08.10.2017

1 år siden

Det er nå rett over ett år siden jeg tok dette bildet. Ett år siden jeg følte jeg måtte dokumentere å bevise til alle sammen at mobbingen faktisk eksisterte, at den faktisk foregikk. Det er ett år siden jeg satt hjemme i min leilighet å gråt i flere timer av sinne, frustrasjon og redsel. Redsel over hvordan jeg kunne bo trygt i min egen leilighet å sove trygt i min egen seng om natten men også sinne og frustrasjon fordi jeg følte ingen trodde på meg. 

Når jeg tok bildet lovde jeg meg selv å aldri vise de til noen. Det var min lille hemmelighet å mitt lille bevis over hva som faktisk skjedde og hva nesten ingen visste om men når hele media raste over mobbesakene mine følte jeg at jeg måtte stå frem, vise mobberene mine et ansikt men også et ansikt for de som blir utsatt for det samme som meg. 

Den tredje oktober 2016 gikk jeg ut av min egen leilighet for å finne et tau hengende utenfor. Et tau som hang der og med mennesker bak som håpte at jeg skulle ta livet litt, at jeg bare kunne drepe meg selv. I et øyeblikk lurte jeg også på om det hadde vært bedre om jeg brukte det, slik at jeg bare kunne bli ferdig med alt. 

Det siste året har vært tøffere en noensinne, å kjempe mot mobbingen, å kjempe mot sykdom og flere overgrep! Jeg trodde aldri jeg skulle bli en av de som hadde så tydelige symptomer på post traumatisk stresslidelse at jeg egentlig slapp å ta noen tester men her sitter jeg et år senere med diagnosen og så mye mareritt at jeg er redd for å sove! I skrivende stund har jeg faktisk tatt medisinene mot endometriosen men også min nye medisin som skal hjelpe meg med å sove, mot å slippe å ha så mange forferdelige mareritt. 

Det er et år siden noen ønsket meg død, men et år senere sitter jeg også i min egen seng å takler konsekvensene over hva flere mennesker gjorde mot meg, og jeg synes det er så forferdelig urettferdig!

// Jeg håper derfor at dere forstår grunnlaget til avstanden fra bloggen den siste tiden //

 

#helse #psykiskhelse #Mobbing #livet #døden #selvmord #psyken #hemmelighet
#helg #søndag #mandag #hverdag #behandling #medisiner #mareritt #ptsd

21.07.2017

Fra mobbeoffer til mobber?

Det er torsdags kveld og jeg fikk akkurat to varsler på mobilen. Det ene var en melding fra ei jente jeg såvidt har forvekslet noen meldinger med før, den andre var at ei utrolig hyggelig jente hadde prøvd å kontaktet meg på facebook og hadde lagt igjen noen utrolige koselige og oppmuntrende meldinger som jeg virkelig satt pris på. Jeg fikk et varsel på at den samme jenta hadde delt det innlegget jeg hadde skrevet om en telefonsamtale fra noen av mine mobbere og hun jeg bare hadde forvekslet et par ord med hadde kommet over akkurat samme deling med ei dame som ikke akkurat hadde det mest positive å si om meg eller hvordan jeg håndterte situasjonen min på. 

Det er helt greit å være uenig, mene noe annet og tenke at du ville ha gjort noe på en helt annen måte men når du kommer til den plassen at du føler du trenger å bruke nedverdigende ord mot noen eller deres handlinger, da bør man kanskje logge av nettet, kaste mobilen ut ruten og aldri hente den igjen. Altså, missforstå meg rett om du er en av de som nå tenker '' Det må da være lov å være uenige og fortelle det? '' . Ja, det er greit så lenge du sier det på en ok måte som verken er nedverdigende, trakasserende eller truende på noen som helst måte men alt har sin grense for hva som er ok og hva som faktisk er lovbrudd. 

Så denne fantastiske jenta som hadde delt dette innlegget hadde fått en kommentar om at om disse blåflekkene var lagd av mobberne og igjennom flere år så burde jeg ha gjort noe før, fordi ingen går rundt å blir mobbet eller slått i flere år uten å si noe. Det kom da noen damer som skrev at det er ikke alltid det hjelper å gjøre noe, er ikke alltid man klarer å si ifra.  Når hun ser svarene hun fikk så fortsetter hun på kommentaren med at det sikkert mye enklere sagt enn gjort men at det jeg gjorde bare var idioti før hun prater ivei om at hun ble mobbet mye med kommentarer om hvordan hun så ut. Hun fortsetter kommentaren med at hun nok engang mener min måte å si ifra på, altså å skrive dette innlegget var idioti for å tro at dette ville stoppe mobbingen noe som heller ikke var grunnen for at jeg postet dette innlegget.

Denne dama bare fortsetter og fortsetter og samtidig blander inn noe om å dele sin egen selvskading med 18 sting på facebook for at noen skulle stoppe å kalle henne feit. Hun forteller at for å stoppe mobbingen må jeg gjøre noe med det selv og ikke poste et innlegg for sympati og lignende og at dette ville absolutt ikke hjelpe noen. Kommentarene strømmet på og jeg selv følte at dette begynte å nå en grense fra komisk til lite greit så jeg fulgte nøyere med før jeg skrev '' Hvem bestemmer hva som er feil å legge ut på sosiale medier ? Hvem sier dette ikke løser problemer ? Du? Du som ikke har gjort dette selv og skal derfor bestemme hva som er greit ? Hvem bestemmer at dette var for sympati ? For sist jeg sjekket så var det jeg som postet dette innlegget og jeg vet det var for å få oppmerksomheten over på at det de kaller jentemobbing ikke trenger å ''bare'' være utestengelse, kommentarer og baksnakking.'' før jeg fortsatte med kommentaren '' Og en ting til, hvem er du som tar deg rettigheter til å snakke om hvordan jeg håndterer min mobbing? Du vet ikke en dritt om hva som er gjort før så dette er bare latterlig. ''

Det tar ikke lang tid før jeg både er det ene og det andre. Innlegget ble slettet og delt på nytt uten hennes nedverdigende kommentarer. På denne tiden hadde jeg sendt henne en meld som igrunn svarte på alt hun stilte spørsmål til og sa at alt hun skrev mot meg reflekterer bare tilbake på henne og ikke meg og at hun burde vite dette før jeg ønsket henne en fin sommer. Dette i håp om at hun fikk svar på det hun trengte og kanskje skjønte at dette ikke var innenfor. Vell, dette ente med trusler om politianmeldelse til at hun unnskyldte seg siden hun hadde drukket før hun sendte rundt åtte meldinger med krav om å få alle bildene som jeg hadde tatt av kommentarfeltet. 

