29.11.2016

Smerte

BNYNLN7B_ig
Du vet ikke hva smerter er før du stirrer på deg selv i speilet med tårer som rinner ned kinnet og ber deg selv til å holde ut, om å være sterk. Det er smerte.

 


Du kan følge meg på instagram HER

 

 

 

#instagram #hverdag #smerte #helse #psykiskhelse #angst #depresjon #denusyneligesykdommen

29.11.2016

Når mobbingen ender opp i ren tyveri

Klokken 0830 mandags morgen kjørte jeg til sykehuset. Jeg skulle nemlig ha min første behandling hos en ny behandler og spente Victoria som hadde sittet hele natten oppe pga mobbehendelsen som skjedde samme natt hadde gjort av jeg ikke hadde noen mulighet til å sovne. Disse hendelsene kan jeg fortelle om senere, men på grunn av min egen sikkerhet og at jeg ikke vet om jeg får fortelle dette i detalj til noen så velger jeg å la være. Disse hendelsene som jeg skriver om på bloggen mangler en del detaljer nettopp fordi det ikke er alt jeg kan fortelle til hele Norge og dette satser jeg på at dere lesere respekterer. 

Jeg rygger ut av parkeringen hos leiligheten og legger merke til at postkassen min er borte ved første øyekast. Jeg stoppet bilen, så meg litt rundt og den var virkelig ikke i nærheten av verken postkassestativet eller innenfor eiendommen. Siden jeg var ganske så opptatt med behandlingen sendte jeg melding til min kjære huseier om han hadde fjernet postkassen og han svarte fort med at han trodde det var jeg som hadde fjernet denne. Det var da jeg forsto at mobberne hadde tatt postkassen min og at jeg bare måtte ringe og melde ifra. 

En samtale med politiet konkluderte med at jeg skulle ringe inn etter møtet på sykehuset for å avtale annmeldelse av situasjonen, og på turen hjem fra sykehuset var jeg innom for å hente papirene mine som jeg skulle gi til politiet ettersom det har vært flere skader som har skjedd på eiendommen . Da ligger plutselig postkassen ved trappen. Postkassen var tom, og jeg som alltid pleier å la noe reklame ligge i postkassen skjønte fort at de hadde tatt med seg dette også siden det ikke lå noe i nærheten. Hva om jeg hadde fått noe av den viktige posten min?

Jeg kjenner jeg blir forbannet. Dere riper bilen, legger igjen lapper på døren og postkassen men nå skal dere plutselig ta postkassen også ? Ærlig talt. Kjære mobbere, vær så snill å få noe kreativitet og livene deres på rett spor for denne jenta lar seg ikke knuse i dag heller. 



#helse #psykiskhelse #mobbing #tyveri #poltii #anmeldelse #Mobbere #avhør #behandling #hverdag

29.11.2016

Jeg vil ikke ha en diagnose på meg.

For akkurat 24 timer siden satte jeg meg i bilen for å kjøre til Lade. Nidaros DPS er vel et mer konkret svar på hvor jeg var. Jeg hadde min første psykolog samtale der etter innleggelsen, med en helt fremmed behandler som i tillegg var en mann. Bare for å gjøre det klart så har jeg selvfølgelig ikke noe imot menn, men det å åpne seg opp om ting som har skjedd og hendelser der det var menn og overgrep inn i bildet gjør det litt vanskeligere for meg å åpne meg føler jeg. Vi pratet vel i gode 45 minutt,om vi i det hele tatt kan kalle det prating.. Jeg prøvde å prate, men jeg følte ordne mine kvalte seg i halsen når jeg skulle svare på ting, kvalmen gikk opp halsen og jeg følte meg bare helt mislykket. Får jeg ikke engang til å prate nå heller?

Heldigvis tror jeg psykologen både så og skjønte dette, hvordan skulle han da være en spesialist om han ikke forstår at ting tar tid og at man er usikker første gangen? Jeg følte at vi startet litt brått og det tok ikke lange tiden før jeg skulle ta noen tester for å sjekke etter diagnoser, og fastslå de jeg allerede er blitt sjekket for.  

Jeg måtte bare si det rett ut, fordi jeg vil bli frisk. '' Jeg har en tendens til å ikke være helt ærlig med disse, fordi jeg ikke vil ha en diagnose på meg''.
Han smilte og sa '' Denne setningen er jo en start!''  

