Jeg er konstant tørst og når det først var salg på drikke som ikke er brus osv så ville jeg heller ha det liggende i kjøleskapet enn en flaske solo. I den siste tiden har jeg drikket alt for mye veske om dagen. I går drakk jeg over tre flasker med vann og jeg føler aldri at tørsten slukker seg på noen måte. Jeg prøvde melk, vann, saft, vann med sitron og lignende men jeg endte egentlig bare opp med å tømme kjøleskapet. Jeg vet at dette er bivirkningen av injeksjonene jeg tar i forhold til min behandling, men det er så utrolig irriterende og alltid være tørst, tygge på tyggegummi og lignende. Har du noen tips om en type drikke eller noe som slukker tørsten så vil jeg gjerne vite! 

I dag har det egentlig vært en ganske dritt dag. Jeg så meg selv i speilet i dag rundt ellve / tolv tiden å bare falt sammen i gråt. Smertene var helt ekstreme, jeg svimte av og fikk den kulen i pannen men samtidig kjente jeg at jeg fikk nok av å si at ting er greit, om at jeg har det bra når jeg egentlig er så utrolig nær på å knekke sammen av smerter, press og sykdom. Jeg fikk bare så utrolig nok av nok engang prøve å late som at ting kanskje var bedre enn det de egentlig var. Jeg er så utrolig lei av konstante smerter, det å ikke kan kontrollere min egen kropp på enkelte måter men samtidig kommentarene enkelte slenger rundt seg. 

Det er ikke slik at selv om jeg har vært gjennom nok dritt med mobbing og kommentarer at jeg ikke blir såret når mennesker sier ting som ikke er greit. I går for eksempel. Jeg skulle til byen for å handle litt og møte en bekjent. Det var fint vær, jeg var utrolig varm og tenkte at en kjole var innenfor. På vei til busstoppet så svimte jeg av, strømpebuksen under revnet opp så jeg tok den selvfølgelig av på busstoppet og kastet den.

En jente jeg har sett flere ganger stirrer på meg, før hun titter ned på magen min som igjen er veldig hoven på grunn av mensen før hun sier '' åjsann, hvor langt er du på vei ? ''. Denne jenta har sett meg sikkert femti ganger før, og visste at jeg ikke var gravid, men jeg kjenner litt på det at slike kommentarer stikker til tross fordi jeg vet det er sykdommen som gjør dette. Noen ganger skulle jeg ønske at man bare kunne holde litt kjeft. 



#helse #psykiskhelse #sykehus #poliklinikk #sykdom #behandling #trondheim #mobbing #natur #blogg 
#hverdag #vår #sommer #helg #besøk #dessert 

11.05.2017

A clean home is a happy home

Klokken er nå snart halv syv og jeg sitter nå i sofaen etter en grei dag med en tur ute, husvask og litt serie. De verste smertene ga seg rundt fem tiden i dag tidlig og jeg valgte derfor for å prøve å sove litt slik at jeg kunne være litt uthvilt. Smertene kjennes men det er absolutt ikke slik at jeg må krype rundt eller vrir meg i smerte, enda i iallefall. Haha.

Jeg har derfor fått til å rydde leiligheten, tørke støv, støvsuge og vaske litt. Nå er klesvasken og oppvasken på og jeg kjenner at det alltid et like godt å sitte i en nyvasket leilighet, spesielt når man har gode dager. Jeg er igrunn ei jente som vil ha det størkent hele tiden, noe som er vanskelig når man har store smerter i mesteparten av tiden. Jeg føler virkelig at det å ha en ryddig og fin leilighet hjelper på psyken under så mye sykdom som det har vært nå, jeg tror personlig dette har noe med at jeg har kontroll over hvor rent det er, hvordan ting ser ut og hvor det ligger siden jeg ikke har så mye kontroll på min egen kropp og sykdommen.

Heldigvis skal dette snart endres, jeg skulle faktisk skrive et innlegg om dette forrige helg men bestemte meg for å holde på den gode nyheten litt alene. Jeg vil være sikker på at mine nermeste får høre det fra meg og har litt tid på å kunne tenke på det før jeg skriver det for alle leserene mine men jeg lover, innlegget vil snart komme!

Her er noen bilder av en ren og ryddig leilighet jeg brukte nesten ni eller ti timer på å vaske med noen få pauser. Haha, jeg er sta og skal virkelig ha det gjort.

 




 

Slik ser noen av rommene i leiligheten min ut. Jeg liker det ganske enkelt og kanskje litt kjedelig i følge noen kommentarer på bloggen, haha. Ja, jeg kan gjerne være kjedelig når det kommer til leiligheten min, det er heldigvis jeg som bor her og jeg liker det koseligt, behagelig og kjedelig :D 

Håper alle sammen får en fin torsdag. Jeg skal iallefall sette meg på sykkelen og handle inn noe smått til helgen og noe godt! Blogges <3

 

#helse #Pykiskhelse #leilighet #ro #indrero #blogg #hverdag #IKEA #møbler #hjemmekos #koseligt #kjøkken #stue 
 

09.05.2017

Jeg heter Victoria og jeg er ensom

 

Jeg heter Victoria og jeg er ensom. Jeg har i mange år slitt med mobbing, vold og mange tøffe hendelser, men jeg har alltid sagt til media at jeg alltid har kommet sterkere ut av det og at jeg synes synd på alle de som mobbet men sannheten er igrunn noe helt annet. Sannheten er at jeg aldri kom så godt ut av mobbingen. Ja, jeg lever enda og for meg er det en seier, men jeg føler at noe inni meg døde, selv om jeg fortsatt puster og har en fungerende kropp til tross for sykdom. 

De som mobbet meg tok en bit fra meg, flere biter faktisk. Jeg vet bare ikke helt hvilke biter de tok. Jeg bare føler at noe mangler. Det føles så tomt, så ensomt og noen ganger så rinner tårene ned kinnet fordi jeg ser to mennesker le sammen og andre ganger våknet jeg av mine egne hyl av marerittene fra overgrep og mobbing. Det har vært noen tøffe år. De to siste var virkelig de vanskeligste, det ble en så mye større jobb å holde alt hemmelig, det ble så mye mer synlig og så utrolig mye tøffere å holde alt skjult. Det er ikke at jeg ikke ville eller ikke turte å si ifra til familie. Jeg bare følte den indre skammen som jeg virkelig ikke kan beskrive. Jeg følte meg så skitten, så ensom, så tom men så full på en og samme gang. 

Jeg får ofte kommentarer som '' Du er så flink som klarer å holde på det sosiale selv for sykdom.'' og ''Så bra du ikke er ensom da til tross for mobbingen og sykdommen da Victoria'' . Så bra tenker du, så bra at jeg er så flink til å skjule nok engang tenker jeg. 

Noen ganger lurer jeg på hvordan jeg hadde vært om ikke mobbingen og overgrepene hadde funnet plass. Hadde jeg vært like ensom? Hadde jeg vært redd for å gå ut når det er mørkt? Hadde jeg vært like skvetten? Hadde jeg kunne levd et helt vanlig liv med jobb,studier og venner? Hadde jeg kunne følt at jeg er en god venn, en god søster og en god mor når tiden er inne? Hadde jeg sluppet hele det psykiske marerittet? 

Jeg er ensom. Jeg er så utrolig ensom at jeg noen ganger gråter av tanken. Sitter jeg med de få vennene jeg har eller bekjente så føler jeg meg ensom, selv når jeg ikke burde. Jeg føler meg ensom om å føle meg ensom. Jeg hadde virkelig gjort alt for å ikke følt på denne ensomheten.

 



 

#helse #psykisk #pykiskhelse #ensom #ensomhet #følelser #Mobbing #overgrep #sykdom #blogg #hverdager

28.04.2017

Kroppen min klarer ikke mer, den går i beskyttelsesmodus

Kjære Victoria.

I dag, akkurat nå. Veien i det siste har blitt lengre, brattere og tyngre. Noen dager er tyngre enn andre, men du var aldri ei jente som ville innrømme hva smerten gjorde mot deg og med deg. Du vet du ikke lever et vanlig liv for ei jente på nitten år, men du fullfører så godt du klarer til tross for begrensningene du har og motet du egentlig har mistet, bit for bit. Du har kjempet lenge nå og noen ganger var du faktisk usikker på hvor lenge du kunne fortsette kampen du følte du sto der å kjempet helt alene. Følelsene dine er blitt tomme, og ensomheten du har følt så lenge spiser deg opp innvendig. Det er ikke at du nødvendigvis er alene som gjør deg ensom, men situasjonen du er i og måten du er blitt møtt i så lang tid har fått deg til å føle deg ensom, liten og at du ikke er verdt noe spesielt mye for helsevesenet. 

Den siste tiden har vært tøff. Det er vært tydelig for alle rundt deg. Fremmede mennesker hjelper deg opp fra gaten når du svimer av, legene virker frustrerte og du ? Du holder det meste hemmelig for deg selv da du har lært at sykehuset egentlig ikke vil høre om hvordan du egentlig har det, men heller forteller deg hvordan du skal ha det. Du har gruet deg mye nå. Du har gruet seg så mye til undersøkelsene som skal skje fremover at det holder deg våken om natten og tårene trenger seg ut av øynene dine.

Når smerten letter og da du egentlig pleier å sovne for natten ligger du nå å ser i luften. Du hører din egen pust, du tenker på når dette skal stoppe og hvor lei du er. Tårene presser på enda hardere fordi du innser at dette ikke er noe som vil gå over om en uke eller en måned. For alt du vet vil det aldri gå over og det skremmer deg. Det skremmer deg så mye at det siste du tenker på før du gråter deg til søvn er at du skulle ønske du aldri våknet opp, iallefall ikke før smertene forlater kroppen din, og du kan sitte oppreist, puste ut og slippe å føle det presset, den klemmingen og den følelsen over at noe i magen din er i fyr. 

Klokken er 10:00 når innlegget du skrev i natt publiseres på bloggen og ligger åpen for leserne dine. På denne tiden ligger du mest sannsynlig på sykehuset i narkose for å gjennomføre en av de undersøkelsene du har gruet deg så utrolig mye til. Før de triller deg til dørene der foreldrene dine må vente har du heldigvis støtte, de som ser deg og tror på deg, og de er der når du våkner. Du vet selv at om det ikke hadde vært for disse to menneskene så hadde du ikke turt å lagt deg nede i sengen for å få denne undersøkelsen men selv du har denne støtten, så gruer du deg så utrolig mye at du nå ligger våken på natten, skriver ned hva du føler og tørker tårer. Akkurat nå er du veldig sliten, og vi alle vet du hadde gjort alt for å bli frisk, eller bare litt friskere. 

Du er sliten men du nekter deg selv å sette deg ned for å innse det. Du prøver å fylle opp dagene med aktiviteter, vasking, serier og sosiale medier. Du er så sliten at du til tider faller sammen, besvimer og har krampeanfall fordi kroppen din ikke klarer mer og den går derfor i beskyttelsesmodus. Den trenger bare en pause, men du føler at ingen er villig for å høre på deg og ta dette ønsket fra deg og kroppen din på alvor så du godtar nå en undersøkelse du egentlig ikke vil ha, slik du kan få en liten pause fra disse smertene, tankene og kroppen din som du har begynt å hate, for alt du vill nå er å bare ha en god dag, men helst at alle dager kan bli gode. 

Med vennlig hilsen
Tankene dine klokken 0218 natt til fredag og undersøkelsen du gruer deg til. 

 



 

#helse #psykiskhelse #undersøkelser #sykdom #sykehus #kronisk #kronisksykdom #innleggelse #sliten #kramper #besvimelse #familie #hverdag #blogg #følelser

22.04.2017

Det er viktig for meg å beholde det sosiale

Det er en ting jeg har lært det siste året med mye sykdom og det er at det er vanskelig å henge med på den sosiale biten. Den første tiden når ingen helt visste hvilken sykdom som sto bak all smertene, kroppens temperaturforandringer og det at jeg både sprang på do med magesmerter og oppkast var det alltid de som skulle påpeke at dette var smittsomt og at jeg burde være hjemme.

Den andre perioden når legene ''trappet'' ned søket for hva som feilet meg bestemte venner, medelever og bekjente å anta hva som feilet meg og ikke. Jeg fikk ofte høre at jeg hadde gått på døren og at det lille jeg sa til de kunne tolkes som psykiske lidelser, spesielt siden jeg valgte å være hjemme under smertene og ikke dra rundt til byen, på besøk til alle og enhver og at jeg ikke kom meg til skolen med de verste smertene. De dagene jeg kom på skolen var det en del hvisking og tisking bak ryggen. Jeg følte meg usynlig i klasserommet men likevel hadde så mange bekjente og medelever så mye å si om en situasjon de ikke engang visste noe om.

Den første perioden så var det en del rundt. Det var alltid de som tilbydde seg å komme på sykehuset, komme på besøk for å hjelpe og lignende, men når realiteten kom så var det ingen av de ''vennene'' man trodde man hadde som kom. Det visste seg også at de fortalte andre om ting som de mente sto bak '' sykdommen'' og delte åpent om hva det måtte være og hva det ikke var.

Det stakk jo mye i magen når medeleven du kjente best fortalte deg hvor mye de snakket om deg og hvor lite positivt det var, og heller hvor mye spekulasjoner de hadde. INGEN av disse menneskene som spekulerte mest og snakket mest om situasjonen hadde noen gang spurt meg om hvordan jeg hadde det eller hva som var situasjonen. Det var viktig for meg å beholde det sosiale livet, men plutselig var det noe av det vanskeligste. Det man trudde var venner var ikke det så fort jeg trengte noe fra de og ikke de fra meg. De man trodde var snill og støttende ble de som hadde mest å si om et tema de ikke viste noe om og den sosiale delen ble noe av det jeg grudde meg mest til. 

Jeg har alltid vært bestemt på at sykdommene ikke skulle knekke meg, at det psykiske ikke skal få vinne og at falske mennesker ikke skal stå i veien, men disse kampene ble plutselig så mye mer vanskeligere enn først antatt. Jeg prøver å være sosial, det gjør jeg virkelig. Men hvor sosial kan man være med smerter som er så sterke at man svimer av og og med smerter man ikke vet når det vil forverre seg eller ikke. 

Nå tar jeg sjansen. Jeg skal på kino med ei jeg faktisk aldri har møtt før. Hun har endometriose, akkurat som meg og jeg vet at hun vil forstå mer enn mange.

Ha en fin lørdag alle sammen, husk å kose dere masse! <3 

 



 

#helse #pykiskhelse #psykisk #sosial #kino #venner #kosekveld #koseligt #helg #lørdag #sentrum #byen #blogg #hverdag 

19.04.2017

Jeg skal klare å holde ut dette også, men det er vondt.

Klokken er tre og jeg har allerede skiftet klær tre ganger siden jeg sto opp. Smertene er sterke og heteslagene og frostriene er som aldri før. Jeg har ligget ute på plattingen fordi det er så varmt, og jeg har ligget med ullklær under dobbeldynen fordi det er så kaldt. Det stopper liksom aldri. Det er snart to uker siden fastlegen purret på MR timen, men enda har jeg ikke hørt noe fra de og jeg kom ikke igjennom da jeg prøvde å ringe bildediagnostikk avdelingen. 