Det er virkelig latterlig, men ikke minst trist hvor lett det er å gå fra mobbeoffer til mobber selv. Ja, det er greit å si meningen sin om ting, men en plass går grensen. Spesielt når man får høre at dette mennesket har skrevet andre kommentarer om meg rundt omkring som virkelig ikke er greie. Jeg vet bedre, jeg vet hva som er sant og kan derfor le dette av meg men jeg synes det er trist å se hvor langt dette går og hvordan de kan unnskylde seg med at de er blitt mobbet selv. At du er blitt mobbet, gir deg ingen grunn til å mobbe. Det frister å legge med bilder av samtalene men siden alle i denne samtalen hadde blitt gjenkjent så vil jeg ikke synke ned til et slikt nivå , hengt ut noen og det å bryte loven. Det finnes ingen god grunn for å mobbe. 



Det var dette bildet som skapte mye reaksjoner hos denne dama og det er greit helt til man tar det for langt. 

 

#helse #psykiskhelse #mobbing #nettmobbing #trakassering #blåflekker #skader #nettvett #blogg 
#hverdag #sommer #mobber #mobbeoffer #selfie #foto #følelser

11.07.2017

Ja, jeg er mentalt forstyrret

Det er trist å se hvordan enkelte mennesker ikke tenker over hva de sier og gjør mot andre på nett og i virkeligheten. Det er liksom ikke sjokkerende å se mennesker henge ut kjente og ukjente mennesker men likevel blir en del av meg nesten like sjokkert hver eneste gang. Jeg blir sjokkert over at enkelte mennesker ikke klarer å holde ikke positive kommentarer, meninger og dritt for seg selv og absolutt må la de stygge ordene komme ut av munnen eller over til et tastatur. 

Her om dagen så jeg at noen delte en video av en helt fremmed person på plattformen facebook. Jeg kjente ikke personen, hun som delte videoen kjente ikke personen og de fleste som kommenterte av videoen kjente heller ikke vedkommende som ble filmet. Filmen handlet jo om hvordan personen som filmet mente at personen hun da filmet uten tillatelse eller noen form for samtykke gjorde jobben feil fordi hun ville gjort den annerledes. Jeg skjønner at vi alle kan være uenige i ting som blir sagt og gjort men igjen føler jeg at vi skal holde oss for gode til å filme og henge ut noen på nett uten samtykke. Det er bare feil uansett hva man snur og vrenger på det. Ville vedkommende klage er det nok vært kameraer der som kunne bekreftet eller avbekreftet det hun selv hadde filmet .

Fordi jeg selv har blitt filmet og tatt bilder av uten samtykke så kjenner jeg ekstra stekt på dette. Jeg kommenterte derfor noe lignende som dette, bare delt i to kommentarer.  '' Jeg reagerer mer på at du velger å filme en fremmed person uten samtykke for så å legge ut denne videoen på nett. Jeg er ganske så sikker på at du ikke spurte vedkommende om at du fikk lov til å filme for så å henge han ut på en plattform med flere hundre tusen mennesker. ''. 

Dette var nok til at enkelte mennesker gikk til angrep mot meg. Ja, vi trenger ikke å være enige i alt som skjer, og selv om verken du eller dine venner kjenner igjen personen tror jeg virkelig ikke at personen selv eller familie og venner av han du nettopp filmet hadde likt å sett seg selv hengt ut på nett og filmet uten tillatelse. 

Det ble en ganske opphetet diskusjon fordi jeg skrev at dette ikke var greit. Jeg respekterte at andre føler det å henge ut andre er innenfor selv om jeg mener noe annet, så hvorfor skal flere føle behovet for å gå til angrep mot meg forstår jeg virkelig ikke. Det eneste jeg forstår er at min kommentar har måtte truffet de i magen og kanskje fått de til å tenke over egne handlinger. Jeg fikk vite at jeg var mentalt forstyrret og mer til

Ja, jeg er mentalt forstyrret om det er det man kaller noen som ikke godtar å se på at andre blir filmet og hengt ut på nett. Jeg er visst mentalt forstyrret fordi jeg vet hvor vondt det er å ikke kan beskytte seg selv mot mobbere og mennesker som virkelig ikke burde vært på sosiale medier.  Ja, jeg elsker hvordan mennesker blir så usaklige fordi noen andre mener det motsatte. 

 

 

Dette er da noe av den voksne og saklige kommentarene jeg fikk fordi noen andre mente noe annet. Fikk også meldinger av samme jenta men også av to andre og for meg så sier det seg igrunn sitt om modenheten og hvordan enkelte mennesker ikke tåler andres meninger og føler at personangrep og mindre koselige kommentarer og meldinger er den rette veien å gå. Dette er grunnen jeg ikke blogget i går nettopp fordi jeg følte å skjerme seg fra sosiale medier og dritt var den riktige veien å gå. 

 

#helse #psykiskhelse #mobbing #sykdom #mentalt #forstyrret #nettmobbing #personangrep #hverdag 
#tirsdag #sommer #vår #foto #screenshot #sosiale #medier #facebook  

 

 

 

07.07.2017

Jeg møtte på mobberen min

Det er to dager siden sist innlegg på bloggen og ikke mange dagene siden jeg sa at jeg skulle bli flinkere med innlegg og oppdateringer. Mye har hendt den siste uken, følelser kommer frem, gleden sprenger seg over hele kroppen men selv for alt dette og disse utrolig gode følelsene har det vært vanskelig også. I går var jeg på en sykehustime, rettere sagt hos en samtale med et utrolig bra menneske som ser meg for meg, ei som respekterer meg men samtidig presser meg litt utenfor komfortsonen min. Gårsdagen fikk hun meg til å innse at jeg ikke alltid trenger å bevise, hun fikk meg til å skjønne at noen ganger er det helt greit å legge fra seg sosiale medier, telefonen og det sosiale livet for å bare puste ut, tenke og føle. 

Jeg er ikke flink til å føle på følelsene som strømmer frem. Jeg er ei jente som er alt for flink til å lukke meg, sette opp en fasade og egentlig si at jeg har det bra selv om kroppen min roper etter hjelp med meg som går på veggen. Det er en slags refleks jeg har. Jeg vil ikke sette meg i posisjonen der noen skal synes synd på meg, men jeg trenger en plass å skrive, føle og fortelle og derfor har jeg bloggen. Flesteparten av mine venner vet ikke engang hvor mye jeg sliter på de vanskeligste dagene og jeg beklager om du er en av de som leser dette nå og er skuffet eller sint på meg.