Jeg skjønner at det er viktig å presse seg litt, ta disse testene, finne diagnosen(e) og starte den riktige behandlingen, men når jeg allerede føler jeg presser meg til bristepunktet hver eneste dag, er det så vanskelig å presse seg litt mer, uten å la tårene trille. 

På slutten av de testene snakket vi bare litt løst og fast, om tilbudene på huset og hva som hadde vært best for meg. Viktigheten om å si ifra om jeg blir dårligere og om flere hendelser kommer. Men selv med en utrolig magesmerte, kvalme og noen tårer som løp sin vei ned kinnet var det godt å kunne gå ut av rommet og tenke '' Dette klarte jeg jo! ''



#helse #psykiskhelse #mobbing #psykolog #behandling #0søvn #sykehus #branok #denusyneligesykdommen

27.11.2016

Da er julegavene bestilt!

  • Skrevet 27.11.2016 klokka 21:30
  • Kategori: Diverse

ANNONSE

Da har jeg bestilt rundt fem julegaver, samt noe til meg selv hos Nelly. Dette er da Nordens største nettbutikk for både menn og kvinner. På denne siden er det nye klær hver eneste dag fra over 800 forskjellige varemerker. Her har man kvalitetsklær til greie priser og du kan finne noe i den litt billigere og dyrere prisklassen, men uansett hva du bestiller kan jeg snakke fra egen erfaring at varene er skikkelige og ikke minst hurtig levering noe som gjør meg sikker på at varene kommer frem til lenge før jul. 

Denne siden, som alle andre jeg har bestilt på i den siste tiden har 20% rabatt siden det er black weekend nå hos de aller fleste nettbutikker. Bruker du rabattkoden ''black20'' før du sjekker ut og betaler trekkes prisen av da. På hovedsiden finner du dagens nyheter, bestselgerne og julegaveshopping som iallefall hjalp meg med å finne minst tre av gavene jeg kjøpte inatt!. 


Man kan trykke på bildet eller HER for å komme direkte inn på siden. 
 

Jeg fant iallefall enda en julekjole og en kjole som hadde vært kjempefin for julebord eller en fest i juletiden. Denne wrap Midi crepe dress er en figurnær kjole som du får i XS-XL, så denne passer nok alle kropper og størelser og du får den i noen andre farger også. Den hadde også en utrolig fin pris i forhold til andre klær jeg har sett på i den siste tiden! For å komme direkte til kjolen kan du trykke HER .



#helse #julegave #shopping #kjole #nelly #sko #julebord #julaften 

27.11.2016

Når marerittene blir virkelige

Jeg sovnet ca når klokken var halv seks idag og våknet rundt ti eller ellve tiden imorrest. På denne tiden hadde jeg hatt ca seks mareritt  Inatt har jeg drømt så mye at jeg våknet med et bilde oppi sengen med meg og en stålampe som var ødelagt, lå over sengen og nesten hele skjermen revet av.. Det forundrer meg litt hvordan bildet og lampen som var et stykke unna fotenden klarte å havne oppi sengen men dette forklarte også hvorfor jeg har vært så sliten og hadd en ekstrem hodepine hele dagen idag. 

Ellers har jeg lest i noen bøker idag, sett litt serie og egentlig ligget godt under dynen med missi og forsvarssprayen min! Imorgen starter jeg hos ny behandling hos en helt fremmed behandler så dette gruer jeg og gleder jeg meg til. Jeg skal vel egentlig ta sorgen på forskudd men å snakke og greve opp i ting jeg prøver å skjule hver eneste dag krever mye fra meg og jeg hadde gjort alt for å skjule i noen dager til, bare for å ikke føle på dette.

Føle på frykten, reddheten og hvor elendig jeg egentlig føler meg. For uansett hvor mye jeg vet den nye behandleren vil hjelpe, er det så vanskelig å gi slipp på alt i de 45 minuttene, for så å legge det bort å prøve å leve normalt etter den ene timen hos han, samtidig som det er en mann, og jeg føler det nesten er vanskeligere å åpne seg, fortelle om overgrepene og voldtekt episoden til han da alt blir så mye mer personlig når det er en fremmed man og jeg vet jeg må fortelle for å få hjelp. 