Jeg har i dag sendt forespørsel om påfylling av smertestillende til fastlegen og håper resepten ligger inne før imorgen da jeg merker jeg trenger noe av det jeg er tom for. Jeg bruker ofte å ha god kontroll på hva jeg har mye av og det jeg trenger påfyll på men etter innleggelsen og økingen av noen doser fikk jeg litt sjokk da jeg så hvor lite jeg egentlig hadde. Vi får improvisere, og håpe rimelig fort at selvbetjeningen til fastlegen går fort. 

Jeg har i dag gjort unna litt oppvask og klesvask og jeg tenkte nå å stryke litt klær og duker som er vasket. Det er greit å gjøre under smertene, samtidig som at man kan slappe litt av samtidig. Ellers skal jeg gi Missi en god runde med børsten og stusse henne litt der det trengs slik at vi slipper å støvsuge hver dag fordi hun er ute å klatrer i trær og i moll og lignende for dette setter seg ALLTID fast i krøllpelsen hennes. Lang pels er fint og godt å kose med men noe herk å stelle til tider, heldigvis er pusen ganske flink selv. 

I morgen har jeg allerede time til traumebehandlingen, noe som passer godt i forhold til saker som ellers skjer rundt for tiden. De nærmeste i vennegjengen og familien vet det, men jeg har bestemt meg å holde resten hemmelig for dere da det ikke er bra for saken eller meg at det blir skrevet noe på bloggen før ting er satt på plass. La oss bare si at karma er en fin ting, og at noen skal lære seg setningen konsekvenser for egne handlinger. Jeg er veldig nervøs og ikke minst redd for å gjøre dette, men med gode venner og familie rundt så skal jeg klare å holde ut dette også. Jeg holder alltid ut. 

Jeg har lyst å ha en produktiv dag i dag, da jeg vet at jeg vil ha en tøffere dag i morgen, etter behandlingen og at jeg da bare bør slappe av og ikke gjøre stort av meg. Jeg har lært at det ikke alltid hjelper å pushe på, selv om enkelte føler dette er den eneste og beste løsningen. Jeg er bare så sliten fysisk og psykisk, og jeg skal innrømme at jeg virkelig ikke trodde at dette skulle gå så langt. 

 



 

 #helse #psykiskhelse #mobbing #sykdom #endo #endowhat #ptsd #angst #depresjon #innleggelse #traume #behandling

27.03.2017

Tears streamed from her eyes.

Klokken er nøyaktig 00:44 i skrivende øyeblikk og akkurat nå vet jeg ikke engang hva jeg skal føle eller tenke. Hva er det meningen å føle i dette øyeblikket?
Er det normalt og greit at jeg føler meg litt av alt? Kan jeg føle meg dum, sint og tom på en og samme tid?
Hodet mitt er tungt og jeg vet liksom ikke om jeg skal smile eller le. Jeg har mest lyst til å gråte men det har jeg allerede gjort halve av denne dagen.
Jeg har grått, kastet opp, falt sammen i fosterstilling for så å ha skreket litt til.
Jeg trodde ikke at man kunne gråte så mye, og ikke minst bli så sliten av å gråte ut de følelsene man har holdt på, alene de siste ukene, den siste måneden. 

Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Skal jeg ringe å be om hjelp? Skal jeg prøve å sove litt til? Skal jeg smertelindre litt ekstra? Kanskje de også nummer de følelsesmessige smertene ? Skal jeg prøve å holde ut litt til? Hva om det blir verre og jeg stivner til uten å klare å be om hjelp?

Jeg føler grensen min er nådd, jeg tror glasset har rent over for lenge siden, men at jeg har gjort alt for å ikke føle eller kjenne på smerten. Jeg prøvde å skyve den bort for en liten dag til, så en liten dag til og slik fortsatte det. Jeg tror jeg må be om hjelpen jeg har rett på og fortjener akkurat nå og jeg må slutte å føle skyld for noe jeg innerst inne vet ikke var fin feil. Jeg ødela ikke for deg, du ødela for deg selv. Hvorfor klarer jeg bare ikke å fortelle dette til meg seg? Hvorfor kan jeg bare ikke tro på denne enkle setningen ? 

I morgen skal jeg ringe etter hjelp, jeg skal få noen å prate med og vi skal ringe den tryggheten og den hjelpen sammen så slipper jeg å gjøre det helt alene. Jeg tror det er en tryggeste og enkleste måten å gjøre det på akkurat nå. Jeg håper bare at jeg kan få noen timer med god søvn før dette, jeg håper virkelig at jeg slipper marerittene i natt. 

 

 

#helse #psykiskhelse #forhold #kjærlighet #vold #Mobbing #hjelp #sliten #legevakt #følelser #trygghet #blogg #hverdag
#behandling #samtale #psykolog #traume #fremtid #fortid

 

21.03.2017

Den siste måneden € Den vanskeligste tiden i mitt liv.

Det er en måned siden jeg skrev et innlegg på denne bloggen. En måned som har vært tung og tøff på flere måter. Den siste måneden har vært den vanskeligste tiden i mitt liv og mange ganger var jeg ganske sikker på at jeg ikke skulle klare å holde ut en dag til. Det er skjedd mye. Innleggelser, kramper, ambulanseturer, bevissthetstap, ganske sjokkerende nyheter og en traumatisk hendelse oppi alt dette.

Sist gang jeg skrev noe på denne bloggen lå jeg på Tønsberg sykehus og kjempet for å ikke gi opp selv om noen mennesker bare ga meg grunner for å slutte å kjempe mens andre mennesker ga med tusen grunner for å fortsette. Jeg fikk beskjeder om å fortsette å kjempe, om å holde ut selv under de vanskelige og tøffe undersøkelsene og noen ganger fikk jeg også beskjed om å slutte å lyve, å slutte å spille. Denne setningen kom ikke fra helsepersonell bare for å gjøre det klart men det stikker like mye selv om vedkommende ba om unnskyldning en dag etter.

Denne setningen gjorde at jeg prøvde å skrive meg selv ut, men uten stort hell. Det kom en fantastisk sykepleier som fikk meg til å innse at selv de gode og snille menneskene vi liker å se rundt oss ikke alltid trenger å være så gode som hodet vårt forteller under de gode stundene. Jeg fikk luftet ut tanker og følelser og jeg ble møtt med en forståelse og hun lyttet. Uansett hvor mye jeg gråt, så satt hun der å holdt meg i hånden, og det var da jeg skjønte at det jeg befant meg i, ikke var en sunn situasjon for meg eller min kropp nå. Dumme Victoria gjorde fortsatt alt for å beholde en person i livet sitt, selv om hun egentlig skulle ha gitt slipp under noen av faresignalene som ankom for lenge siden. 

Som sagt, denne måneden har vært tøff. Jeg skal ikke lyve og jeg skal slutte å fremstå sterkere enn det jeg egentlig er fordi jeg hater å se på meg selv som svak og min største frykt er at noen skal se på meg på den samme måten som jeg selv gjør. Jeg er sliten og kampen har så vidt startet. Jeg skal være ærlig å fortelle at jeg bare i dag har skreket seks timer og før jeg sovnet i natt hadde jeg ett håp, og det var at jeg skulle slippe å våkne opp i dag tidlig og først nå har jeg innsett at disse tankene bare tyder på en ting, og at dette er gått alt for langt. 

 



 

#helse #psykiskhelse #vold #mobbing #sykdom #endo #endometriose #overgrep #innleggelse #spesialist #blogg #hverdag
#smerter #smertestillende #morfin #ambulanse #legevakt #hjelp #øhjelp #nyheter traume

20.02.2017

Hva skjer den dagen jeg ikke lengre klarer å holde ut?

Klokken et tre, og jeg har alt for mange tanker i hodet for å klare å sove. Det er noe jeg har tenkt på i det siste, spesielt etter innlegget jeg skrev angående "drittunger i kommentarfeltet". Hva skjer den dagen jeg selv ikke klarer å holde ut?

 

Det er noe jeg lurer ofte på, og akkurat nå føler jeg at jeg nærmer meg mer og mer den grensen. Magesmertene, de forferdelige sykemeldingene, medisinene, besvimelsene, alle bivirkningene, presset, humørsvingningene, mobbingen og det at jeg ikke har følt at noen leger foruten en har prøvd å hjulpet meg.

 

Ja, det er en lege men hva hjelper dette når det ikke er denne legen jeg kan møte på? Hvorfor er det bare akkurat denne legen som tar meg på alvor? Hvor mye skal til før noen tror meg? Jeg svimer av, skader meg, blør fra ørene og nesen og kryper rundt.

Er ikke dette noe jeg skulle sluppet å gjort alene?

 

Noen ganger skjønner jeg ikke hvordan jeg holder ut, andre ganger hopper håpet opp fordi jeg gikk uten en smertetopp på noen timer men alle de gangene kommer håpet og smeller meg i ansiktet og bakken fordi håpet på å våkne opp frisk er så sterkt at jeg nesten tror det skjer når jeg først ikke får en smertetopp på noen timer.

 

Hva skal jeg gjøre den dagen det blir for mye? Når enda et menneske ber meg om å ta mitt liv, når smertene tar overhånd og jeg både kaster opp og svimer av, når jeg ikke blir tatt på alvor . Hva skal jeg gjøre da? Er det feil å gi opp?

 

Er jeg et dårlig menneske for at jeg noen ganger ikke ønsker å være her, for at jeg tenker det beste hadde vært å gitt opp? Har jeg sviktet som venninne, søster, datter eller kjæreste om jeg noen ganger ikke klarer å slippe taket om hvordan det hadde vært å sovnet uten all de smertene, en gang for alle?

#helse #pstkiskhelse #søvn #mareritt #sliten #sykdom #innleggelse #innleggelser #endo #endometriose #behandling #kvinnesykdom #blogg #hverdag #besvimelse #morfin #smertestillende

12.02.2017

Da satt jeg i dusjen, gråtende av et angstanfall.

Klokken er halv fire og jeg har vært litt våken etter nattens første mareritt. Jeg sovnet på sofaen i natt men ikke lenge etter kom marerittet igjen. Jeg så han, jeg så meg og jeg så hvor lite jeg kunne si eller gjøre for å stoppe han. Alt virket så ekte, et sekund trodde jeg at alt skjedde på nytt og det var så innmari skremmende. Det er lenge siden jeg våknet opp så redd, så sårbar og så kvalm over et mareritt. Det er lenge siden et mareritt føltes så ekte og så forferdelig på en og samme gang. Jeg prøvde å løpe til toaletter fordi kvalmen var ekstrem, men før jeg kommer halvveis blir det svart og jeg svimer av. Jeg våkner at jeg holder på å kaste opp, og jeg rekker akkurat å ta oppkastposen som ligger en meter unna. 

Jeg er sliten. Jeg er sliten av å se på meg selv,av å gjenoppleve noe av det som endret livet mitt mest. Jeg klarer ikke å se meg selv på denne måten, så sårbar og ensom i det et menneske bestemmer seg for å ødelegge en del av meg. Det føles ut som det var i går, at det skjede på nytt. Marerittet er så ekte at jeg er redd for å sove, for å oppleve det samme marerittet igjen. 

Jeg er lei av flashbacks og mareritt, Jeg er lei av å havne i dusjen, gråtende av angstanfall fordi jeg er så redd for at noe lignende skal skje igjen. Jeg er lei av å være så redd og skvetten at bare når noen tar meg på skuldra eller sier noe så kan dette være nok til å gjøre at jeg ikke tørr å dra ut resten av dagen, eller til at jeg tisser på meg. Jeg er lei av å være redd men jeg er også lei av å være lei. 

 

 

 

#helse #psykiskhelse #mareritt #ptsd #angst #skvetter #angstanfall #mareritt 

 

 

01.02.2017

Jeg er min største kritiker.

Jeg har alltid vært den jenta som ønsker å gjøre det bra på skolen, jeg var hun som ville ha den perfekte kroppen, den beste vennegjengen, de fine puppene, den rumpa de fleste ønsker, men igrunn ingen har. Jeg var hun som ville ha en fin leilighet, helst den fineste og ikke minst være hun som blogget tre ganger om dagen, har en fulltidsjobb, trener minst fem ganger i uken og bruker flere timer av uken med venner og kjæresten.

Dette er jo igrunn ikke mulig, iallefall ikke for de aller fleste av oss. Jeg kan ikke bli sint på meg selv om jeg får en 4er på karakterkortet, om den 4ern var det beste du kunne så er det faktisk noe du burde være stolt av. Hvem bestemmer hvem den beste vennegjengen er? Burde ikke de være de menneskene du liker å være med? De som gjør at du får en bedre hverdag og de som er der for å støtte deg uansett hva? Den beste vennegjengen burde være de som gir deg trygghet og respekter deg uansett hva, ikke de som er mest populær og godt likt.

 Hva er egentlig den ''perfekte kroppen''? Ingen blir født med den og veldig få ungdommer får den perfekte midjen, de fine og store puppene, den store og veltrente rumpen og den glatte og fine huden uten strekkmerker og cellulitter.  Det er mulig ja, men fåtallet får dette og enda sjeldnere skjer dette uten plastiske operasjoner for å endre på utseendet.

Hvor er det blitt av det å akseptere at kroppen vår er slik den er, uten å føle behovet for å endre på noen slik at vi blir finere for oss selv og andre? Jeg tror personlig at skjønnhet kommer innenfra og at man må lære å elske kroppen vår slik den er. Jeg tror også at om man velger å operere seg, så vil man bare finne mer og mer man missliker med seg selv, og det er virkelig ikke sunt. Jeg er kanskje ikke den rette til å snakke om å elske seg selv, men at jeg skriver dette er en start og jeg jobber virkelig med denne oppgaven, og det burde alle andre ungdommer også. 

Det å kunne ha en fulltidsjobb, gjøre lærlingoppgavene, blogge tre ganger daglig, trene minst fem ganger i uken og bruke flere timer i uken med venner og kjæresten går absolutt, men blir du lykkeligere av å ha en full tidsplan hver eneste dag? Vil du klare dette i lengden? De aller fleste vil knekke sammen etter kort tid for realiteten er at de aller fleste ikke klarer dette. De aller fleste mennesker trenger å kunne sette seg ned, puste ut og faktisk ta en pause, for vi er bare mennesker. 

Blir du lykkelig av å søke etter den perfekte kroppen, den fulle tidsplanen og bli sint på deg selv når du ikke oppnår alt du ønsker. GO FOR IT. 
Blir du ikke lykkelig av alt dette, hvorfor fortsette? Hvorfor ikke endre noe slik at du kan få en litt bedre hverdag, fått pustet ut og faktisk glede deg til neste dag?

Jeg tror det er viktig at mange setter seg ned og husker at vi er bare mennesker, vi kan ikke klare alt og presser man seg for mye så vil man en eller annen gang i løpet falle sammen, og kanskje kan det fallet bli så hardt at du trenger stor hjelp for å reise deg igjen. 

 




En kropp fult av innvendig og utvendige arr, cellulitter har jeg også og puppene mine er igrunn veldig små. Magen for stor og lår for tykke, men vet du hva?
Jeg har begynt å gi litt faen, og det burde du også. 

 

 

#helse #psykiskhelse #kropp #følelser #press #arr #cellulitter #blogg #hverdag #sykdom 

 

30.01.2017

Jeg er redd for å sove.