I går var en slik tøff dag. Jeg tok bussen til der jeg hadde timen min og under det ene bussbyttet møtte jeg på mobberen min. En tidligere mobber som jeg ikke har sett på flere måneder men som har veldig sterke meninger og liker å spre usannheter. Jeg stilte meg delvis med ryggen til, men ikke helt slik at jeg har kontrollen om noe skulle hende. Jeg begynte å skjelve, stemmen min sprakk litt innvendig og jeg ble så utrolig klam i hendene. Jeg hører at hun lo før hun fortalte de to jentene som satt på siden av henne at hun plutselig ble kvalm av synet hun nå fikk. Jeg skjønte jo det var meg hun hintet til men hva skulle jeg gjøre ? Jeg så forsiktig bort før hun møter blikket mitt sier '' hva stirrer du på? Jeg trodde du var død jeg. Trist du ikke hoppet slik som ryktene sier'' 

Jeg så ned i bakken. Jeg ble faktisk ikke så lei meg men jeg kjente sinnet sprer seg utover kroppen. Jeg ville egentlig bare gå frem til henne å lime sammen den munnen med alle de stygge ordene men hva hadde det hjulpet? Jeg kjente at jeg ikke vil la henne ha den makten så jeg snudde meg og sa '' Ja, det er jo derfor det kalles rykter, de er jo like falske som de som sprer de''. Jeg måtte puste dypt ut, prøve å ikke få en eller annen form for kraftig reaksjon. Jeg ble så kvalm men jeg var bestemt på å ikke be om unnskyldning som jeg har gjort for ofte når jeg har svart opp for meg. Hun så stygt på meg, venninne som lo for noen minutter siden syntes plutselig ikke dette var så morsomt lengre. 

Jeg så bussen jeg skulle ta på vei mot meg da jeg snudde meg og sa '' Dette var vel ikke så kjekt når det var du som fikk ord slengt etter deg, kanskje det var en oppvekker for det trenger du.'' Jeg gikk fort mot bussen, vinket den inn før jeg dro videre mot der jeg skulle. Kroppen begynte å skjelve, føttene mine ristet og jeg fikk hodepine og når jeg skulle si hei til bussmannen stammet jeg så mye at det tok tre forsøk for å få ut ordet. Jeg følte meg ekkel for å si imot min gamle mobber, men det var så utrolig godt å ta fra de makten også. 



#helse #psykiskhelse #mobbing #mobber #møte #offentlig #hverdag #torsdag #fredag #quotes 
#blogg #mot #tagrep #hjelp #behandling #nettmobbing #rykter

27.03.2017

Kjære tøffe Fredrik

Kjære tøffe Fredrik. Jeg gråter for deg, med deg og for den forferdelige situasjonen du har måtte gått igjennom flere ganger med vold, mobbing og kampen for å bli hørt. Jeg kjenner jeg blir skuffet, sint og lei meg men på en eller annen måte så klarer jeg ikke å bli helt sjokkert heller.

Du skjønner kjære Fredrik. Jeg var nemlig utsatt for mye av det du ble utsatt for og akkurat nå hadde jeg gjort alt for at du skulle slippe å føle på de ekstreme smertene dine som følger av at en skoleledelse, en lov, mange mobbere og ikke minst foreldrene til disse mobberne har sviktet seg selv, barne sitt, loven og ikke minst deg og dine. Jeg beklager for at du måtte igjennom alt dette og at ikke noen tok dere på alvor under de andre tilfelle du var igjennom.
Jeg beklager for at du har vært nødt til å grue deg for å dra på skolen, og være usikker på om du klarte å komme deg hel og berget på vei hjem. Jeg beklager på vegne av at en skoleledelse, mobbeloven og at en skole har sviktet deg så mye når du trengte de som mest og at du og din familie ikke ble hørt. Jeg beklager virkelig for alt du må igjennom og fordi det finnes så utrolig mange vonde mennesker der ute. 

Jeg håper virkelig at mobberne får straffen sin, at de skal betale oppreisning for skadene de har påført deg fysisk og psykisk, jeg håper at de fjerner mobberne fra skolen og at den forferdelige ledelsen mister jobben sin og erstatter de med noen som faktisk klarer å se alvorligheten med hva som skjedde mot deg og mange andre. Jeg håper at alle involverte som ikke fulgte regelverk, magefølelsen sin og loven får store konsekvenser og at de kan manne seg opp for å se og møte din familie og beklage over at de skuffet alle men den dårlige jobben de har gjort. Jeg håper de ber om unnskyldning og virkelig tar problemet på alvor. 

Et unnskyld hjelper ikke stort i en slik situasjon, og du tapre Fredrik. Du er en tøff gutt med et utrolig mot som enda kjemper for å vise at de ikke får vinne. Lov meg at du ikke lar mobberne vinne denne saken, fordi de skal stoppe, de skal beklage og de skal la deg leve det gode, morsomme og trygge livet en gutt i 8ende klasse fortjener!

Jeg vet at lille meg og mine ord ikke hjelper stort men du skal vite at jeg er en av de som har blitt mobbet gjennom mange år, og i flere år tenkte jeg tankene på hvordan jeg skulle ende det, men den dagen i dag når jeg ser hvor jeg er i forhold til mine mobbere, er jeg glad jeg ikke lot de vinne.

Jeg vet hvilke smerter du føler og går gjennom, men jeg vet at med den fantastiske moren din som er med deg og støtter deg gjennom alt, så vill du klare deg kjempe bra og du skal vite at om du noen gang trenger noen som forstår litt ekstra, så er jeg alltid tilgjengelig for å prate med deg. 

 



 

 

#helse #psykiskhelse #mobbing #vold #skole #utdanning #mot #selvmord #løsninger #tagrep #hjelp

 

23.03.2017

Funn : Multiple utbredte hematomer

Nå har jeg akkurat kommet hjem fra dagens møte og en liten tur på butikken for å handle noe småting. Dagens møte var med fastlegen, arbeidsgiver, NAV og opplæringskonsulenten min og vi pratet egentlig lett gjennom hva som har skjedd, hva som skjer og hva som blir å skjer fremover. Vi gikk lett igjennom hva som vil skje om jeg blir frisk fort og hva som skjer om det eventuelt ikke skjer. Det var et godt møte, til tross for at jeg grudde meg litt i starten. 

Jeg var også en tur innom fastlegen i går for en sjekk og en samtale. Jeg trengte å hente ut en sykemelding, ta noen blodprøver og få bekreftelse at hun har sett og notert ned noen skader et bestemt menneske har påført meg. Det er kjekt å ha bekreftelse og at legen noterer ned dette til en evt sak i den nærmeste tiden. Nå venter jeg bare på svaret til blodprøven som ble tatt i går, slik at jeg vet om jeg skal gå videre med saken eller ikke.

Om det blir en sak eller ikke, har jeg bestemt meg for å slutte å la mine valg og mitt liv være basert på et menneske. Hvorfor skal jeg fortsette å beskytte et menneske som ikke brydde seg nok om meg til å behandle meg med respekt, la meg ta egne valg og stå opp for det han selv gjorde.
Hvor mange ''uhell'' og blåflekker kan et menneske gi uten å mene det? Jeg er virkelig flau over hvor mye jeg lot dette menneske bestemme over meg og mine valg. Jeg er flau over at jeg lot dette mennesket bestemme over meg og først nå innser jeg hvor tåpelig det hele var, hvor forferdelig noen mennesker kan være. 

Jeg føler meg dum, men jeg er igrunn ikke det. Jeg trodde det var kjærlighet, for kjærlighet kan også gjøre vondt. Denne kjærligheten gjorde vondt, men jeg er takknemlig over alle venner og helsepersonell som så at dette ikke var sunt og advarte meg, jeg skulle bare ha lært litt før. 

 

 

#helse #psykiskhelse #forhold #kjærester #vold #hematom #skade #blåflekker #sår #egenomsorg #psykisk #ståopp #livet #blogg #hverdag #politi #anmeldelse #behandling #sak #attest #blodprøver #papirer

 

 

15.02.2017

Det er ikke mobbing på denne skolen. Du blir ikke mobbet Victoria.

Klokken er halv fem og jeg har akkurat blitt intervjuet direkte på tv2 tv2 nyhetskanalen. Nå blir nulltoleranse mot mobbing lovfestet og det er kommet en strengere varslingsplikt, tydeligere dokumentasjonskrav og dagbøter inn i bildet ved denne nye regelen. Alle skoler blir nå pliktig til å jobbe raskt og effektivt når de får vite om mobbing. All mobbing eller misstanke om mobbing uansett grad skal varsles videre. Hvis skolen ikke gjør jobben sin, kan de få dagbøter. 

Nå skal det forebygges mer mot mobbing og skolene får nå strengere og tydeligere regler over hva som skal gjøres når et barn blir mobbet og blir ikke dette fulgt kan skolene få dagbøter. Eleven skal ha rett til et trygt og godt miljø og det er nulltoleranse for mobbing. Skolen har plikt til å følge med, til å gripe inn, for å varsle i fra og sette tiltak. 

Jeg spørr meg selv, hadde ikke skolen plikt til dette før? Hadde ikke skolen plikt til å varsle og sette tiltak om mobbing? Var det ikke nulltoleranse mot mobbing før? Jeg kan nemlig huske at ALLE skolene jeg har gått på siden barneskolen har sagt '' Det er nulltoleranse mot mobbing på denne skolen '' , men det var vist ikke det allikevel siden loven nå innføres med denne regelen?

Sier det seg ikke sitt når man må sette lover for at drittunger skal lære å oppføre seg? for at de skal lære at å mobbe ikke er greit? For å stoppe de som virkelig ikke har lært hva respekt om omsorg er for noe, eller har glemt hvordan man utøver det? Hvor lærer de at det er greit å være en dritt og hvem er det som faktisk lar ungene fortsette med den forferdelige holdningen og oppførselen sin? 

Tenk, 63000 barn og unge blir mobbet i Norge, men allikevel følte jeg meg ensom og alene? Hvorfor fantes ikke denne loven når jeg var ung? Hvorfor kunne ikke den loven stoppe de voksne og lærerne på skolene jeg gikk på ved å snu ryggen sin mot meg men ikke minst, hvordan hadde det blitt om de faktisk varlset fra og tok tiltak mot mobbingen? Hva om disse reglene faktisk fungerer og at mange barn og unge blir mobbefri ? Da hadde jeg virkelig falt sammen mens jeg gråt av lykke, for alt jeg har følt disse årene unner jeg virkelig ikke min værste mobber og overgriper. 

 




 

#helse #Psykiskhelse #angst #ptsd #redd #voldsalarm #vold #nettmobbing #mobbing #blogg #hverdag #smerter #sykdom 

20.01.2017

Ett år siden i dag.

I dag er det ett år siden jeg skrev et innlegg på min private facebookprofil. Ett år siden en samtale nesten tok knekken på meg av flere grunner. Det er nå ett år siden sinne, redsel, frykt og mye følelser eksploderte i hodet mitt. Jeg ble først lei meg, så redd før jeg ble så sint over at noen tok seg rettigheten å ringe for å komme med så mye negativitet, hat og trusler. 

Her er innlegget som ble delt nesten 25 000 ganger. 





 

#helse #psykiskhelse #mobbing #overgrep #vold #nettmobbing #overgrep #trusler #anonym #skjult #ID #mobbere #selvmord #viral #media #blogg #hverdag

 

20.01.2017

Kjære anonym.

Klokken er halv åtte på morgenen og jeg har sittet våken den andre natten uten søvn. Jeg er trøtt, jeg har vondt og jeg er rastløs. Jeg har vært ute på to gåturer i natt, under begge to falt jeg om å svimte av men under begge turene reiste jeg meg opp, tørket av meg og gikk videre.

Jeg har alltid vært den jenta. Jeg har alltid vært sta og har alltid kjempet litt på, selv de dagene jeg ikke ønsket annet enn å gi opp og jeg stopper ikke nå bare fordi det er blitt litt tøffere. Jeg skal kjempe. Kjempe for å bli litt friskere, for å bli hørt og for å få det jeg har krav og rettighet på. 

Jeg trengte litt tid av i går. Det haglet inn noen mindre hyggelige kommentarer. Noen ganger kan man ikke alltid kjempe på eller kjøre over humpene, man må faktisk stoppe, rygge litt tilbake å kjøre på siden av der du egentlig tenkte å kjøre og slik er det med livet også. Jeg kan ikke alltid godta at mennesker er vonde mot meg og andre, men jeg kan ikke alltid svare de for å kjøre over de heller. Svarer jeg de får de det de ønsker men istedenfor lo jeg og håper at slike mennesker en gang velger å kontakte noen for hjelp, for de har det virkelig ikke bra med seg selv.


Kjære alle mennesker som skriver nedverdigende og hatefulle kommentarer :
Dere er ikke anonyme på internettet, vi alle kan finne ut hvem du er og det dere gjør er straffbart mange ganger. 


Hvem kan ha det så dårlig med seg selv at de legger igjen flere kommentarer som virkelig ikke er nøytral eller positiv. Kjære anonym, jeg gir deg nå litt oppmerksomhet. Det virker faktisk ut som du trenger det, og jeg håper virkelig at en dag vil være tøff nok for å be om hjelp. 

 



#helse #psykiskhelse #Mobbing #overgrep #Nettmobbing #anonym #blogg #hverdag #feig #følelser #oppmerksomhet #sint #slem #hjelp #psykolog 

30.12.2016

Jeg føler meg sviktet av systemet.