Klokken er halv fem og jeg ligger på sofaen. Jeg ligger på sofaen med magesmerter, men ikke minst et tungt hode. Jeg er redd for å legge meg å sove. Jeg er redd for det marerittet som jeg vil møte på i natt, og jeg er redd for hvilken kroppslig reaksjon jeg vil få når jeg våkner. Jeg tror jeg skal bli vant til det. Vant til de forferdelige drømmene om de gangene jeg ble slått,spyttet på og truet på livet. Jeg trodde jeg skulle bli vant til den ene hendelsen jeg nektet for meg selv skjedde men sannheten er at uansett om hvor mange mareritt jeg har,så blir jeg aldri vant til de. Jeg blir ikke vant til å gjenoppleve de hendelsene som en gang tidligere fikk meg til å tvile på hvor lenge jeg skulle klare å holde ut. 

Klokken er halv fem og her sitter jeg i sofaen, i en stor og gjennomvåt skjorte og pakket inn i to pledd med tårer som renner ned kinnet mitt. Det eksploderer med tusen forskjellige følelser, og det eneste jeg tenker på nå er hvor mye jeg hater å sitte her alene, uten noen jeg kan krype inn i armkroken til for å slappe av og for å la de siste tårene rinne ut. 

I dag har vært en sånn dag. En sånn dag der jeg har sittet rett opp og ned, skreket mine modigste tårer, prøvd å late som alt er bra før enda flere tårer kom. Smerten jeg føler innvendig kan mange ganger sammenlignes med smerten jeg føler rundt livmoren. Det er en slik dag der tårene spruter ut, men hadde jeg prøvd å hylt så hadde jeg ikke fått ut en lyd uansett, for så sliten er jeg akkurat nå.  

I dag sov jeg godt, men fra klokken tolv til to hadde jeg det mest forferdelige marerittet på lenge og jeg visste faktisk ikke hva jeg skulle gjøre når jeg våknet. Jeg våkner stående ved sengen, og kjenner noe knuser rett ved foten min. Jeg skjønte ingen ting, jeg skjønte ikke engang at det ikke var et mareritt lengre før jeg kvalmen stiger og svimmelheten hopper over meg.

Jeg innser at under marerittet, hadde jeg tatt tak i et bilde stående på en hylle jeg hadde ved vinduet for så å miste grepet og knuse det. Jeg hadde fysisk rullet meg over til den andre siden av sengen, reist meg opp og gått to meter bort til vinduet i søvne. I dette tidspunktet under drømmen opplevde jeg noe svært vondt, og jeg merket først nå hvor mye dette påvirket meg. 

 

 

#helse #psykiskhelse #mareritt #søvn #søvnmangel #pstd #blogg #hverdag

 

25.01.2017

To år siden € Overgrepet

Dette ble et veldig sent innlegg. Grunnen for dette er at jeg virkelig har vært sliten i dag. Jeg har hatt flere mareritt om mobbingen og overgrepet, men samtidig hatt flere angstanfall som følge av hendelsen som skjedde for to år siden.

Jeg har skrevet et innlegg som har ligget lenge på et dokument på dataen, et innlegg som er personlig og som vekker frem mange vonde minner. Det eneste som er omgjort på dette innlegget er fra et år siden til to år siden. Jeg holdt denne hemmeligheten i 1,5 år. 

Dette innlegget bør ikke leses av følsomme mennesker, da det kan være triggende eller vanskelig å lese. 

I går var en tung dag. En tung dag av flere grunner men for det meste var grunnen det at det var to år siden en hendelse jeg aldri kan glemme som skjedde, men igjen noe jeg virkelig aldri vil huske heller. I går var det to år siden jeg ble utsatt for noe som forandret meg helt, noe som forandret livet mitt helt. Han ødela meg og han rev mitt liv opp i filler på en eneste kveld.

Det var to år siden et menneske klarte å tvinge seg på meg og min kropp selv om jeg sa nei. Det er to år siden et menneske fulgte meg hjem, inn på et rom for å bevise noe jeg allerede viste. Det er nå to år siden du viste meg at min egen kropp ikke tilhørte meg, og at å si nei og prøve å dytte deg unna ikke var vits da jeg ikke var sterk nok. Takk for at du lærte henne at hun har ingen verdi og gratulerer for at du klarte å gi henne en følelse av skyld og skam, selv om det er du som burde ha følt deg skitten og ikke hun. 

Det har gått to år. To år med en enorm skyldfølelse og skam, men også to år der jeg egentlig aldri ville innrømme at det skjedde med meg.
I to år har jeg alltid lurt på '' hva om det bare var en vond drøm? '' og ting som '' hva om jeg bare var hjemme den kvelden ? '' og ikke minst det som alltid går igjennom hodet mitt '' Hva om jeg bare ikke tok den siste drinken? ''.  

For dette er ting jeg tenker på hver eneste dag og kveld siden overgrepet. Dette er ting som jeg ikke engang klarer å svare på selv, fordi hver eneste dag så gir jeg meg selv skylden. Skylden for at nervøsiteten i meg etter flere år med mobbing fikk meg til å le når jeg var redd. Hva om det fikk han til å tro '' ja '', når jeg egentlig sa ''nei''.

Jeg er ikke ei jente som drikker mye alkohol, og når jeg først smaker så passer jeg på at jeg drikker mine egne drinker, at jeg ikke drikker for mye eller at jeg gjør noe upassende fremfor de som er rundt meg. Jeg synes dette er viktig å fortelle, fordi plutselig får jeg mer skyld over hva du gjorde mot meg.

Jeg snudde meg i noen sekunder, og etter noen slurker av drinken min begynte jeg å føle meg rar. Jeg ble søvnig, svimmel og kvalm, alt på en gang. Jeg bestemte meg for å dra hjem, som heldigvis for meg var et kort stykke fra denne festen. Den dag i dag hadde jeg gjort alt for å bo langt unna, kanskje hadde dette stoppet alt, men dessverre gjorde det ikke det. Du fulgte meg hjem, men etter dette husker jeg ikke stort hva som skjedde, bare små bilder i hodet mitt som forklarer mer en nok hva som egentlig skjedde denne kvelden. 

Jeg husker da jeg våknet opp natt til en søndag en gang i Januar for to år siden. Jeg våknet med smerter nedentil, jeg blødde og jeg var redd over hva som egentlig skjedde med meg men dessverre tok det ikke lange tiden før de små bildene i hodet hoppet frem og jeg så den kondomen på badet som var fylt opp av deg, og litt blod fra meg. Jeg følte meg skitten, så skitten at jeg sto to timer i dusjen og kastet opp flere ganger fordi du tok deg rettigheten over min kropp, og ødela meg samtidig. 

Det er to år siden du fikk meg til å føle at det ikke var noen mulighet for meg. Det er to år siden du lærte meg å skyve alle som kom for nært meg unna fordi den frykten for at noe skulle skje igjen var for stor. I to år har jeg vært ukonsentrert, redd og ikke minst veldig følsom. Du ødela meg og det vil jeg aldri klare å tilgi deg for. 

 



#helse #psykiskhelse #overgrep #voldtekt #stille #følsom #smerter #blogg #hverdag #angst #pstd #taumer #traume #behandling

13.01.2017

Du slo, du spyttet og du krenket meg.

Klokken er snart fire på morgenen og jeg våknet av nattens andre mareritt for en liten stund siden. Jeg kjenner jeg blir sliten av dette. Sliten av å aldri få fred, selv i søvne. Sliten av å alltid må overbevise hvor bra jeg har det når jeg til tider bare ønsker å hyle, gråte og kaste følelsene langt borte. Jeg vet ikke helt hva som skjer med meg men noen ganger gråter jeg av glede, noen ganger gråter jeg av smerte og oppgitthet men noen ganger klarer jeg ikke å vise følelser i det hele tatt. Jeg blir liksom helt tom og uansett hvor vondt eller lei meg jeg er, så klarer jeg bare ikke å føle på disse følelsene mine. 

Jeg drømte det igjen. Slagene som traff kroppen min, ordene som ble slengt med en klyse spytt og skammen over skuldrene mine. Dere slo meg så hardt, gjentatte ganger. Måten dere så ned på meg knuser meg og hvordan dere klarer å leve dette livet aner jeg ikke. Slagene som du slo i magen min i marerittet var også smerter jeg fikk sekunder etter jeg våknet. Det føltes helt ekte ut. Smertene er iallefall ekte. Jeg kjenner hvor andpusten jeg er når jeg våkner, med en hånd som klemmer nede i magen min og smertene som aldri gir slipp. 

Noen ganger er jeg sikker på at jeg enda lever i marerittet, fordi smertene og angsten går ikke bort når jeg våkner. Hvordan kan noen synes det er så morsomt å plage meg? Hva får de som er så godt ut av dette og hvorfor skal jeg nesten aldri sove godt eller tungt uten et eneste mareritt. Det ble så ensomt og så skummelt når besøket dro. Ikke fordi jeg ikke klarer å være alene men fordi jeg fikk en så trygghet over meg fordi jeg visste at ingenting vondt skulle skje meg når han var her. Jeg visste han passet på meg og at han ville være der om jeg våknet av mareritt, og det var han, alltid! <3 

Du slo, du spyttet og du krenket meg men jeg? Jeg reiste meg alltid opp fordi jeg vet at det er noe du hater. 

 

#helse #psykiskhelse #mareritt #søvn #behandling #mobbing #vold #victoria #grøtting #trygghet #forelska #ensomt #trygg



 

26.12.2016

Kanskje de ikke hadde prøvd å mobbe meg til et potensielt selvmord

Klokken er snart seks på morgenen og jeg våknet av nattens andre men mest skremmende mareritt hittil. Jeg ble så skremt at jeg måtte løpe til toalettet for å kaste opp med tårer rennende ned kinnet mitt.  I går var en litt god dag, eller, bedre enn vanlig dag om jeg skal være ærlig fordi ingen dager er gode lengre.
Det er ikke noe godt ved å være syk, bare et rent mareritt som aldri tar slutt uansett hvor mye jeg ønsker og håper på det. 

Jeg drømte det igjen. De tok på meg, de lo av meg, de slo meg og de spyttet på meg. Jeg drømte om slagene de slo om og om igjen og jeg måtte se på meg selv utenfra i dette marerittet. Jeg måtte se på meg selv, redd som jeg var, kvalm av skrekken og jeg så min egen frykt i mitt forferdelige ansikt som de nettopp hadde spyttet på. . Dette er så vondt, og ingen beskrivelse kan fortelle hvor vondt det er å våkne opp slik hver eneste natt. Det tar motet og energien fra meg. Jeg vet nesten ikke hva jeg skal gjøre av meg lengre, hvordan jeg kan få det til å stoppe. Hvorfor stoppet de ikke når de så frykten i mitt ansikt ?

Jeg våkner med enorm smerte i magen, akkurat der de drev å slo for ti sekunder siden. Jeg er sikker på at alt er ekte, jeg må sjekke hvor de står, om de kommer for å ta meg igjen. Jeg vet dette er ekte, smertene er iallefall ekte og jeg kjenner kvalmen krype opp halsen, nesten slik at jeg må kaste opp enda en gang. Jeg føler på smerten, skammen og hvor lei jeg er akkurat nå. Jeg føler så virkelig for å hyle, slå og bare løpe langt langt borte, men uansett hvor jeg drar, så er de alltid bak meg. De er alltid bak meg.

Jeg er så trøtt og trøtt er jeg alltid for tiden, men aldri nok til å sovne. Frykten for enda et mareritt holder meg våken, de holder meg fast og lar meg ikke slappe av. Noen ganger lurer jeg på hvordan kroppen min klarer å holde ut alt dette, når hodet mitt snart eksploderer av tanker og mareritt om nettene. Hvor lenge skal jeg klare å spille at alt er bra? Hva skal jeg gjøre om tårene rinner ned, og om jeg ikke får til å stoppe de? Hva skjer om jeg ikke klarer å smile på kommando fra meg selv i morgen ?

Noen ganger sitter jeg å tenker på om jeg kanskje aldri sa noe, ville det ha gått så langt da? Hadde de kanskje stoppet tidligere ? Ville de kanskje bare godta meg til slutt? Kanskje de ikke hadde prøvd å mobbe meg til et potensielt selvmord? Jeg er så redd for at jeg skal bli en av de. En av de som kjemper og kjemper, men tilslutt ikke vet hvor mye mer de kan kjempe, og gir dermed sakte men sikkert opp. Jeg vil ikke bli en av de, jeg skal prøve å ikke bli en av de. 
 



 

#helse #psykiskhelse #mobbing #mareritt #PTSD #kvalm #redd #vold #tårer #jul #familie #hjelp #psykolog #behandling

15.12.2016

Kan baking være en terapi?


 

Siden 8.klasse har jeg baket en del. Kaker, boller,skolebrød, vanlige brød, muffins. You name it. 
Jeg bakte alltid når jeg var svært lei meg og deprimert. Når noe hadde skjedd på mobbefronten som plaget meg ekstra mye og rett og slett når jeg følte meg mer ensom enn ellers. Baking var faktisk min terapi. Jeg likte ikke å prate om mobbingen, så jeg bakte. Jeg viste mine følelser på denne måten og det funket for meg og min familie. Mamma og pappa skjønte alltid at noe hadde hent når de kom hjem og deres datter hadde bakt to kaker og gjerne 50 boller men de lot meg bare drive på fordi de viste hvor godt det var for meg å være i min lille ''verden'' når jeg bakte på kjøkkenet og det skal sies at naboene og de ansatte der mamma jobbet heller ikke klagde! Haha. 

I dag har jeg hatt en litt dårligere dag enn vanlig, så hva passer da bedre enn å starte julebaksten? Jeg har nå laget peppekaker og vurderer også å lage havreflarn som jeg så på bloggen Morsmiddag. , Disse så enkle ut samtidig utrolig gode ut. Sjekk ut bloggen til Morsmiddag for utrolige lette og gode måltid. Det skal sies jeg har fulgt denne helt tilbake til tiden før jeg blogget og jeg får alltid noen tips på hva jeg kan lage. 

 




Disse har jeg lagd idag. Haha, ikke de fineste men jeg skal love dere de er gode! Nå skal jeg vaske opp før jeg måler opp til neste runde! 

13.12.2016

Jeg har innsett det for lenge siden.

Klokken er snart 3 på natten og jeg har sittet over toaletter med magesmerter og oppkast i snart tre timer. Jeg fikk et angstanfall tidligere idag når jeg dusjet og ble sittende i dusjen, skjelvende og gråtende av en eller annen grunn. Redselen jeg føler på går virkelig inn på meg og jeg lurer av og til på hvor lenge jeg skal holde ut? Hvor lenge klarer jeg å late som ingenting ? og hva skjer om de menneskene rundt meg som jeg liker skjønner at masken er en stor del av meg, en større del enn de tror? 

Jeg tok en innsovningstablett for 15 minutter siden, og nå venter jeg bare på å bli trøtt. Jeg hater igrunn å ta disse tablettene fordi jeg føler jeg mister den lille biten av kontroll over min kropp når jeg trenger hjelp til noe så enkelt som å sove. Etter samtalen med behandleren idag har jeg fått kroppslige reaksjoner, Jeg har følt meg kokende varm, følsom og gråtende. Jeg har skreket mye idag, så mye at jeg falt til søvn og ble liggende og sove hele seks timer i senga. Når jeg våkner føler jeg meg like utslitt og trøtt, men det er greit det også. 

Jeg håper morgendagen blir bedre med litt besøk, litt venner og god mat i trygge omgivelser. Jeg prøver å få inn flere faste måltid i hverdagen, for jeg har innsett for lenge siden at det jeg gjør ikke er bra for min kropp og min psykiske helse men det er ikke en quick fix akkurat og dette vil ta tid. Det er virkelig ikke bra å kun spise et lite måltid om dagen, for så å kunne gå to eller tre dager uten å nesten spise noe i det hele tatt. 