Det er 29.Desember og jeg kommer inn døren med katten i buret i den ene hånden, sekken hennes med kattemat i andre hånden. Jeg slipper Missi inn i leiligheten før jeg drar opp for å hente baggene og kofferten som venter på meg i bilen. Jeg tar en rask sjekk i postkassen der jeg hadde en liten pakke og fire brev. En av de er ifra politiet. Jeg legger fra meg alt jeg har i hendene for å komme meg inn i leiligheten for å åpne brevet. Jeg leser nedover og det står det enda en gang. HENLAGT. 

Det skal sies at tårene rant nedover kinnet mitt en god stund før jeg klarte å ta opp telefonen for så å fortelle pappa hva som sto på brevet. Reaksjonen hans som jeg visste. Han blir frustrert men ikke sjokkert. Ingen av oss blir det lengre. Jeg er lei.

Jeg føler meg sviktet av systemet. Det er faktisk det jeg føler. I skrivende stund er klokken 0550 og her sitter jeg gråtende i sengen fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre lengre. Er det vits å kjempe mot sin egen trygghet når de som skal kjempe med deg ikke er der? Ja, jeg vet saken er vanskelig men å henlegge saken uten å gjøre noe føler jeg virkelig stikker meg i magen. Ja. Politiet er flinke og jeg respekterer jobben de gjør, men jeg føler også at de ikke har gjort alt de kunne. Jeg føler at det ikke var noen grunn for å si ifra lengre når all den energien jeg brukte på å åpne meg var for ingenting. 

Jeg føler meg sviktet, og jeg føler for å gi opp. Takket være en nydelig person tvers gjennom som tok imot sinnheten min men i retur ga med omtanke og støtte så vil jeg klare å holde ut denne dagen også. Du vet hvem du er og du skal vite at jeg er takknemlig her jeg sitter. Tårene ned kinnet blir plutselig gledestårer med et smil når jeg tenker på hvor mye godhet som finnes i dette mennesket etter hvor mye jeg prøve å skubbe vedkommende unna inatt. 

Klokken er seks og etter den lange telefonsamtalen så skal jeg prøve å slappe av, for dette blir litt enklere nå som jeg har fått renset hode og tankene.
Det er morgen og jeg innser nå mer og mer hvor viktig min stemme er for andre offre, kvinner, menn og barn. Dette er ikke for å henge ut politiet. Jeg respekterer jobben de gjør men dette er hva jeg føler-  En stemme som snakker ut er bedre enn ingen og jeg vet at politiet har gjort jobben sin, men for meg så føltes det ikke godt nok. 

 

 

#Mobbing #Overgrep #vold #henlagt #politi #blåflekk #smerter #hverdag #helse #psykiskhelse

 

27.12.2016

Du burde skjemmes over å vise deg frem med blåflekker.

Du burde skjemmes over å vise deg frem med blåflekker. Denne setningen er skrevet om meg på nett, i kommentarfelter og sagt rett opp i ansiktet mitt i Trondheim og i hjembyen for flere år siden. Hvorfor skal jeg skjemmes? Skal ikke han eller hun som påførte meg disse skjemmes istedenfor meg?

For det første. Du som sier dette vet ikke hvorfor jeg har disse blåflekkene. Det kan være voldelig kjæreste, det kan være mobbing, det kan være overgrep, voldelig familie og det kan faktisk vær sykdommer bak dette. Mener du virkelig at alle disse menneskene som opplever å få blåflekker burde holde seg inne fordi du virkelig ikke tenker rett? 

Mener du at fordi noen utøvde makt og en negativ handling ovenfor meg så burde jeg straffes ved å holde meg inne? Fordi noen valgte å ikke høre på meg når jeg sa ''nei'' og ''vær så snill å slutt'' så burde jeg holde meg inne slik at mennesker som deg kunne fortsette med dagen sin?

Ødelegger mine blåflekker dagen din? Sier de noe vondt til deg? Er det så vondt å se på slik at du ikke klarer å fjerne blikket ditt til noe litt hyggeligere ? De skader ikke deg. Det eneste de burde gjøre er å opplyse DEG og de rundt deg at det finnes mye vold i samfunnet, og at jeg var en av de uheldige som måtte oppleve dette en eller flere ganger.

Det DU burde ha gjort er å gi et vennlig smil å gå videre, kanskje til og med stoppet å spørre om det går bra om du ser at jenta eller gutten med blåflekker og sår på seg er opprørt og lei seg for vi trenger virkelig ikke å høre at vi burde skjemmes over blåflekkene for det gjør vi allerede.


ARMEN


Bilde tatt nedover låret.

 

Her er noen av mine gamle blåflekker. Jeg er ferdig med å gjemme de. Jeg har skjult både meg og blåflekkene mine i flere år nå og nå er jeg ferdig med å skjule de. Jeg vil vise samfunnet hvordan dagene er til så alt for mange, så kanskje jeg får en eller hundre til å åpne øynene sine.

Du trenger ikke be meg om å skjemmes, for det gjør de fleste av oss allerede. 

 

#helse #psykiskhelse #vold #mobbing #hverdag #sliten #psykiatri #overgrep

21.12.2016

Jeg blir kvalm over å se på deg. Du er så forferdelig stygg.

Jeg blir kvalm over å se på deg. Du er så forferdelig stygg. Magen kniper seg sammen hver gang jeg hører eller leser disse ordene. Ikke fordi de er det styggeste ordene man kan motta, men fordi uansett hvor vant jeg blir til de så sårer de nesten like mye hver eneste gang. 

Dette er ord jeg og mange andre hører ofte, om ikke daglig. Dette er en liten del av mobbingen jeg og mange andre har og enda går igjennom. Vi alle snakker om å stanse mobbing, hvor viktig det er å stoppe den men hvorfor er det da nesten ingen som holder fokus på temaet i mer enn en uke i slengen. Det hjelper trolig ingen at vi har fakkeltog mot mobbing, men det er en start. Det hjelper ikke å bare gå i fakkeltog en gang i året eller annenhvert år om vi ikke fortsetter jobben for å stoppe de grufulle handlingene på andre måter. 

Jeg føler det er en slags ''trend'' å stoppe mobbing i perioder. Altså at det er populært i media og hos organisasjoner i en måned og kanskje max to, men så legges saken bort i kanskje 1 eller to år uten at vi hører stort om den kampen vi fortalte oss selv og alle andre vi ikke skulle stoppe å kjempe. Hvorfor er det slikt? 

Selvfølgelig er det ikke alle, men de aller fleste gjør faktisk dette, og som mobbeoffer selv føles det litt ekkel og litt vondt at så få mennesker fortsatt kjemper for oss i de periodene sakene ikke er ''populære'' i media og hos organisasjoner når vi ikke selv klarer det men de få menneskene som Kristin Oudmayer og Katrine Olsen Gillerdalen fortsatt gir oss håpet.  Fordi disse herlige menneskene kjemper hver eneste dag for å stoppe mobbing, og de er gode i hva de gjør og stemmene deres er så utrolig viktige!  Jeg hyller disse to fantastiske menneskene, jeg respekterer de og synes de fortjener alt de ønsker for den jobben de gjør. 
 