Håper dere får en fin natt videre! 

 



 

#helse #Psykiskhelse #hverdag #mobbing #sliten #angst #depresjon 

12.12.2016

Stemmen min kvelte seg, men jeg presset gjennom.

I natt fikk jeg ikke sove. Jeg var trøtt og sliten men taklet virkelig ikke flere mareritt før møtet på Nidaros dps idag. Jeg var derfor våken. Svarte på over 200 spørsmål som behandleren skulle ha inn til utredningen. I dag var det mye spørsmål igjen. Vi brukte timen på utredning for å finne ut hvilke symptomer jeg har og evt hvilke diagnoser som jeg kan ha fått etter all den mobbingen. Vi mangler en time til, som skjer allerede neste uke før jul slik at vi kunne sende inn utredningen å få skikkelig behandling til Januar. Det kan ta en måned før oppstart, og i mellomtiden måtte vi finne ut hva vi skulle gjøre, for å ikke ha en eller annen behandling er utelukket. 

Timen i dag var det mye spørsmål. Om angst, depresjoner, mareritt og videre. Mye tøft å svare på, men jeg klarte å presse frem mye ærlighet fordi på en eller annen måte så har behandleren min gitt meg litt trygghet om tiden fremover, og for meg er dette viktig. 

Etter jeg kom hjem tok jeg en runde med støvsugeren, litt rydding før jeg sovnet på sofaen og dro meg over til sengen for en powernap som ble alt for lenge. Godt var det iallefall etter en søvnløs natt selv om de inneholdt en del mareritt. 

Jeg er iallefall fornøyd over dagen. Tenkt at jeg klarte å faktisk fortelle hvordan ting var, uten å legge like mye skjul på det som jeg ellers ville ha gjort. Tenk at jeg fikk til å prate selv om stemmen min kvelte seg i midten så mange ganger. 

Støtteklem til alle som trenger det! 

 

#helse #psykiskhelse #angst #Depresjon #ptsd #mobbing #hverdag #behandling 

 

12.12.2016

Jeg ble slått, banket opp og truet på livet.

Klokken er ett på natten og jeg er så nervøs for morgendagens time hos Nidaros dps at jeg ikke får sove. Jeg skal møte opp der tidlig på morgenen og sitter nå spent for å fylle ut alle de spørsmålene han ønsket til denne timen.. Over 200 spørsmål jeg skal svare på, og for å være helt ærlig så føles det ufattelig vanskelig ut. 

Når jeg fyller ut svarene så innser jeg at de egentlig ikke burde ligge der de ligger, og jeg prøver å overbevise meg selv om å ikke ''underdrive'' svarene bare for at det skal se ''fint ut'' på papiret. Det er lov til å føle seg ubrukelig, men når jeg må svare på papiret at jeg gjør det er det så åpent, så offentlig og det er det som skremmer meg. Jeg hadde gjort så mye for å kunne hake av '' Nei, jeg føler meg ikke ubrukelig '' uten å lyve men det jeg vet er at om jeg lyver og skjuler mer nå, så tror de at alt er bra, og skriver de dette får jeg ikke riktig behandling og det vil bli vanskeligere for å få en evt behandling senere. 

Jeg vil være ærlig, men jeg vil ikke føle meg så ekkel og skitten når jeg svarer på alle spørsmålene.. Jeg vil ha kontroll over meg selv, jeg vil ikke føle dette. Jeg føler for å hyle høyt når jeg leser spørsmålene, jeg føler alle spørsmål er like og jeg føler jeg aldri kan krysse av så mye negativt på en plass som jeg gjør der. Jeg vil ikke ha noen diagnose, jeg vil bare fortsette å bruke masken, men å ikke føle den smerten jeg har gjort så lenge. Kan ikke det være mulig da? 

Jeg blir oppgitt. Jeg har byttet mellom å skrive et innlegg på bloggen, svare på spørsmålene og gråte. Jeg blir så sliten av 5 spørsmål, fordi de presser realiteten inn i meg. De spiser meg litt opp og jeg vet legen vil spørre imorgen. Han vil spørre hvordan jeg har det, og jeg vil svare '' Jeg har det bra jeg'' men før jeg i det hele tatt klarer å fullføre den setningen så knekker stemmen min seg sammen og jeg gråter.
Jeg vet dette fordi dette skjer nesten hver eneste gang. Jeg vet at stemmen min vil kveles litt i midten og at jeg ikke får puttet ord på hva jeg føler. 

Jeg skulle bare ønske det var så enkelt, så enkelt å bli frisk fra en psykisk sykdom som det er ved mange fysiske. Hadde det ikke vært fantastisk å bare kunne tatt en pillekur på en uke for å bli kvitt de psykiske lidelsene? Jeg er iallefall helt sikker på at om dette hadde vært et alternativ, hadde jeg tatt kuren for lenge siden og ikke ventet til den tøffeste perioden, for det å faktisk åpne seg opp, innrømme hva som faktisk har skjedd igjennom årene.
Det er vanskelig å fortelle om da jeg ble slått, banket opp og truet på livet og det krever mot og det motet er jeg usikker på om jeg faktisk har når jeg ser alle de personlige spørsmålene. 
 

vPG3scibBs

 

Utklipp av en reportasje i TV2. Du kan se og lese denne HER.

 

#Helse #psykiskhelse #media #lege #behandling #angst #depresjon #mobbing #volc #tv2
 

09.12.2016

Victoria var alltid ei følsom jente, men hun klarte aldri å vise det.

Sinne, tristhet og urettferdighet føler jeg på nå. Jeg føler sinne fordi jeg er så utrolig sint over hva de klarte å ødelegge for meg, at de klarte å ødelegge meg. Tristhet fordi jeg ikke engang klarer å legge meg for å sove, og selv om jeg tok innsovningstabletten har jeg enda ikke sloknet og inn til marerittene mine. Jeg føler på urettferdigheten for alt som har hendt de 9 siste årene. Hvorfor meg? Hvorfor kunne dere ikke bare velge en annen en meg?

Jeg har startet å føle på så utrolig mange følelser for tiden. Følelser jeg ikke trodde jeg kunne føle. Victoria hadde alltid vært ei følsom jente, men hun klarte aldri å vise det. Victoria skulle være tøff og ikke vise til noen at hun var syk, og det klarte hun.. Hun klarte det faktisk så bra at når Victoria selv knakk sammen så skjønte ingen hva som faktisk hendte med henne. Victoria skulle så gjerne ønske at alle viste, men hun ville aldri fortelle. For å fortelle noe så dypt og så personlig, er å slippe noen alt for fort inn på seg og det gjør hun så redd. 

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg ikke var Victoria. Noen ganger ønsker jeg også aldri å sovne, fordi når jeg sovner så har jeg ingen kontroll. Andre ganger ønsker jeg å sove og aldri våkne, fordi da kan jeg ta den kontrollen jeg ikke har i virkeligheten. 

Jeg er lei. Jeg er lei av tårer, snørr og sinne. Jeg er lei av de forbannede magesmertene som spiser meg opp levende dag for dag, natt for natt. Jeg er så lei av de smertene som er inn i hodet mitt. De som aldri slipper ut. De som ingen ser. For akkurat de smertene hadde jeg gjort så utrolig mye for å slippe, men så heldig skal jeg ikke få være. 

Jeg er så lei av at andre spør hva jeg ønsker å gjøre, hva jeg vil være og deretter forteller meg at det jeg ønsker ikke er en mulighet for. Jeg vet hva jeg vil, og jeg vet at jeg skal klare det, og om dere ikke tror jeg klarer det, så vent og se! 

 



#Helse #psykiskhelse #hverdag #mareritt #ståpå #kontroll #sykdom #følelser

06.12.2016

Er jeg virkelig verdt så lite?

Det er en ting jeg alltid har følt på under disse årene med mobbing, trakassering og vold.
Selv under overgrepene har jeg spurt meg selv '' Er jeg virkelig verdt så lite ?'' 

Jeg har vært sliten i mange år nå, og i de siste årene har kroppen min virkelig fått kjenne på spiseproblemene, angsten og de andre psykiske lidelsene mobbingen har medført. For det er nettopp ikke bare en diagnose som holder seg fast i meg, det er nemlig flere og disse hadde jeg kanskje sluppet om bare noen andre enn foreldrene mine så de små signalene jeg sendte ut for å teste de voksne som var i livet mitt som lærere, rådgivere, helsesøster, osv. 

Foreldrene mine har virkelig jobbet hver eneste dag for å stoppe dette, men hvor mye kan de gjøre alene når noen ikke strekker ut hånden for å hjelpe ? For hadde de gjort noe drastisk for å stoppe mobbingen på egenhånd, det er da folk ville ha reagert og det er virkelig da politiet hadde steppet inn for å gjøre noen tiltak. Er ikke det sykt ? Er jeg virkelig verdt så lite at de ikke kan reagere før?

Jeg føler på en urettferdighet over at det er jeg som må ta straffen, at det er jeg som må ha flyttet, jeg som har måtte beskyttet meg selv når alle som skulle ha gjort dette for meg ikke stilte opp. Hvor var lærerne ? Hvor var rektoren ? Hvor var de som skulle ha gitt meg behandling istedenfor å sende meg hjem med ''lykkepiller''?  

Jeg vet virkelig ikke hvor mange signaler jeg har gitt til mine foreldre siden barneskolen, men jeg kan love dere at det er en del forskjellige. Når de jobbet så godt for å sørge for at datteren deres kom seg trygt til og fra skolen og at jeg var trygg de timene jeg var på skolen og det ikke funket så følte jeg at det beste for de var nå å kunne slappe av. De hadde gjort nok, tørket for mange tårer, kommet med for mange sko, sokker, jakker og klesskift.
Jeg prøvde å late som jeg hadde det bra, at jeg bare var litt ensom eller at dagene var kjempe gode men realiteten var en helt annen. Alt for å prøve å beskytte mine egne foreldre for det siste jeg ønsket som 14 år gammel var å se min mor og far gråte over det som skjedde med meg og mot meg. 

Det hjelper virkelig ikke å føle at du er verdt noe når du er med familien når den innerste psyken i deg forteller det motsatte. ''Du er så stygg'' var noe jeg alltid tenkte når jeg så meg selv i speilet. '' Ubrukelig'', ''feit'' , ''Hva om...'' var alltid noe jeg tenkte når jeg så på den usle kroppen til den 14 år gamle jenta i speilet. Jeg viste at dette ikke var noe jeg skulle føle,men igjen så følte jeg det så normalt fordi det er jo slikt jeg hadde følt det i så alt for lenge... Er det ikke slik det skal føles? Hva skal jeg egentlig føle på? 

Hvor lite er jeg virkelig verdt når noen ikke kan ta seg tiden til å spørre når jeg satt inne på do å gråt? Hvor lite var jeg virkelig verdt når lærerne så mine blåflekker på kroppen men ikke engang spurte om hvordan jeg hadde det ? Hvor lite verdt er jeg ?

 

#helse #psykiskhelse #mobbing #sliten #hverdag #usyneligsykdom 

 

05.12.2016

Jeg hylte i retur ..

Jeg trosser mine egne grenser, jeg presser meg så mye at jeg tror jeg sprekker. Nå sitter jeg ute, midt ute på et senter. Hodet er ned mot mobilen men egentlig ønsker jeg bare å følge med alle de raske trinnene rundt meg. Jeg har lyst å se opp, følge med enhver som går forbi, står i nærheten.

 

Jeg trosser mange grenser.. Jeg spiser offentlig, og nå har jeg ingen venner eller bekjente som jeg må bevise friskheten min til. Jeg må jo ikke bevise det til noen, så hvorfor spiser jeg når jeg helt innerst inne hater maten? Jeg hater den så mye at det smaker vondt, men jeg svelger den, drikker litt drikke og spiser litt mer. Helt til den er tom..

 

Jeg kjenner tårene presser på, kvalmen stiger opp men nå er jeg offentlig. Jeg kan ikke gråte her. Jeg kan ikke kaste opp maten her, så jeg svelger alt som kryper opp halsen min, i håp om å holde det litt lenger ned for hver gang.

 

Jeg sitter å ser ned, lytter på alt støyet som er rundt meg. Det føles nesten ut som mitt eget hode og det skremmer meg litt. Et barn hylte i sted, og jeg? Jeg skvatt så mye at jeg hylte i retur...

 

Blikkene, de bekymrende smilende folk sendte over. Jeg måtte bare se ned, late som det var noen andre enn meg som dummet seg så mye ut enn at det var min reaksjon som lagde dette oppstyret.. Jeg skjemmes, og akkurat i dette sekundet triller tårene ned på kinnet mitt..

 

Her skal jeg sitte lenge, helt til min nydelige katt er ferdig behandlet hos dyreklinikken for akkurat nå er jeg for tøff til å grave meg ned. Jeg skal holde ut!

 

04.12.2016

Du er jo ikke syk Victoria, du viser det jo ikke.

En ting jeg alt for ofte får høre igjen er ''Du er jo ikke syk for du viser det ikke på noen som helst måte.'' Jeg kjenner jeg blir litt smått lei og irritert på slike tankeløse kommentarer. Jeg skjønner greia til vedkommende, men igjen så skjønner jeg ikke nødvendigheten for å spy ut slike og andre negative kommentarer. 

Forskjellen på de fleste fysiske og psykiske sykdommene er store. Si du har knekt et ben eller har måtte i verste tilfellet amputert en fot, da har man jo ville sett at dette er derfor du er syk eller en av grunnene og derfor kunne tilpasset og levd derifra. Selvfølgelig er ikke sistnevnte noe som skjer alt for ofte men jeg håper dere skjønner greia. Psykiske sykdommer derimot er det man kaller usynlige sykdommer og derfor vil du ikke alltid kunne se sykdomsbildet eller at noen strever. 

Du er jo ikke syk, du viser det ikke = Psykisk sykdom = Usynlig sykdom. Skjønner dere som spyr ut kommentarer litt bedre nå ? :-) 
En usynlig sykdom betyr bare at den eller de sykdommene jeg og du kanskje har, ikke vises for omverdenen. Selv jeg, og kanskje du har flere diagnoser som ikke trenger å vises utenpå. Selvfølgelig kan det være synlig om noen sliter psykisk, men i de aller fleste tilfellene er ikke dette noe de som ikke er rundt oss legger merke til. 

Det som er ''godt'' med en usynlig sykdom er at jeg slipper den vanskeligheten om at jeg kanskje blir sett på som annerledes, men samtidig er dette litt slitsomt fordi det da blir ekstra vanskelig å få omverdenen til å forstå hva en strir med fordi jeg og mange andre er flinke til å skjule hva som egentlig skjer inn i hodet og kroppen vår. 

Jeg har alltid ment at kunnskap er viktig og spesielt riktig kunnskap alltid er positivt. Jeg tror at om folk rundt i omverdenen vet hvordan det er å leve med en kronisk og usynlige sykdommer så blir det kanskje enklere å være den som er syk,samme hvilken sykdom. Vi bør begynne å prate mer sammen. Jeg personlig synes det er mye bedre om mine venner og familie spør meg om hvordan JEG har det, enn å søke opp masse på nettet og anta ting fordi venninnen til en venninne hadde samme sykdommen og da er det iallefall slik at jeg har det på helt lik måte. For det absolutt verste som kan skje er at jeg sier '' Du, det synes jeg er vanskelig å prate om'' eller '' Dette er jeg ikke klar for å fortelle''. For det vi faktisk vil lære om dette er at vi forstår hverandre bedre. Du forstår meg og jeg kan forstå deg. 