Dette var en av kanskje 20 bilder jeg har tatt selv og fått tilsendt av folk rundt omkring. Dette var en vanlig ting å våkne til på morgenen for meg og jeg kan love deg at det var ikke akkurat kult eller motiverende å våkne til slikt hver eneste dag når det skjedde fysisk mobbing på skolen på siden av dette. 

Ser for deg at du våkner på morgenen, en hel natt med mareritt og du er like trøtt og sliten som når du la deg, du våkner til dette og værre ting som ikke passer seg å legge ut på bloggen, du drar til skolen. På bussen spytter de på deg, sier de samme ordene som du alltid hører. Fra bussen og opp til klasserommet dytter de og slår litt på deg. Holder deg igjen, ler av deg og du er utestengt. I klasserommet og i friminuttene er du alene og på veien hjem skjer alt dette på nytt og du får kanskje beskjed om å ikke tenke så mye, om å overse det som skjer. 

Det er virkelig ikke motiverende eller enkelt å dra på skolen, gjøre det bra, være en venn eller en datter når alt dette skjer og du føler du er alene og ikke blir trodd på... Det er ikke enkelt å si ifra til foreldre eller andre voksne mennesker derfor er det så viktig at foreldre følger med på barnas kontoer! 

17.12.2016

Du holdte meg fast, du lo og du kledde av meg.

Foto: Martin Hågensen

 

Det er to år siden. To år siden natten som skulle forandre mitt liv noe virkelig. Den natten jeg ikke husker alt på men de delene jeg husker, vil jeg aldri glemme. Det var denne natten du ødela meg og rev deler av mitt liv opp i filler. Denne natten bestemte du over kroppen min, og jeg? Jeg hadde ikke noe å si. 

Det er to år siden, to år siden marerittene om det nye overgrepet tok kontrollen av meg på natten. 2 år siden også dagen ble et mareritt. Det er faktisk to år siden jeg slapp å føle meg skitten, selv rett etter jeg gikk ut av dusjen. Det er to år siden jeg mistet tilliten til alle menneskene rundt meg, også meg selv. Jeg stoppet å høre på kroppens signaler, mine egne tanker og hvordan jeg hadde det fordi jeg kunne ikke stole på noe lengre. 

Jeg fikk skyldfølelse. Hva om jeg kanskje sa noe imellom ordene ''nei'' og ''jeg vil ikke dette jeg''? Hva om det var min feil fordi jeg lo nervøst når du krysset alle mine grenser? Hva om det var min feil fordi jeg tørket bort tårene mine, slik at DU ikke så de?

Du ødela meg, men på en eller annen tåpelig grunn så føler jeg at det er min skyld ? Det er min skam og denne må jeg bære på. Jeg føler jeg ikke kan fortelle noen hva som skjedde, fordi jeg skjemmes og føler meg så skitten. Jeg føler meg ubrukelig når jeg tenker på dette og tårene mine rinner ned kinnet nå i dette øyeblikket. 

Det er 20 minutter siden jeg våknet opp av mitt eget hyl. Jeg våknet av mine bestemte ord '' Nei ''- Jeg våknet med så sterke smerter at jeg trodde jeg ikke fikk til å røre på meg. Jeg føler meg helt tom og lammet av følelser. Jeg må kaste opp.

Jeg løp inn til toalettet og kastet opp noen runder. Jeg pusser tennene og går tilbake til sengen før jeg kjenner den knipende smerten i underlivet. Du vet, den smerten når du prøver å stamme, når du prøver å hindre noe for å nå opp i deg. Denne typen smerter. Nå skjønner jeg at jeg ikke blir å få sove, så jeg går på stuen og tar noe for smertene. Den psykiske smerten har nå blitt fysisk og til smertestillende funket lå jeg på badet i fosterstilling med tårene rennende ned kinnet.

'' Bare gi opp nå Victoria, du klarer ikke dette selv'' roper hodet til meg de 30 minuttene jeg ligger sammenkrøpet på badet av smerter, med tårer som drypper nedover kinnet og hodet som sprenges av frykten, av flukten jeg ønsker å ta. om smertene du ga meg når du den gangen ikke tok et nei for et nei. Den gangen du holdt meg litt fast, lo og smilte før du kledde av meg, før du bestemte deg for at den nervøse og redde jenta sikkert ville være med på leken, selv om hun hadde sagt nei mellom tårene og latteren. 

 

#helse #psykiskhelse #mobbing #smerte #medisiner #smertestillende #Mareritt #overgrep #kvalm #tårer #blogg #jul

02.12.2016

Jo, jeg anmelder faktisk.

Jeg vil bare gjøre en ting klart for dere lesere, dere som snakker uten å vite og dere mobbere, Jo, jeg anmelder faktisk det meste av mobbingen. Jeg er lei av å høre at jeg godtar dette og derfor fortjener å bli mobbet ( noe som er helt på tryne). For det første så godtar jeg ikke å bli mobbet lengre og om jeg ikke hadde anmeldt så fortjener jeg ikke å bli mobbet mer enn om jeg hadde anmeldt ? Er det bare meg som synes dette er helt på tryne?

For å gjøre det klart, for å slippe mer tåpelige spørsmål så sier jeg det rett ut. Jeg stoppet å anmelde på slutten av ungdomsskolen da jeg følte og fikk bevist at politiet den gangen ikke tok meg, familien min og mobbingen på alvor. Jeg ga opp og begynte heller å takle det for meg selv ved å være stille og late som det ikke skjedde så mye fordi dette har vært min måte å takle det på og det er det enda. Det gikk så langt at jeg faktisk var usikker på om jeg ville nå å bli 19 år gammel før mobbingen tok knekken på meg. Jeg lærte at mobbingen faktisk ødela mye av meg og at jeg måtte få akutt hjelp for å holde ut de tøffe tidene. 

Min gode venn Karina oppmuntret meg til å kontakte politiet da hun og kjæresten kom på besøk hos meg i Oktober. Hun var der med meg da de kom og starten på prosessen og hadde ikke hun pushet meg til å ta dette steget for å få hjelp er jeg faktisk usikker på om jeg hadde vært her idag. Hun er virkelig min beste venninne som har støttet meg i absolutt alt fra mobbingen til sykehusbesøk. Jeg elsker denne jenta og setter så stor pris på hvor støttende og god hun er mot alle rundt seg! 