#helse #psykiskhelse #hverdag #sykdom #sliten #søvn #syk #ståpå

 

 

03.12.2016

Du gjorde meg traumatisert

Jeg er så lei, jeg er så sint og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lengre. Jeg er så lei av å ha de forbanna marerittene hver eneste natt. Jeg får aldri fred, ikke en eneste natt der jeg kan sove natten gjennom uten å våkne av mareritt, at jeg slår meg selv eller mine egne rop om hjelp. 

Jeg er redd for å sovne, fordi jeg vet at når jeg sovner så må jeg igjennom de samme marerittene som jeg må møte på i hverdagen. Jeg skulle ønske at det å sove var en mulighet for å komme unna traumene, unna mobbingen og unna alt, men slik er det dessverre ikke for meg. Jeg er redd for å sovne fordi jeg vet at når jeg våkner så vil jeg ha enorme smerter, enorm kvalme og enorme vanskeligheter for å tvinge meg tilbake til søvn. Jeg vet at jeg må drømme mye av de samme drømmene hver eneste gang og vet du hva? Det gjør like vondt hver gang jeg våkner. Jeg trodde alltid at smertene ville minske med tiden siden jeg blir vant til dette men tvert imot.. Jeg føler det aldri blir bedre, jeg føler at det eneste å gjøre nå er å gi opp. 

Jeg trenger noen, jeg trenger noen som kan vekke meg når marerittene blir for ille og jeg ligger å slår på meg selv om natten. Jeg trenger noen som forteller meg at det går bra, at det vil gå over. Jeg trenger noen som tørker tårene mine og forteller meg at jeg er verdt noe. I det øyeblikket jeg skriver dette har alt hendt igjen. Tårene rinner ned kinnet mitt uansett hvor hardt jeg prøver å holde de tilbake. Kvalmen stiger opp i halsen. Smertene i magen er så ille at jeg måtte ta noe mot den fysiske smerten, men den psykiske, den kan jeg ikke ta noe mot for å fjerne. 

Jeg drømte det igjen. Dere som lo av meg når jeg kastet opp av frykt, dere som slo og tente på jakken og håret mitt, dere som spyttet snus og fortalte meg hvor verdiløs jeg var. Takk til dere, dere har vært med på å gjøre meg syk,sliten, traumatisert og ikke minst sterkere. Dere har prøvd å ødelegge meg så utrolig mye, men som jeg gjør alltid så står jeg i det. Jeg smiler, ler og later som alt er bra. Hvor lenge må jeg klare å stå i dette? Hvor lenge skal jeg klare å holde ut dette marerittet? Når får jeg fri?

I dette øyeblikket rinner tårene, i den tiden jeg har skrevet dette innlegget har jeg vært å kastet opp flere ganger, jeg har holdt på forsvarsprayen min i frykt om at noen er utenfor og jeg har følt for å gi opp utallige ganger. Jeg har prøvd å holde tilbake snørr å tårer, men jeg får det ikke til. De vil ikke trekke seg tilbake, de vil bare ut.

Jeg er sliten, jeg skulle ønske at det var jeg som kunne ha ligget i sengen å sovet fredfullt, gledet meg til neste dag og ikke våknet med mine egne hyl, rop og tårer men slik er det ikke, og vet du hva? Det er greit det også. Det er dessverre slikt at noen må igjennom dette og jeg er på en måte glad for at det er meg, for da kan jeg iallefall skjerme et eller annet menneske for denne smerten, fordi jeg holder ut. Jeg skal iallefall prøve å holde ut litt til. 

 


#helse #psykiskhelse #hverdag #mobbing #angst #PSTD #søvn #sliten #traumer 

01.12.2016

Jeg vil bare føle meg bra nok

Først så må jeg bare beklage at jeg ikke har blogget eller gitt noe særlig kontakt fra meg den siste dagen. Den har vært hektisk med litt av vært og jeg kan dessverre på grunn av min og andres sikkerhet. Det var iallefall ikke meningen å gjøre noen bekymret eller stresset. 

Dagen igår besto av en tur til legen, møtet en gammel bekjent samt besøk av en kompis! Var ganske så godt å ha noe å gjøre hele dagen, selv om jeg vet at det ikke er bra i lengden da jeg unngår å føle på de tingene som jeg egentlig må føle på hver eneste dag. Behandlingen blir på en måte ikke komplett når jeg unngår situasjoner for å slippe å føle og gjøre de bestemte tingene. Jeg hadde iallefall en grei dag igår, jeg tror få egentlig så på meg at jeg har det tøft og det var godt og ikke bli behandlet som '' stakkars deg '' måten. 

Hos fastlegen snakket vi om det som skal skje fremover, det som har skjedd og hvordan mobbingen er akkurat nå for tiden og hva som må gjøres for å få stoppet dette helt. Vi har flere planer fremover og jeg gleder meg til å trappe enda mer ned på smertestillende og tilslutt bli helt morfinfri og meg selv igjen ( så langt som det lar seg gjøre )

I dag har jeg sittet å svart på spørsmål som overlegen hos Nidaros DPS ønsket, og jeg kjenner jeg synker lengre og lengre ned i sofaen fordi jeg må på en måte offentliggjøre og innrømme for meg selv at jeg faktisk har det slik som jeg skriver på papiret og det knuser meg. Jeg vil ikke føle det slik og jeg bare hater at jeg ikke bare kan gjemme meg noen dager til. Jeg sover så lite, jeg er så stresset og kroppen er så sliten. Det begynner å bli mer synlig. Store poser under øynene, mørke ringer og mer uren hud enn til vanlig. Jeg begynner å miste mye mer hår og jeg får problemer med å sminke over og dekke over dette slik at jeg kan føle meg bra, iallefall bra nok. 

Det knuser meg når jeg er nødt til å vise meg slik. Jeg vil bare vise meg som den glade jenta jeg ønsker å være, men akkurat nå har jeg ikke husket sist når jeg har vært glad, fordi jeg føler jeg nesten gråter hele tiden fordi det enten skjer nye hendelser eller fordi jeg er så sliten at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre av meg. Jeg vet jeg bare må presse på, at siden jeg allerede er på bunnen så skal det bare gå oppover, men når? Når skal ting begynne å bli enklere? er det om 10 dager? 10 uker ? eller 10 måneder? Jeg vil bare ha en tid å forholde meg til, jeg vil bare føle meg bra nok. 

#helse #psykiskhelse #psykolog #lege #hverdag #mobbing #vold #søvn

 

29.11.2016

Jeg vil ikke ha en diagnose på meg.

For akkurat 24 timer siden satte jeg meg i bilen for å kjøre til Lade. Nidaros DPS er vel et mer konkret svar på hvor jeg var. Jeg hadde min første psykolog samtale der etter innleggelsen, med en helt fremmed behandler som i tillegg var en mann. Bare for å gjøre det klart så har jeg selvfølgelig ikke noe imot menn, men det å åpne seg opp om ting som har skjedd og hendelser der det var menn og overgrep inn i bildet gjør det litt vanskeligere for meg å åpne meg føler jeg. Vi pratet vel i gode 45 minutt,om vi i det hele tatt kan kalle det prating.. Jeg prøvde å prate, men jeg følte ordne mine kvalte seg i halsen når jeg skulle svare på ting, kvalmen gikk opp halsen og jeg følte meg bare helt mislykket. Får jeg ikke engang til å prate nå heller?

Heldigvis tror jeg psykologen både så og skjønte dette, hvordan skulle han da være en spesialist om han ikke forstår at ting tar tid og at man er usikker første gangen? Jeg følte at vi startet litt brått og det tok ikke lange tiden før jeg skulle ta noen tester for å sjekke etter diagnoser, og fastslå de jeg allerede er blitt sjekket for.  

Jeg måtte bare si det rett ut, fordi jeg vil bli frisk. '' Jeg har en tendens til å ikke være helt ærlig med disse, fordi jeg ikke vil ha en diagnose på meg''.
Han smilte og sa '' Denne setningen er jo en start!''  

Jeg skjønner at det er viktig å presse seg litt, ta disse testene, finne diagnosen(e) og starte den riktige behandlingen, men når jeg allerede føler jeg presser meg til bristepunktet hver eneste dag, er det så vanskelig å presse seg litt mer, uten å la tårene trille. 

På slutten av de testene snakket vi bare litt løst og fast, om tilbudene på huset og hva som hadde vært best for meg. Viktigheten om å si ifra om jeg blir dårligere og om flere hendelser kommer. Men selv med en utrolig magesmerte, kvalme og noen tårer som løp sin vei ned kinnet var det godt å kunne gå ut av rommet og tenke '' Dette klarte jeg jo! ''



#helse #psykiskhelse #mobbing #psykolog #behandling #0søvn #sykehus #branok #denusyneligesykdommen

27.11.2016

Når marerittene blir virkelige

Jeg sovnet ca når klokken var halv seks idag og våknet rundt ti eller ellve tiden imorrest. På denne tiden hadde jeg hatt ca seks mareritt  Inatt har jeg drømt så mye at jeg våknet med et bilde oppi sengen med meg og en stålampe som var ødelagt, lå over sengen og nesten hele skjermen revet av.. Det forundrer meg litt hvordan bildet og lampen som var et stykke unna fotenden klarte å havne oppi sengen men dette forklarte også hvorfor jeg har vært så sliten og hadd en ekstrem hodepine hele dagen idag. 

Ellers har jeg lest i noen bøker idag, sett litt serie og egentlig ligget godt under dynen med missi og forsvarssprayen min! Imorgen starter jeg hos ny behandling hos en helt fremmed behandler så dette gruer jeg og gleder jeg meg til. Jeg skal vel egentlig ta sorgen på forskudd men å snakke og greve opp i ting jeg prøver å skjule hver eneste dag krever mye fra meg og jeg hadde gjort alt for å skjule i noen dager til, bare for å ikke føle på dette.

Føle på frykten, reddheten og hvor elendig jeg egentlig føler meg. For uansett hvor mye jeg vet den nye behandleren vil hjelpe, er det så vanskelig å gi slipp på alt i de 45 minuttene, for så å legge det bort å prøve å leve normalt etter den ene timen hos han, samtidig som det er en mann, og jeg føler det nesten er vanskeligere å åpne seg, fortelle om overgrepene og voldtekt episoden til han da alt blir så mye mer personlig når det er en fremmed man og jeg vet jeg må fortelle for å få hjelp. 

Jeg vet jeg vil bli frisk, men å ikke ha en dato å lene seg til, en viss anelse hvor lang tid dette vil ta er virkelig nervepirrende. Jeg vet jo at jeg må åpne meg for å få hjelp, men for meg krever dette en enorm tillit til behandleren noe jeg virkelig håper at han gir meg litt tid på å få før han griller meg med sjekker og spørsmål! 

 


Et bilde av lampen som var med meg ned i sengen under marerittet til tross for at den lå en meter unna fotenden! Bra jobba vic, du er kreativ under drømmene!

#Helse #psykiskhelse #mobbing #mareritt #katt #branok #forsvarsspray #psykolog #hjelp
 

26.11.2016

Kjære du med psykiske lidelser

Kjære du med psykiske lidelser, du som smiler hver eneste dag og du som passer på at alle rundt deg har det så bra som overhode mulig. Du som legger et smil på din munn selv om alt du ønsker er å gråte. Du som fokuserer så mye på å hjelpe alle andre, at du underveis så glemte hva som var best for deg. Ja DU, du er så utrolig tøff! 

Jeg føler psykisk lidelser.er er så alt for lite pratet om på det daglige basis, og med dette mener jeg ikke at vi bare skal snakke om dette, men at det burde være pratet om dette nok til at ingen skal føle skammen om å ha en psykisk lidelse, være redd for andres reaksjoner og ikke minst føle at andre vil dømme deg ut av feilinformasjonen som finner, for psykiske lidelser skal ikke dyttes under sengen, men taes frem om prates om når det er nødvendig. Du er ikke svak om du har det vanskelig, du er ikke mislykket om du har en så stor grad av en psykisk lidelse at du ikke fungere som vanlig i hverdagen, du er sterk som klarer å stå opp hver dag, og om ikke hver dag så noen dager i uken. 

I livet møter vi stadig på mange hindere og motbakker, og det er ikke alltid det er så enkelt å komme over de og der skriver jeg av erfaring. Depresjon er ikke å være lei seg i 2 dager fordi kjæresten slo opp men en psykisk lidelse preget av et gjennomgripende, lavt stemningsleie samtidig med lav selvfølelse, og tapt interesse for aktiviteter som vanligvis gir glede over lengre tid. Angst er ikke nødvendigvis å være redd for å gå ut i mørket men redd for å møte mennesker, ta bussen, dra på skolen fordi noe har skjedd i ditt liv under disse hendelsene som gjør deg så redd bare av tanken på å gjøre disse tingene. Dette er ikke noe jeg, du eller andre bestemmer. Vi kan ikke gjøre oss ekstremt syke, og vi kan ikke bli helt frisk av dette på egen hånd uten en eller annen form for behandling.

Jeg har alltid vist at livet ikke skulle være så vanskelig som det er og har vært, men jeg har også følt at det jeg føler skal føles på en eller annen måte, fordi jeg ikke viste hva jeg skulle føle istedenfor. Jeg fikk påvist angst og depresjon av testene og jeg krysset ut at jeg følte meg misslyket, dårlig søvn, mye mareritt og hvor mye redd jeg egentlig er skjønte jeg at jeg burde ha skaffet hjelp for lenge siden men samtidig kom dette som et sjokk fordi jeg og min lille kropp har følt på dette så lenge at jeg ble usikker på hva jeg skulle ha følt på istedenfor. 

Jeg har alltid hatt en snev av psykiske lidelser, men selvfølgelig i forskjellige grader men jeg har ikke fått kjent å følt så mye i denne kroppen som i de siste tre årene og da skjønte jeg hvor mye psykiske lidelser preger hverdagen på alle mulige måter. Det er mange forskjellige psykiske lidelser. Vi har angst, depresjoner,PTSD, spiseforstyrrelser og listen fortsetter. Jeg har hatt og har flere av de og skulle virkelig noen fortalte meg for 3 år tilbake at det var greit å sette meg ned for å gråte slik jeg gjør når jeg skriver dette fordi det er greit å følte seg helt ræva, du skal få føle at du ikke når til og det er faktisk alt for vanlig å ikke føle seg god nok, men hvor går grensen?

Jeg mener grensen går når du føler dette over lengre tid som 2-10 uker og utover og selvfølgelig i hvilken grad man føler dette i! Jeg tror at hadde jeg fått tilstrekkelig hjelp i ''startfasen'' av mine psykiske lidelser hadde jeg trolig ikke sittet her idag, gråtende, redd med forsvarsprayen og annet for å beskytte meg for samtidig og late som alt er greit for andre. Jeg synes det er viktig å be om hjelp og kjenner jeg gleder meg til ny behandling som starter nese uke! 

 


#helse #psykiskhelse #angst #mobbing #depresjon #ptsd #sliten #mareritt #branok #ståpå
 

24.11.2016

Det er greit å trenge hjelp.

Ønsker bare å takke alle sammen for den enorme støtten de siste ukene og de motiverende ordene jeg har fått de gangene jeg føler det ikke er helt verdt å åpne seg fremfor hele Norge på bloggen. Det er vanskelig å ha en ærlig blogg om det fysiske og psykiske sykdommene man har, og noen ganger blir man mettet av å må være så ærlig hele tiden, samtidig som det er vanskelig å holde så mye tilbake da jeg ikke ønsker at alt skal ligge ute for alle andre som kan lese dette. 
 

Dagen idag besto av en kjøretur, da jeg bestemte meg for å dra tilbake til leiligheten før noen spennende tinger som skal skje imorgen og de nærmeste dagene. Dessverre på grunnlag av min egen sikkerhet kan jeg ikke fortelle alt før om lengre tid og noe kan jeg aldri si i det hele tatt men la oss si at det er en stor prosess som skjer med tanke på å stoppe denne mobbingen. 

Jeg er hjemme igjen, og sekundet jeg kjørte inn hos innkjørselen merket jeg utryggheten kom over meg, hvor redd jeg ble, for fort pulsen kom opp og varmen som klemte seg igjennom kroppen min uansett om jeg sto utenfor i 4 minusgrader i over 15 minutter. Jeg fikk føle på angsten i dag og jeg klarte ikke alt jeg tenkte å gjøre, men vet du hva? Det er greit det også. Det er greit å ikke klare å prestere det beste hele tiden, det er greit å være sliten og det er faktisk greit at jeg har grått over en time på grunn av at nattens mareritt var så vond at jeg kastet opp over 3 ganger når jeg våknet. Det er faktisk greit å ha en dårlig dag, det er helt greit å trenge hjelp, og akkurat nå kjenner jeg at det blir godt å starte opp på den nye behandlingen for dette trenger jeg mer enn noe annet akkurat nå.

Jeg gråter, jeg gråter fordi jeg er så redd, så sint og så lei av å være syk. Jeg er så sint over at dere gjorde meg så syk og ikke minst er jeg skuffet og sint på meg selv at jeg ikke klarte å komme meg ut av det. Sint for at jeg nå tror på hvor stygg de fortalte at jeg var, hvor mye maten påvirker livet mitt og hvor sliten jeg er over å ikke bli frisk på dagen og dessverre er det ingen pillekur på en uke jeg kan ta for å slippe mer av dette, og bare bli helt frisk for det er faktisk ingen skam å trenge hjelp og det er helt greit å måtte ha behov for det,

Men uansett hvor sterkt hate, skyldfølelsen, sinnet og tristheten er så er jeg utrolig takknemlig over all den støtten jeg har fått i den siste tiden, og om du ønsker oppdateringer på innlegg, bilder og annet kan du gjerne følge meg på INSTAGRAM eller FACEBOOKSIDEN MIN da det er de plassene jeg oppdaterer ting fra bloggen og annet først. 

BJk0PQ7hXAt

#Helse #psykiskhelse #branok #quote #sliten #mareritt #søvn #angst 


 

19.11.2016

Jeg prøver å holde ut.

Jeg prøver så utrolig mye å holde ut, å klare dette uansett hvor mange motbakker jeg møter på. For motbakker, det er det nok av som fysisk og psykisk syk. Det kommer ofte kommentarer som ''Du kan vel ikke slite så mye, man ser det ikke på deg'' og '' du snakker om motbakker ofte,men du er nok ikke personen som er psykisk syk'' og jeg vil bare svare på disse kommentarene, gi de mer oppmerksomhet og ta de opp i et innlegg nettopp fordi jeg synes det blir helt feil å komme med slike kommentarer. 

1. Siden nettopp DU ikke ser på meg at jeg sliter betyr det nettopp ikke at jeg IKKE sliter. Jeg holder en maske i det offentlige, og ingen fremmede mennesker kan se noen som helst hint om at jeg sliter akkurat fordi at jeg ikke ønsker å vise det. Jeg holder en maske fremfor mine foreldre og venner, en maske som gjorde mange av de nærmeste sjokkert når de først fant ut at jeg sleit så mye som jeg gjorde. Jeg VELGER å ikke vise dette til mange, fordi dette er sårt for meg. Jeg vil ikke være syk, jeg vil ikke noe av dette og det lille håpet om å bli frisk bruker jeg på å skjule denne sykdommen. 

2. Jeg skriver om motbakker på bloggen, ikke for ofte men ofte nok. Hvordan kan et trolig og forhåpentligvis et fremmed menneske si at jeg ikke er den personen som er psykisk syk. Hvordan kan du si det? Hvordan kan du vite dette? Det som er med psykisk sykdom er at du nemlig ikke ser dette på personen ved mindre det skjer akutte personlige forandringer og selvskading. Du kan ikke se på noen om de sliter, og du kan faktisk gå glipp over at din nærmeste venn eller familiemedlem sliter før det kan være for seint i noen tilfeller også. 

Jeg prøver å holde ut, og det er ikke enkelt mange av dagene. Jeg føler jeg drukner i sykdommen nesten hver natt, men jeg vil ikke tillate at det skjer. Det skal ikke skje. Jeg hadde rundt syv mareritt i natt, syv ganger jeg våknet opp med skrekken og kvalmen opp gjennom halsen. Jeg blir så redd når jeg våkner av disse og jeg føler at de i marerittet er i nærheten. De slår, de spytter, de dytter meg inn i lyktestolpen, de tafser, han voldtar. Skal dette virkelig være noe et menneske skal behøve å gjenoppleve i mareritt hver natt fordi noen ikke kan å oppføre seg?

Jeg våknet med smerter i magen, akkurat der de slo meg sekundene før jeg våknet brått. Jeg våkner med smerter i underlivet fordi en mann ikke skjønte at et nei er et nei. Jeg må kjenne på dette hver eneste dag, og disse mobberne og han voldtekstmannen ? De kjenner ikke på noe av dette, bare at de fikk makten over ei jente som ikke kunne forsvare seg selv.

Styrkeklem til alle som trenger det!<3


 

#helse #psykiskhelse #mareritt #mobbing #hverdag #overgrep #mobbere #overgrep #branok #sliten #drøm #styrke #mot

 

18.11.2016

Hun ga meg aldri opp.

Først må jeg bare beklage for at jeg ikke har blogget på to dager. Jeg har rett og slett ikke orket eller klart fordi jeg har vært så sliten og prøvd å gjort ting med familien og mobbesituasjonen. 

Akkurat nå sitter jeg på stuen og ser litt tv etter tacokvelden med mamma og pappa. Jeg har vært en snartur ut for å kjøpe noe for katten min, Missi og ellers har jeg egentlig bare ligget på sengen med kvalme og magesmerter. Jeg er nå på besøk til foreldrene mine, men på en eller annen måte så klarer jeg aldri å føle meg trygg, og dette gjør meg veldig rastløs og irritabel på alt og ingenting. 

Ellers så var jeg hos politiet igår, men siden de var opptatte skulle de ringe meg i dag tidlig. Dette var de også for opptatt til, så når jeg ringte de fikk jeg en tid jeg skulle møte opp på neste uke. Endelig skjer det noe, og dette noen år for seint egentlig men bedre sent en aldri.
Jeg og pappa var også å sjekket hvor mye skadene på bilen kom til, men det som irriterer meg mest er at det er vi som må betale egenandelen om vi skal pusse ned og lakkere bilen for å slippe å se hva mobberne har ripet og styret med, og at de slipper unna siden vi verken har navn eller eller noe å gå på ved mindre de faktisk fant fingeravtrykk på de siste lappene de la på døren osv. 

I natt sovnet jeg ikke før klokken var over seks, men jeg hadde allerede hatt 4 mareritt før klokken slo 9 så uthvilt var jeg ikke akkurat denne morgenen heller. Jeg sliter med å sovne, jeg sliter med å få til å sove når jeg først våkner men nå for tiden er jeg så trøtt og sliten at jeg føler det er vanskelig å våkne også på en eller annen måte. Det er så rart det der, hva traumer og sykdommer kan gjøre med oss når vi minst venter det. Jeg har vell alltid vist at jeg var syk, men jeg har aldri villet innrømme det og det vil jeg igrunn ikke nå heller..

Jeg viser minst mulig til venner og familie og jeg holder alt for meg selv også uansett hvor mye jeg vet jeg bør snakke om det, men å snakke klarer jeg bare å gjøre med min fantastiske psykolog på St.Olavs. Hun har aldri avvist meg, og trenger jeg å få snakket en dag så får jeg time på dagen eller tidlig dagen etter. Hun lytter, forstår og er en psykolog jeg ikke trodde fantes før jeg fikk tilbud om timene hos henne og uansett hvor mye jeg avviste den stakkars damen de første timene og uansett hvor lite jeg sa så godtok hun det, hun skjønte at det var mer unner det skallet enn jeg viste og det har jeg endelig begynt å innrømt nå, sakte men sikkert. 

Nå skal jeg legge meg ned på sofaen med katten og se litt serie før natten, og på nytt vil jeg bare takke for støtten av mine lesere. Både dere kjente og ukjente lesere setter jeg stor pris på<3 Styrkeklem til dere som trenger det! 



#psykiskhelse #helse #politi #mobbing #angst #depresjon #mareritt #mot #styrke #mareritt

16.11.2016

Uansett hvor langt jeg hadde løpt så følger de etter, de følger alltid etter.

Klokken er over fire på natten og jeg våknet nylig av nattens mareritt til tross for at jeg tok kveldens sovemedisin klokken halv tolv på kvelden. Igår var en god dag, eller.. bedre enn vanlig dag om jeg skal være ærlig fordi ingen dager er gode lengre. Det er ikke noe godt ved å være syk, bare et rent mareritt som aldri tar slutt. 

Jeg drømte det igjen. De tok meg, spyttet på meg, holdt meg fast inntil lyktestolpen og slo meg. Jeg drømte at de tok frem kniven og jeg måtte se på meg selv utenfra i dette marerittet. Jeg måtte se på meg selv, livredd som jeg var, kvalm av skrekken og jeg så min enorme frykt i mitt forferdelige ansikt.Dette er så vondt, og ingen beskrivelse kan fortelle hvor vondt det er å våkne opp slik hver eneste natt. Dette tar energien, motet og gleden fra meg. Jeg vet nesten ikke hva jeg skal gjøre lengre.

Jeg våkner med en enorm smerte i magen, akkurat der jeg så de slo på meg for akkurat fem sekunder siden. Jeg er sikker på at det er ekte, smertene er iallefall ekte og jeg kjenner kvalmen krype opp halsen, nesten slik at jeg må kaste opp. Jeg føler på smerten, skammen, sinnet og hvor helvetes lei jeg er akkurat nå, 19 minutter over fire på natten. Jeg føler for å hyle, slå og bare løpe langt borte, men uansett hvor langt jeg hadde løpt så følger de etter. De følger alltid etter.

Jeg ser de, bak stativet til katten rett fremfor meg nå. Dette er ikke marerittet lengre, men frykten for å se de er så ekstrem at jeg faktisk ser de. Jeg føler meg gal, jeg er redd, jeg gir opp. Jeg hører de fortelle meg hvor verdiløs jeg er, hvor bedre det hadde vært uten meg tilstede, hvor enkelt det hadde vært om jeg bare hadde hoppet fra den broen for fire år siden.
Jeg hører de rope, jeg hører at de ler av meg men ingen andre hører dette. Hvorfor er det slik ?
Dessverre har jeg fått påvist PTSD og dette kom ikke som noen overraskelse da dette er noe jeg trolig har hatt i flere år.

Dette er en del av min sykdom, og dette er slik det vil være i en god stund til uansett hvor mye jeg vil kunne sovne selv på kvelden, sove hele natten uten 4-10 oppvåkninger av mareritt, uten å se og høre ting fordi mobberne gjorde meg så syk at dette er blitt normalt. Jeg vil kunne høre og se ting som er der, og ikke trenge å tenke på om dette er sykdommen min, eller om de faktisk er her for å ta meg.
Jeg er sliten, sykdommen gjør meg sliten, dere mobbere gjorde meg så forferdelig sliten og noen ganger skulle jeg likt å sett dere bære på smerten og skammen jeg gjør en eneste dag fordi jeg vet at dere ikke har klart å holde ut, for akkurat nå vet jeg ikke selv hvordan jeg faktisk klare å holde ut.

Nå skal jeg prøve å få sove litt til før neste mareritt slår inn og jeg ber på forhånd unnskyldning om det er en del skrivefeil. Akkurat nå er jeg så trøtt og redd at jeg faktisk ikke orker å se over før imorgen.

Styrkeklem fra meg til dere andre der ute!



#helse #psykiskhelse #natt #soving #mareritt #drøm #styke #mot #usyneligsykdom #branok #hverdag #trøtt

14.11.2016

utskrivelsen av psykiatrisk sykehus.

Først av alt vil jeg bare beklage for at jeg ikke har blogget på to dager. Jeg vet flere har vært bekymret for meg og jeg har fått flere meldinger på sosiale medier igjen fordi jeg verken har blogget, brukt facebook, instagram osv.
Saken har enkelt bare vært at jeg har vært sliten og mye har skjedd de siste 48 timene. Mye kan jeg dessverre ikke dele her nå selv om jeg ønsker og mye vil dere som følger meg få vite fortløpende når ting skjer.

Jeg ønsker å ha en ærlig blogg, der dere faktisk ikke bare ser gode dager, outfits, sminken jeg bruker osv osv.
Dette er dessverre ikke noen rosablogg om du hadde ønsket dette, men en blogg jeg bruker for å plassere følelsene og tankene mine under fysisk og psykisk sykdom, lærlingjobben og fagene jeg tar på kveldene for å få generell studiekompetanse samtidig som jeg dessverre enda blir mobbet og kampen for å stoppe dette. 

I går skulle jeg ha dags permisjon, siden jeg ikke klarte å fullføre et døgn på lørdag men siden min fantastiske pappa kom hele veien fra Kristiansund fikk jeg til å fullføre et døgn med pappa sin støtte på siden, og da ville selvfølgelig masken skjule hvor tungt det egentlig var men jeg vet pappa skjønte dette var en kamp å klare men som alltid klarer jeg enhver kamp med pappaen min! 

I går så såg vi på tv-en, spiste kebab, snakket og strikket på kvelden før vi la oss. Vi skulle nemlig ha et møte med sykehuset i dag før jeg ble skrivd ut. Ja, jeg ble skrivd ut etter en og en halv uke på sykehus og var absolutt ikke klar for dette selv, men med pappa har det gått helt greit. Jeg er blitt henvist til videre behandling og allerede denne uken skal jeg ha behandlingen min. 

Etter møtet idag pakket vi sammen resten av sakene mine før vi dro på sykehuset en snar tur for å hente noen papirer. Vi var også innom min fantastiske fastlege for å ha en samtale etter innleggelsen for å diskutere ting som tiden fremover og medisinering. Jeg er iallefall heldig for at jeg har en så interessert i å hjelpe meg og er så positiv og motiverende for tiden fremover, for detter hjelper godt på. 

Foruten dette har vi gjort ander ærend, handlet, spist en god middag og sitter plantet i sofaen nå for å se på litt TV,samtidig som jeg skriver. Dagen har egentlig vært veldig tung. Jeg har sett ting og hørt ting i hele dag, men jeg har innsett at dette bare er PTSD'en men vondt er det likevel. Jeg har kranglet mye med angsten og denne gangen så vant jeg! Utrolig god følelse og jeg må ærlig si at jeg gleder meg til imorgen da jeg skal ha et viktig møte, samt få noen tilbakemeldinger som jeg gleder meg til. 