Jo, jeg anmelder faktisk, men uansett hvor åpen og ærlig jeg ønsker og prøver å være på bloggen, så kan jeg ikke fortelle alt til dere før ting er avgjort og klart. Jeg blogger ikke om dagens shopping, drama med venner og slike hverdagsting som mange andre gjør ( ingen hate til de som gjør det) og derfor blir mye av det jeg blogger om avkuttet til hva jeg faktisk kan fortelle og ikke. 

På mandagen var jeg hos politiet og ''anmeldte/meldte inn'' nye hendelser til saken. Prater i noen timer med en hyggelig betjent som faktisk fikk meg til å føle at vi skal prøve å stoppe dette. Enklere å prate med enn de fleste og som faktisk fikk et smil om munnen min når dagen bare var helt dritt. En skikkelig hverdagshelt var han, noe som virkelig fortjener masse gode ord fra samfunnet i min mening. 

Jeg håper at dette klargjorde mye at det mange har kommentert og lurt på for jo, jeg anmelder faktisk en del for tiden. 

#mobbing #helse #psykiskhelse #avhør #politi #anmeldelse #hverdag 

 

29.11.2016

Når mobbingen ender opp i ren tyveri

Klokken 0830 mandags morgen kjørte jeg til sykehuset. Jeg skulle nemlig ha min første behandling hos en ny behandler og spente Victoria som hadde sittet hele natten oppe pga mobbehendelsen som skjedde samme natt hadde gjort av jeg ikke hadde noen mulighet til å sovne. Disse hendelsene kan jeg fortelle om senere, men på grunn av min egen sikkerhet og at jeg ikke vet om jeg får fortelle dette i detalj til noen så velger jeg å la være. Disse hendelsene som jeg skriver om på bloggen mangler en del detaljer nettopp fordi det ikke er alt jeg kan fortelle til hele Norge og dette satser jeg på at dere lesere respekterer. 

Jeg rygger ut av parkeringen hos leiligheten og legger merke til at postkassen min er borte ved første øyekast. Jeg stoppet bilen, så meg litt rundt og den var virkelig ikke i nærheten av verken postkassestativet eller innenfor eiendommen. Siden jeg var ganske så opptatt med behandlingen sendte jeg melding til min kjære huseier om han hadde fjernet postkassen og han svarte fort med at han trodde det var jeg som hadde fjernet denne. Det var da jeg forsto at mobberne hadde tatt postkassen min og at jeg bare måtte ringe og melde ifra. 

En samtale med politiet konkluderte med at jeg skulle ringe inn etter møtet på sykehuset for å avtale annmeldelse av situasjonen, og på turen hjem fra sykehuset var jeg innom for å hente papirene mine som jeg skulle gi til politiet ettersom det har vært flere skader som har skjedd på eiendommen . Da ligger plutselig postkassen ved trappen. Postkassen var tom, og jeg som alltid pleier å la noe reklame ligge i postkassen skjønte fort at de hadde tatt med seg dette også siden det ikke lå noe i nærheten. Hva om jeg hadde fått noe av den viktige posten min?

Jeg kjenner jeg blir forbannet. Dere riper bilen, legger igjen lapper på døren og postkassen men nå skal dere plutselig ta postkassen også ? Ærlig talt. Kjære mobbere, vær så snill å få noe kreativitet og livene deres på rett spor for denne jenta lar seg ikke knuse i dag heller. 



#helse #psykiskhelse #mobbing #tyveri #poltii #anmeldelse #Mobbere #avhør #behandling #hverdag

22.11.2016

Du er jo syk, du kan jo ikke være med ut for å gjøre ting lengre.

Det har vært mye spørsmål i de siste dagene, og det er helt greit. Det som ikke er så greit er at mennesker setter seg ned å skriver dritt på jodel og snakker ''tilfeldigvis høyt'' når jeg går forbi de bare for å fortelle at de ikke tror på meg. Jeg gir egentlig blanke **** om du eller andre ikke tror på meg kjære deg. Jeg vet sannheten, mobberne vet sannheten og det gjør de som er rundt meg også. Hvordan skulle jeg da ha fått blåmerker på kroppen og unnskyldninger på meldinger fra tidligere mobbere? Jeg vet det blir spørsmål da jeg står ut offentlig, og jeg vet at jeg ''må regne med drittkommentarer'' men skal dette egentlig være noe man må regne med? 

Heldigvis så er jeg så vant til at drittkommentarer kommer at jeg ikke legger noe særlig merke til de lengre, trist igrunn for dette skal ikke være noe ei jente på 19 år har vært vant til i flere år men det ble jo slik. Det skal ikke være slikt at jeg er nødt til å bevise dette med bildene av meg selv, men jeg føler jeg må for å vise at dette faktisk skjer. Vi mennesker ønsker så inderlig at ting skal bli mindre tabu å snakke om, som mobbing, psykiske lidelser osv men hvorfor er det ingen som stiller seg opp for å fortelle da? For å vise at dette faktisk skjer, og at det ikke bare er et puff og noen ord som er tilfelle i alt for mange av situasjonene. Det er nettopp derfor jeg starten denne bloggen, fordi jeg var så inderlig lei av at mennesker skulle tro at mobbing bare var ord, noen slag og utestenging, for det er så mye mer enn bare det. 

Jeg merker der overalt, venner som forsvant når jeg ble fysisk syk, gode venner som stakk når jeg ble psykisk syk. Man merker hvem som går og hvem som kommer nærmere for å hjelpe, men det er også så trist at mennesker er så feilinformerte at de føler de må gå fordi de ikke vet hvordan sykdommen er. Når jeg har spurt gammele venner hvorfor vi plutselig ikke hadde kontakt lengre var svaret er ofte slik som dette  '' Jeg skulle ha tatt kontakt, jeg har bare vært så opptatt'' og '' Du er jo så syk, du kan jo ikke være med ut for å gjøre ting lengre og jeg vet bare ikke hvor lenge det er til du er frisk ''.

SUPRISE, det vet nettopp ikke jeg heller. Jeg vet ikke hvor lenge det er til jeg kan bli frisk, være ei jente som ikke er redd 24/7 og sover med noe for å beskytte meg om natten, men dette gjør meg ikke til en dårligere venn, eller farlig som noen liker å anta. Dere skulle bare ha sagt det rett ut, det hadde vært så mye enklere for alle sin part, så slipper dere å komme med løyner og jeg dårlige venner :-) Nå var det ikke meningen men et super negativt innlegg, men jeg måtte virkelig få ut frustrasjonen et sted.

Jeg merker hvor viktig det er å sette pris på de menneskene som er hyggelige, støttende og hjelper med det de kan hjelpe med. Jeg merker godt hvem som stikker og hvem som blir, hvem i familie og slekten som bryr seg og av andre bekjente, En av de er JIM, som står bak bloggen barejim og forteller om livet før en drastisk og viktig hendelse i hans liv, som jeg virkelig gleder meg til å følge videre på. Denne mannen har vært hjelpsom på praktiske ting, psykiske ting som støtten under mobbingen og en god samtalepartner. Jeg liker å tro at de som har vært igjennom ting selv, er de som er en god støtte for andre!