Jeg vil bare avslutte innlegget ved å fortelle at jeg setter pris på omtanken og at folk er bekymret selv om jeg ikke har svart. Det er ikke at jeg ikke bryr meg, men bare at jeg er så sliten og at det skjer så mye i livet mitt akkurat nå. Det kan være dager dere får tre innlegg og det kan være dager der det ikke kommer noe. Dette er en del av å være syk og ingen dager er like uansett hvor mye man ønsker det.

Støtteklem fra meg til de som trenger det! 

Bildet av min fantastiske kattepus som jeg forguder over alt på jord. 

 

#psykiskhelse #jegklarerdet #branok #katt #mot #sykdom #nyheter #blogg #hverdag #helse #sliten #katt #dyr #sykehus
 

 

12.11.2016

Jeg klarte det ikke, jeg burde bare gi opp

Klokken er allerede halv ti på kvelden. Dagen har vært morsom, lang, innholdsrik og skummel. 

Etter innlegget som jeg skrev klokken fire inatt så hadde jeg 5 mareritt til og sovnet raskt til etter noen runder på badet og litt oppkast.
Jeg synes det er ekkelt å se hvor levende marerittene mine egentlig er og hvor redd jeg er når jeg våkner.
Jeg er sikker på at drømmen fortsetter sekundene etter jeg våkner og det er like ekkelt hver gang. Heldigvis er det bare en drøm men jeg blir så sliten hver natt det skal være slik og jeg føler meg virkelig aldri trygg. 

Jeg sto opp klokken 11 idag og hoppet en rask tur i dusjen før jeg sminket meg og slikt før turen gikk ut for å møte en kompis! Det ble et par timer med handling og lunsj ute før jeg tok turen hjem for å være der for kvelden.
Jeg skulle egentlig ha permisjon fra i dag til imorgen ettermiddag men ting gikk ikke akkurat som planlagt.Sekundet jeg kjørte opp mot der leiligheten ligger kjente jeg magesmertene klemme seg i magen min, kvalmen steg i halsen og jeg visste dette ville bli en vanskelig tur.
Jeg parkerte, tok lommelykten og gikk inn i leiligheten og det tok ikke lange tiden etter jeg låste døren før jeg måtte løpe til toalettet for å kaste opp og slik var vel den tiden jeg var hjemme før jeg bestemte meg for å dra da jeg så at dette gjorde mer vondt en godt. 

På turen tilbake til avdelingen følte jeg meg egentlig helt dritt. Jeg klarte ikke noe så enkelt som å være hjemme alene i leiligheten og måtte tilbake til avdelingen. Jeg satt med en skamfølelse, en følelse av at jeg ikke klarte noe og at jeg virkelig bare burde gi opp . Jeg ble sint, lei meg og gråt heile veien tilbake fordi jeg ville virkelig klare dette men jeg fikk det ikke til, jeg skulle bare ønske noen kunne ha låst meg inn slik at jeg ikke hadde et annet valg enn å holde ut.   

Jeg kom tilbake til avdelingen, fikk en prat med ansatte før det ble pizza med de andre på avdelingen. Resten av kvelden ble brukt på tv-kos og strikking!
Ellers har jeg handlet julegave til det minste tantebarnet mitt og noe smått til andre gaver så noe har jeg iallefall klart å gjøre idag. 



 


#psykiskhelse #skummelt #hjemme #jegerbranok #ikkegiopp #shopping #smile

12.11.2016

Hvor lenge skal jeg kjempe mot denne psykiske sykdommen?

Det er nå over et døgn siden forrige bloggpost og selv om jeg sa jeg skulle komme sterkere tilbake så klarte jeg det ikke, ikke enda.

Jeg er sliten. Dagen har føltes ut som flere dager og redselen har vært stor. Dette er tankene når jeg skal beskrive denne fredagen, ikke en vanlig fredag for mange men for meg er ikke dette noe uvant enn fra andre dager. 

Jeg sto opp klokken 10. Sov lenge selv etter en hard natt med flere mareritt. I dag var jeg med på ballspill før jeg spiste en sen frokost. Jeg føler hvert måltid er en kamp, og de kampene vil jeg ikke kjempe lengre. Jeg vil bruke energien på å kjempe noe annet, ikke noe dumt som om jeg klarer å holde på brødskiven men dessverre er ikke dette et valg.

Etter den evige kampen mot to brødskiver dro jeg for å dusje, sminke meg og ordne meg for dagen, deretter satt jeg litt i stuen med de andre før jeg skulle prøve å dra litt ut for å møte venner og bekjente. Jeg dro også hjem en tur idag, for å presse meg før permisjonen imorgen men jeg vet etter ikveld at jeg vil trenge mye søvn og energi for å klare å takle morgendagens kamp for nettopp nå er jeg sliten bare av å tenke på hvor vondt det vil bli, men som alltid vil jeg presse meg på en eller annen måte, 

Jeg er ei jente som selv etter vanskelige hendelser og uforutsette handlinger reiser meg opp når mennesker rundt minst venter det og jeg tror at min tid borte fra bloggen får de rundt til å tenke på om jeg kanskje ikke fikk til å reise meg den ene gangen.. Jeg vet en slik dag vil komme. En dag som er så hard at til og med ikke den tøffe kjemperen som jeg er vil komme meg igjennom og jeg vet det vil bli vanskelig men som alt annet er jeg vant til å prøve og ikke gi opp med det første. 

Klokken er fire på natten. Jeg tok sovemedisinene klokken halv 12 og sovnet rundt 1 tiden.. Ikke lenge etter våkner jeg med nattens første mareritt og selv om jeg vet at det bare er en drøm er dette marerittet så vondt at jeg er redd, har vondt og kaster opp av angsten. Dette er en vanlig natt. Det er ikke lenge siden jeg hørte vakten gå runden men for å slipp å forklare var jeg stille når hun kom inn. Jeg holdt inn tårene selv om jeg hulket litt lavt under dynen.selv om jeg egentlig ville be om hjelp. Hjelp for å ha noen å prate med, gråte på og klemme rundt når jeg følte meg alene og trukket på i drømmen. 

Jeg er så sliten og jeg vet faktisk ikke hvor lenge jeg skal klare å kjempe mot denne psykiske sykdommen som spiser meg levende for hver eneste dag som går..
Det hadde vært så godt og så enkelt om jeg bare hadde en dato der alt ville gå over, slik at jeg viste hvor lenge jeg hadde å kjempe og slik jeg kunne ha den følelsen over at jeg ikke kjempet forgjeves.

Nå skal jeg prøve å sove litt videre, helt til mitt neste mareritt vekker kroppen min med nye følelser og minner men jeg skal klare denne natten også fordi jeg gir ikke opp så lett!

God natt og en styrkeklem til alle som trenger det!


10.11.2016

Hvor mange liv skal gå tapt før noen reagerer?

Vil først bare beklage at jeg ikke har skrevet noen innlegg i dag siden jeg fikk flere meldinger på facebook der venner og bekjente lurte på om alt var greit siden det ikke var noen oppdatering på bloggen. Dette beklager jeg og grunnen har vært så mye som at jeg har prøvd å fylle opp dagen med ting å gjøre, for å ikke tenke så mye på ting jeg ellers bruker hele dagen å tenke på. 

Dagen i dag har vært som alle andre dager.. Jeg har hatt angst, jeg har hatt problemer med å holde på maten og jeg har vært møkka lei for å si det rett ut. Jeg er sliten, og så sliten som jeg har vært den siste uka har jeg ikke vært på lenge.. I natt hadde jeg tre forskjellige mareritt.. Jeg våknet med smerter i magen og underlivet og resten skjønner vel de fleste på hva disse marerittene gikk ut på, fordi jeg klarer virkelig ikke å gi flere detaljer uten å kjenne klumpen knyter seg i magen.

Jeg har ''sett'' ting som egentlig ikke har vært her i hele dag, men dette er også konsekvensene etter mobbingen og en del av min PTSD diagnose, men selv om jeg innerst inne vet at de egentlig ikke er her så skvetter jeg like mye hver gang og jeg blir så redd at jeg ganger har både kastet opp og mer til..  
Jeg blir redd, sint og frustrert. Fordi diagnosen er ikke noe jeg vil bli frisk av før det kanskje har gått to år med tett behandling. Det er ikke en kur med piller i en uke så er man helt frisk, men det hadde også vært det beste og lettelse og jeg skulle så inderlig ønske at det var så enkelt.

Noen ganger ønsker jeg bare å sove til det hele er over og heller våkne om fem år når dette er over slik at jeg får levd mitt liv uten bekymringer og tanker på hvor og når jeg kan dra ut fordi jeg kanskje blir tatt.. Det skal ikke trenge å være slik, men dessverre er dette hverdagen for meg og mange andre og jeg håper snart at skoler, politikere, og ikke minst politiet ser dette før flere liv går tapt. 



 

09.11.2016

Den psykiske påkjennelsen

Det er åtte timer siden forrige innlegg og jeg skal være den første til å innrømme at det har føltes ut som en hel dag. For nøyaktig åtte timer sider satt jeg meg bak bilen for å kjøre hjem til leiligheten min. Allerede etter 10 minutt stoppet jeg for å snu, fordi jeg kjente redselen for å møte på noen av mobberne når jeg kom hjem. 

Etter fem minutt med kjefting på meg selv i bilen for å nesten feige ut av oppdraget bestemte jeg meg for å kjøre videre, og hele veien sa jeg høyt til meg selv i bilen '' Kom igjen victoria, dette klarer du. Ikke gi opp nå vic!''. Jeg var så redd de siste kilometerne. Hva skal jeg gjøre om jeg ser de? Hva skal jeg gjøre om de er utenfor? Hva skal jeg beskytte meg med?

Tilslutt, etter en biltur som tok 20 minutter ekstra var jeg fremme. Jeg tok lommelykten med meg ut bare slik at jeg kunne føle sikkerheten om noen sto bak kanten utenfor døren min. Heldigvis var det igen der. Ingen lapper på døren eller i postkassen, bare en ussel regning. Jeg kan ikke huske at jeg har blitt så glad og lettet av en regning før, men det ble jeg i dag. 

Den lille timen jeg var hjemme føltes ut som en kamp mot meg selv.. Jeg satt bare å gråt, hulket og holdt et godt grep i kjøkkenkniven min siden jeg ikke følte meg trygg i hele tatt. Jeg synes det er trist.. Et hjem skal være en plass du føler deg trygg og har det bra, ikke en plass du er så redd at du nesten tisser på deg og holder grepet på en kniv nettopp fordi du er så redd.. Dette har gått for langt og imorgen skal jeg og en pleier fra sykehuset en ny tur til politiet for å anmelde om de har tid til å ta oss imot imorgen. Så ikveld skal jeg mote meg opp med pleierne og trolig gråte for 4 menn til.

Jeg var tilbake hos legen klokken to idag så prøvde jeg å få i meg litt middag før jeg tok turen videre ut for å handle noe smått til farsdagen og selvfølgelig til meg selv siden jeg var så flink å overvinne en av mine frykter idag. Nå har jeg spist litt kveldsmat og spilt innebandy med noen av pasientene på huset, noe som var trivelig i en ellers vanskelig hverdag. Nå skal jeg raske meg i dusjen, og sette meg med avdelingen for å prøve å flytte tankene over til noe annet før morgendagen. 

Støtteklem til alle som trenger det!



Mango, jordbær og banansmoothie fra Funky frozen yogurt! Utrolig god!

#psykiskhelse #mobbing #anmeldelse #shopping #farsdag

09.11.2016

Jeg strekker ikke til

Klokken er allerede snart halv tolv på formiddagen og jeg merker at dagen ikke startet så alt for bra. Jeg har sovet dårlig, hatt mye mareritt og ikke minst følt meg mer utslitt enn jeg gjorde før jeg la meg for å sove i går kveld.
Jeg har rukket å spist frokost, jeg har rukket og strikket videre og ikke minst så har jeg rukket å gråte for fem andre mennesker. Haha, jeg er sikker på at masken falt litt borte tidligere idag for ved et enkelt spørsmål som '' Har du det bra Victoria?'' var nok til at tårene haglet på, og ikke nok med det så stoppet de aldri heller.

Det er en følsom dag, men det er greit. Det er lov til å gråte litt, det er lov til å føle at jeg ikke strekker til som en venn, søster, datter og mamma til den søte katten min! Jeg føler meg litt mislykket fordi jeg ikke får til å strekke ut til alle som trenger en klem, til jobben min og til venner og familie når jeg ligger innlagt.
Av og til, egentlig veldig ofte så føler jeg meg som en byrde for de ansatte her jeg er innlagt, en byrde for venner og familie fordi jeg ikke klarer de tingene alle andre klarer så fint. Jeg vil klare å snakke om følelser uten å knekke sammen i gråt. Jeg vil klare å ikke alltid være på vakt og jeg vil klare å ha en dag uten tanker eller bekymringer men så enkelt er det dessverre ikke for alle. 

Nå skal jeg prøve å spise lunsj, jeg skal prøve å holde maten nede i magen for så å ikke føle at jeg må straffe meg selv fordi jeg spiser. Jeg skal til og med prøve å sette meg bak rattet og kjøre hele veien hjem til leiligheten min uten å snu, stoppe eller ta omveier, fordi i dag skal jeg mestre å dra litt hjem, slappe av før jeg skal tilbake til et møte med legen idag. 



Bilde tatt på en liten tur tidligere fra innleggelsen.

#psykiskhelse #jegerbranok #familie #venner #sliten #detteklarerjeg

 

08.11.2016

Jeg klarte det!

Klokken fire idag hadde jeg allerede pakket bøkene mine opp og ut av sekken minst tre ganger. Jeg ønsket å dra på skolen, men jeg var så redd for å ta bussen og ikke minst så redd for å møte på mobberne. Jeg var så redd for at et eller annet ville hende på veien til skolen og at jeg ikke hadde noe jeg kunne beskytte meg med men så heldig som jeg var så den en ansatt på avdelingen min frustrasjon og ga meg den lille boksen jeg kunne bruke som trygghet om noen skulle prøve seg. 

Jeg fikk på meg jakken og skoene og skulle ut da angsten hoppet over meg. Jeg ble kvalm og kastet opp, men etter litt tannpuss og parfyme bestemte jeg meg for å krangle med angsten idag og tok derfor på meg jakken igjen og gikk fort mot busstoppet. Jeg stoppet opp flere ganger og egentlig bare ville snu da jeg følte magen min vridde seg av smerter, jeg var helt sikker på at jeg skulle svime av.

Turen gikk ikke helt som planlagt, men jeg kom meg til busstoppet og inn på bussen kom jeg meg også, helt til jeg kjente igjen han ene som hadde brukt vold mot meg tidligere og jeg er ganske sikker på at ingen har sett et menneske som rygget så fort ut av en buss som jeg gjorde idag. Jeg er nettopp veldig sikker på at det så litt komisk ut for de andre passasjerene på denne bussen. Jeg klarte ikke å holde meg, og i buskene satt det ei ganske redd jente og kastet opp i frykt og redsel. 

'' Du er bra svak om du gir opp nå Victoria'' tenkte jeg. Noe av det jeg fryktet hadde jo allerede skjedd, og jeg tenkte at det trolig ikke ville bli noe vær enn dette, så når kvalmen roet seg og pulsen kom tilbake til normalen bestemte jeg meg for å ta neste buss som gikk 6 minutter sener.
Og gjett hva? Jeg klarte hele turen!! :D

Selv etter dagens lille kamp skal jeg være så ærlig å fortelle at jeg er ganske så stolt over meg selv som fullførte uansett hvor redd jeg var idag, og følte for å dele noe positivt under denne vanskelige tiden! 