Sjekk han ut på http://www.barejim.blogg.no/ .





#helse #psykiskhelse #operasjon #mobbing #slankeoperasjon #kamp #branok #ærlighet

21.11.2016

Skulle jeg bare ha vært helt stille ?

Klokken er to på natten. Jeg våknet nylig av nattens andre mareritt. Jeg tok sovemedisinen min rundt halv 1 i natt, jeg ville bare gi kroppen min en sjangs til å prøve å bli trøtt selv. Trøtt er den alltid for tiden, men aldri trøtt nok til å sovne. Frykten for marerittene holder meg våken, de holder meg fast og lar meg ikke slappe av. Noen ganger lurer jeg på hvorfor kroppen min klarer å holde ut dette, når hodet mitt eksploderer av tanker og mareritt om nettene. Hvor lenge skal jeg klare å spille at alt er bra? Hva skjer om jeg faktisk ikke klarer å smile på kommando imorgen ? Hva skal jeg gjøre om tårene rinner ned, og jeg ikke får til å stoppe de?

Jeg drømte det igjen og igjen. De holder meg fast, de slår og de spytter. De forteller meg hvor dårlig jeg er, hvor mye alle hater meg og hvor godt det hadde vært om jeg bare tok mitt eget liv. Det stikker i magen bare av at jeg skriver det nå, jeg kjenner kvalmen løpe opp halsen. Jeg er så lei av å se på meg selv utenfra i marerittene, jeg er så lei og så trist av å måtte se frykten på mitt eget ansikt. Hvorfor stoppet de ikke når de så frykten i mitt ansikt ?

Jeg våkner som alltid med enorm smerte i magen, der de slo meg gjentatte ganger før jeg våknet. Den magen som fikk gjennomgå i marerittet, gjennomgår også smerter når jeg våkner. Hvorfor må jeg ha så vondt? Hvorfor må jeg alltid kaste opp av smertene? Når skal dette gå over?

Igjen må jeg føle på skammen, sinnet og tristheten jeg føler. Jeg blir så innmari sint å lei meg av at dette aldri stopper, Hvorfor hater de meg sånn? Hvordan skal jeg få det til å stoppe?

Jeg føler jeg ser han. Han som for under 10 minutter siden slo meg under marerittet, han som forårsaket smertene i magen min. Jeg ser han utenfor vinduet, tittende ned på meg. Jeg føler at han virkelig er her for å gjøre meg vondt. Er dette en ny drøm? Er dette PSTD diagnosen min? Er dette virkelig?

Jeg føler meg ikke trygg lengre, men for å være helt ærlig har jeg ikke følt meg helt trygg siden barneskolen. Det er flaut å innrømme, burde ikke ei jente på 14,17 og 19 år ha et bekymringsfri liv uten å tenke på når de skulle bli utsatt for volden eller mobbingen igjen?

Jeg tok noen tester på det psykiatriske sykehuset før jeg ble skrevet ut. Jeg slo ut høyt på angst og depresjon. Selv føler jeg ikke at dette stemmer, jeg har jo alltid følt at jeg ikke strekker til, at jeg er redd og at jeg ikke har vært bra nok. Er ikke dette normale tanker ? Hva skal jeg egentlig føle? Når starter jeg å føle på dette ?

Jeg har alltid følt at uansett hva jeg gjorde så var det feil, selv om at alt jeg gjorde var mitt beste. Jeg har alltid tenkt nøye over hva jeg skulle gjøre om det skjedde på nytt. kunne JEG ha sagt eller gjort noe annerledes ? Skulle jeg ha spurt mer om hjelp? Skulle jeg bare ha vært helt stille? Skulle jeg ha prøvd å stoppet de selv? Eller skulle jeg bare la de fortsette til de selv stoppet?

 

15.11.2016

anmeldelsen(e) er i boks!

Akkurat nå skulle jeg ha sittet på politistasjonen i Trondheim for å anmelde to saker som jeg skulle ha gjort  i rundt 4 uker nå men pga sykdom, operasjonen og innleggelsen hos Nidaros DPS har ikke dette blitt noe av. Forrige torsdag ringte jeg for å sette opp et møte for å anmelde tingene som har blitt gjort og da skulle jeg møte opp i dag klokken syv. Jeg fikk en telefon av politiet rundt klokken fem i dag at jeg slapp å komme da politiet allerede har anmeldt og opprettet saken for meg.

Herregud for en lettelse denne telefonen var. Jeg har vært så sykt sliten de siste ukene og at de tok saken selv og faktisk gjør noe i motsetning til hva politiet hos min hjemplass har gjort føltes utrolig godt og jeg ble kjempe glad. Endelig skjer det noe og allerede imorgen skal vi lage et nytt møte for å forberede min sikkerhet under disse tidene, så jeg håper dette blir en fin start på en mobbefri periode slik at jeg får startet raskt på behandlingene mine, noe som jeg gleder meg til. Jeg gleder meg til å bli frisk, selv om dette kan ta opp til to år om ikke mer. 

Dagen ellers startet med en god lunsj hos en cafe på Stjørdal med min far og Helene. Regner med det kommer et blogginnlegg alt for mange barn, unge og voksne kjenner seg igjen i hos Helene's blogg. Nemlig mobbing hos barneskoler, ungdomsskoler, videregående skoler og på arbeidsplasser over hele landet. Dette er et sårt tema for meg og mange, selv om jeg er en av de få som tørr å skrive åpent om blant annet dette på bloggen så betyr ikke dette at jeg ikke er påvirket, tvert imot. 
 

Utover dagen har jeg og pappa slappet av, handlet litt og nå har jeg laget eplekake som er i ovnen før vi skal se film eller seire og kose oss med dette i kveld! Dette er en bedre dag enn ellers, og da vil jeg også nyte den uten å føle på angsten og alt det andre mobbingen og overgrepelsene har medført.

Styrkeklem fra meg til de som trenger det! 



Kveldens kake!

#politi #helse #psykiskhelse #anmeldelse #mobbing #overgrep #jegerbranok #kake #bakverk #hverdag #kosekveld
 

Victoria Grøtting

Hei! Jeg heter Victoria. Jeg er over gjennomsnittet glad i å skrive, og deler kanskje ting som ikke alle andre ville ha gjort. Her kan du lese om hverdagen min, opplevelser, tanker og min vei til å bli frisk fra psykiske lidelser og kvinnesykdommen endometriose som jeg plages mye med på en daglig basis. For kontakt eller samarbeid : Victoriaaa97@hotmail.no

Siste innlegg

Siste kommentarer

Bloggdesign

hits