Styrkeklem fra meg til alle som trenger det! 




 

 

08.11.2016

Jeg mister håpet over at det vil bli bedre..

Det er snart en uke siden jeg ble lagt inn på psykiatrisk sykehus, og idag fikk jeg vite at jeg trolig skrives ut neste uke.
Jeg kjente en klump i magen da legen fortalte dette for under en times tid siden. JEG, UT?
Hvordan skal jeg klare dette? Hvor skal jeg dra for å føle meg tryggere? Hva vil skje med meg når jeg drar ut? 
Jeg er redd for å møte hverdagen igjen, jeg er redd for hvordan jeg vil takle, jeg er redd for hva mobberne vil gjøre mot meg og ikke minst så er jeg redd for hva jeg vil gjøre mot meg selv om dette ikke stopper.

Jeg er sliten, redd og lei meg. Jeg prøver å beholde den trygge masken på så ingen ser hvordan Victoria egentlig har det. Jeg prøver å være tøff, men Victoria trenger lengre tid enn en uke for å åpne seg opp, for å vise hvor sårbar hun egentlig er og for å fortelle at ''Jeg har det vanskelig, og jeg vet ikke hvordan jeg kan få det bedre''. Hvor skal jeg dra når jeg skrives ut? Hvor kan jeg flykte når hodet mitt og stemmene tar overhånd over meg og min kropp? Hvordan skal jeg klare dette?

Jeg har en maske, en maske jeg trekker frem når jeg skal møte nye mennesker, behandlere og mennesker som skal jobbe tett opp mot meg for å studere på hvordan jeg egentlig har det. Jeg er redd for å ta av meg denne masken, og skjønner selv at grunnlaget for at jeg blir sendt hjem så tidlig er fordi jeg ikke viser hva jeg føler,tenker og mener.. Jeg skulle bare ønske de skjønte hvor vanskelig det er å ta av seg denne masken og jeg skulle ønske de kunne lese tankene mine, gi meg to tabletter så ble jeg plutselig frisk.. Men slik er det dessverre ikke. 

Om to timer og 30 minutter skal jeg på skolen.. Jeg skal hos Sonans og ha naturfag med klassen. Jeg har pakket inn og ut av sekken tre ganger allerede nå. Jeg ønsker å dra på skolen, men jeg er redd for å ta bussen. Jeg er redd for at noe vil skje på vei til skolen og at jeg ikke kan beskytte meg, da alt jeg tørr å bruke er inntatt av avdelingen.. Jeg føler meg redd og naken uten noe å beskytte meg med, fordi jeg ikke vet hva som kommer rundt neste sving.. 

I dag har mobberne forfulgt meg.. Ikke fysisk, ''bare'' psykisk. Det føles som en evig kamp da det ikke spiller rolle om jeg søv eller er våken. De er her uansett og jeg får aldri fred fra de. Jeg har prøvd å fokusere på andre ting, som å se serie eller å snakke med venner men uansett hvem jeg ser på så ser jeg de, og de er ikke blide på meg. Jeg ser hvor sint de er, jeg ser hvor mye de hater meg, og før jeg vet ordet av det så ser jeg på meg selv som blir banket opp eller plaget på en eller annen måte..
Hvordan kan de sende meg hjem slik som dette? Jeg sitter nå å skriver over toalettet samtidig som jeg kaster opp av frykt og gråter, fordi jeg gruer meg så mye til å dra ut, men å dra ut må jeg.. for de skal ikke vinne denne gangen heller. 

 


 

07.11.2016

Du ba meg om å være stille.

Kjære mobbere, gratulerer.. dere ødela henne.

Kjære mobbere, gratulerer til dere. Gratulerer for at dere endelig klarte å ødelegge henne. Det er ni år siden dere startet å terge henne. ni år siden den beskjedne og nervøse femteklassingen var redd for å si noe feil I timen, I tilfelle dere flirte av henne. Det er ni år siden denne jenta ble invitert til en bursdag, men også ni år siden denne jenta sov godt om natten, og også gledet seg til skolen den kommende dagen.

Kjære mobbere, gratulerer til dere. Gratulerer for at dere endelig fikk henne til å tro på hva dere fortalte henne. Det er åtte år siden siden dere begynte å dytte på henne, og det er åtte år siden dere hadde en vane til å velge henne som siste løsning, og åtte år siden hun først sa selv hun ville jobbe alene I timene, fordi hun selv viste, at ingen andre ville sitte med henne.

Kjære mobbere, gratulerer til dere. Gratulerer for at dere endelig fikk henne til å grue seg til skolen. Det er nå sju år siden dere begynte å si stygge ting til henne, og det er sju år siden den ensomme jenta i sjuende klasse gledet seg til ungdomsskolen i håp og en ny start og nye venner.

Kjære mobbere, gratulerer til dere. Gratulerer for at dere endelig fikk henne til å miste troen til noen mobbefrie år på ungdomsskolen. Det er nå seks år siden de første overgrepene, og den redde 13åringen motet seg til skolen, men endelig etter en lang kamp fikk bytte til slutt.

Kjære mobbere, gratulerer til dere. Gratulerer for at dere endelig fikk henne til å tro at en urett mot henne, var et problem for andre. Det er nå fem år siden volden ble en vanlig del av hverdagen til ei jente i 9.klasse.

Kjære mobbere, gratulerer til dere. Gratulerer for at dere endelig fikk henne til å tro at hennes følelser ikke var sanne, og at denne jenta skulle være stille, da det ikke var så ille som hun selv trodde. Det er nå fire år siden den jenta i 10.klasse begynte å tenke på hvilke måter hun måtte bruke, for å slippe denne smerten og smerten, den bærer hun på enda.

Kjære mobbere, gratulerer til dere. Gratulerer for at dere endelig fikk henne til å miste håpet om en mobbefri hverdag på videregående skole. Det er nå tre år siden den jenta på vg1 måtte lære seg at læreren snudde under mobbingen, og at hun bare burde være stille.

Kjære mobbere, gratulerer til dere. Gratulerer for at dere endelig klarte å fulgte etter henne, selv om hun flyttet mange timer unna. Det er nå to år siden denne jenta trodde at hun endelig fikk en ny hverdag, men ble motbevist det samme så utrolig fort med mer mobbing og overgrep.

Kjære overgrepmann, gratulerer til deg. Gratulerer for at du klarte å tvinge deg på hennes kropp selv om hun sa nei. Gratulerer for at du fulgte henne inn på et rom for å bevise noe hun allerede viste. Det er nå et og et halvt år siden du viste at hennes kropp ikke tilhørte henne, og at å dytte deg unna ikke var vits da hun ikke var sterk nok. Takk for at du lærte henne at hun har ingen verdi. Gratulerer for at du klarte å gi henne en følelse av skam og skyld, selv om det er du som burde ha følt deg skitten og ikke hun.

Kjære overgripere, gratulerer til dere. Gratulerer for at dere endelig fikk henne til å gi opp tanken på et fredfullt tid langt borte fra hennes familie. Det er nå et år siden hun flyttet nærmere, men samtidig ikke nært nok til å bli utsatt for flere overgrep av de kjente mobberne. 

Kjære fremmede mann, gratulerer til deg. Gratulerer for at du endelig skulle påpeke at hun fortjente dette da du som viste hennes navn overgrep deg på henne for en og en halv måned siden. Hun skulle hjem fra byen hun har bodd i siste året og trives med sin nye venner, da du så en stor mulighet for å holde henne fast, rive bort strømpeboksen samtidig som du prøvde å dytte henne inn i sidegaten. Det er en måned siden du gjorde det tydelig for henne at hun fortjente å kjenne på noe som skulle trenge seg inn i hun, nettopp fordi du ikke likte at hun snakket høyt om mobbing og overgrep og hvor mye det påvirket oss som ble utsatt for det.

Kjære dere to som stoppet, takk til dere. Tusen takk for at dere endelig viste henne trygghet og omsorg da hun trengte det som mest. Takk for at dere stoppet den fremmede og skumle mannen som overgrep seg på henne og takk for klemmen dere ga, og de beskyttende ordene da hun spurte om dere kunne følge meg til nærmeste buss hjem.

Kjære mobbere, gratulerer til dere. Gratulerer for at dere endelig klarte å planlegge et mulig selvmordsforsøk da dere hengte opp et tau utenfor hennes dør. Gratulerer for at dere klarte å få denne jenta til å vurdere å bruke dette tauet, fordi hun viste at hun aldri vil få fred. Gratulerer for at dere gjorde jenta så syk at hun selv er redd for hva hun vil gjøre mot seg selv om dere fortsetter, men gratulerer for at dere gjør henne tøffere for hver eneste dag som går.

Kjære meg, gratulerer til deg selv. Gratulerer for at du har klart å holdt ut med det mest utholdelige. Gratulerer for at du ikke har latt mobberne vinne, men igjen fordi du viser din styrke når alle tror du er tom og sliten. Gratulerer for at du er så steika tøff.   

.

 

04.11.2016

Jeg våkner av mine egne rop om hjelp

Kjære victoria

I dag, akkurat nå. Veien har blitt brattere, lengre og tyngre. Noen dager er tyngre enn andre, og noen lettere men jeg har aldri villet innrømme det. Jeg vet jeg er mye mer redd enn det en 19 åring skal være, jeg vet jeg skvetter mye og jeg vet at jeg bruker humor mye for å overleve de tunge,bratte og lange dagne. Jeg vet jeg har PTSD og muligens flere psykiske lidelser og at de trolig ikke vil bli borte med de første årene. Jeg er Victoria. Jeg er meg. Victoria er ikke alle disse lidelsene, de bare tok seg til rette og tok over kroppen min og overtar meg når kroppen min ikke kan styre seg selv. Jeg presser imot, jeg sier ifra og jeg gjør alt for å beholde min plass, men det er ikke alltid jeg klarer.

Jeg vet jeg er sliten nå, men jeg vil ikke innrømme det eller føle på det. Hodet mitt viser meg alle de bildene jeg egentlig aldri ville se igjen og tårene mine kommer alle de gangene jeg egentlig bare vil være tøff og ikke vise følelser, fordi følelsene er så vanskelig å føle. Jeg får ikke sove, eller.. jeg er redd for å sove fordi når jeg sover blir jeg aldri uthvilt men heller trøttere, reddere og drømmer om de tingene jeg egentlig aldri ville tenke på igjen. Jeg våkner med smerter, jeg våkner av mine egne rop om hjelp og nå er jeg redd for å våkne. Jeg er redd for å våkne fordi når dette skjer har jeg smerter.. Smerter I magen der de slo meg under marerittet, eller smerter nedentil når jeg må gjennomleve overgrepene. Jeg er så lei av disse smertene, så lei at jeg nå gråter bare av å tenke på de, fordi jeg selv vet at de ikke vil forsvinne på en god stund og det knuser meg.

Noen ganger vil jeg bare være en annen, reise bort og til og med ikke eksistere. Jeg vil bare ikke være en del av dette sirkuset lenger. Jeg klarer ikke, jeg orker ikke , jeg får det ikke til.

''Det eneste lyset du ser I tunnellen, er et møtende tog''. For du kan se et lys på lang avstand, og når det nærmer seg blir du overkjørt nok en gang. Og selv om jeg ikke har så lyst, må jeg starte på nytt å gå, eller krabbe bortover til du møter et nytt lys, I håp om at det ikke er et tog.''

Jeg er ikke ærlig eller åpen om hvordan jeg har det, men jeg har innsett at jeg har vært nødt til å akseptere disse tankene, følelsene og de psykiske problemene mobbingen har medført. For å prøve å bli glad I meg selv igjen, for å ikke bli kvalm når jeg ser den svake, stygge og ekle jenta i speilet og fordi jeg skal klare å holde ut enda en dag med mobbehelvette. Jeg har lært at jeg er mer enn et menneske med senskader og lidelser grunnet mobbingen jeg opplevde, jeg har lært at jeg bare må være meg, og at tilslutt så vil meg være bra nok.



 

 

03.11.2016

Den første dagen på psykiatrisk sykehus

Nå er det to dager siden mitt første skikkelig sammenbrudd, den første gangen på så lenge jeg kan huske at jeg tenkte ''dette her klarer jeg ikke lengere''. Jeg var hos min fantastiske psykolog hos St.Olavs hospital og under timen føler jeg at noen ser på meg, at jeg så noen og at nå skulle de ta meg. Jeg var så redd. Tårene trillet ned kinnet når jeg satt å så ut av vinduet på denne personen som ikke engang var der, men jeg så han. Jeg var sikker jeg så han og jeg var helt sikker på at nå er det slutt på meg. 

Den siste tiden har vært vanskelig, så utrolig vanskelig men jeg har prøvd å sett fremover. Jeg har prøvd å tenke at dette skal jeg klare, men det hjelper så lite når mitt eget hode forteller deg at dette kan du bare glemme, dette skal du ikke klare og victoria, du er så ubrukelig, bare gi opp!

Jeg er sikker på at jeg så han i vinduet, jeg er sikker på at det var hans øyne jeg så inn i. Det å se han smile mot meg gjorde at jeg følte meg ubrukelig, redd og at jeg ikke kunne reise meg å løpe, selv om dette var det eneste jeg ønsket.
Plutselig så jeg ikke bare hans skumle ansikt, men jeg så hendelsene som dette mennesket og hans venner gjorde mot meg. Jeg kjente en stor smerte i magen, kvalmen krabbet opp halsen og jeg var sikker på at jeg ville kaste opp. Jeg så megselv bli utsatt for noe ikke en eneste skal bli utsatt for. Jeg så på meg selv som sårbar, alene og skadet, akkurat som det jeg følte i denne situasjonen den aller første gangen. 

Min psykolog ble så bekymret at hun kontaktet et akuttteam for akutt behandling om omsorg i denne vanskelige tiden. Hun følte ikke det var riktig å sende meg hjem i denne tiden så en og en halv time senere satt jeg på venterommet til et psykiatrisk senter som skulle vurdere hvor akutt dette var, og hvilken behandling som passet meg og min historie mest. Etter en time med utspørring så ble det bestemt at jeg burde legges inn 1300 dagen etter og at jeg skulle få hjelp ifra disse snille menneskene. 

Jeg følte på skammen. Skammen av å måtte ha hjelp fra andre da jeg selv ønsket å klare meg selv, betale egne regninger og ikke minst fungere som et vanlig menneske, men dette var før jeg viste hvor trivelig det var på avdelingen. Avdelingen er kjempefin, personalet er greie og støtten de gir er noe jeg setter så utrolig pris på. Det har vært aktiviteter, måltider, tv-kos og annet den første dagen og alt dette er jeg så utrolig takknemlig for!

 

 

Victoria Grøtting

Hei! Jeg heter Victoria. Jeg er over gjennomsnittet glad i å skrive, og deler kanskje ting som ikke alle andre ville ha gjort. Her kan du lese om hverdagen min, opplevelser, tanker og min vei til å bli frisk fra psykiske lidelser og kvinnesykdommen endometriose som jeg plages mye med på en daglig basis. For kontakt eller samarbeid : Victoriaaa97@hotmail.no

Siste innlegg

Siste kommentarer

Bloggdesign

hits