Jeg vet jeg vil bli frisk, men å ikke ha en dato å lene seg til, en viss anelse hvor lang tid dette vil ta er virkelig nervepirrende. Jeg vet jo at jeg må åpne meg for å få hjelp, men for meg krever dette en enorm tillit til behandleren noe jeg virkelig håper at han gir meg litt tid på å få før han griller meg med sjekker og spørsmål! 

 


Et bilde av lampen som var med meg ned i sengen under marerittet til tross for at den lå en meter unna fotenden! Bra jobba vic, du er kreativ under drømmene!

#Helse #psykiskhelse #mobbing #mareritt #katt #branok #forsvarsspray #psykolog #hjelp
 

26.11.2016

Perfekte julegaver

  • Skrevet 26.11.2016 klokka 19:51
  • Kategori: Diverse

Annonse 

Nå har det jo black weekend som mange nettbutikker har og da tenker jeg selv at hvorfor ikke bare gjøre unna julegavehandlingen i sofaen?
Personlig så føler jeg dette er mye enklere og artigere da jeg kan sitte i koseboksen, spiste minst 300 gram godteri og bestille klær og annet på nett istedenfor å måtte sminke meg og ordne meg for å trosse redselen og angsten når jeg går ut av døren!
Jeg hater å handle gaver, da jeg virkelig ikke er kreativ og klær er jo noe jeg elsker å handle men virkelig ikke vet hvordan jeg skal sette sammen! Da er det jo litt greit at nettbutikkene gjør det for meg? :-D 

NA-KD finner du klær, sko og accessories til en grei pris! Jeg har hørt om mange som har bestilt derifra som har fått rask levering og god kvalitet på det de bestilte og det vi aller fleste elsker så er det god kvalitet og rask levering, for det kan virkelig ikke bare være meg som blir superflink på å sjekke postkassen etter jeg trykker ''bestill'' på noe når jeg handler på nett? 

Akkurat NÅ får du hele 25 % av på varer under fullpris ved bruk av koden ''Blackweekend''. For å se mer på salget kan du trykke HER.
 

Du kan også trykke på bildet og da kommer du direkte inn på siden. Så fort og så enkelt er handlingen igang! 

 


Jeg har iallefall funnet en av mine favorittkjoler på denne siden og vurderer kjempe høyt å skaffe meg en slik.
Du får den fra XS-L og du kan se på denne Gestuz - Romy Dress HER.

 

#shopping #helse #blackweekend #jul #julegave #kjoler #sko #fashion 

26.11.2016

Kjære du med psykiske lidelser

Kjære du med psykiske lidelser, du som smiler hver eneste dag og du som passer på at alle rundt deg har det så bra som overhode mulig. Du som legger et smil på din munn selv om alt du ønsker er å gråte. Du som fokuserer så mye på å hjelpe alle andre, at du underveis så glemte hva som var best for deg. Ja DU, du er så utrolig tøff! 

Jeg føler psykisk lidelser.er er så alt for lite pratet om på det daglige basis, og med dette mener jeg ikke at vi bare skal snakke om dette, men at det burde være pratet om dette nok til at ingen skal føle skammen om å ha en psykisk lidelse, være redd for andres reaksjoner og ikke minst føle at andre vil dømme deg ut av feilinformasjonen som finner, for psykiske lidelser skal ikke dyttes under sengen, men taes frem om prates om når det er nødvendig. Du er ikke svak om du har det vanskelig, du er ikke mislykket om du har en så stor grad av en psykisk lidelse at du ikke fungere som vanlig i hverdagen, du er sterk som klarer å stå opp hver dag, og om ikke hver dag så noen dager i uken. 

I livet møter vi stadig på mange hindere og motbakker, og det er ikke alltid det er så enkelt å komme over de og der skriver jeg av erfaring. Depresjon er ikke å være lei seg i 2 dager fordi kjæresten slo opp men en psykisk lidelse preget av et gjennomgripende, lavt stemningsleie samtidig med lav selvfølelse, og tapt interesse for aktiviteter som vanligvis gir glede over lengre tid. Angst er ikke nødvendigvis å være redd for å gå ut i mørket men redd for å møte mennesker, ta bussen, dra på skolen fordi noe har skjedd i ditt liv under disse hendelsene som gjør deg så redd bare av tanken på å gjøre disse tingene. Dette er ikke noe jeg, du eller andre bestemmer. Vi kan ikke gjøre oss ekstremt syke, og vi kan ikke bli helt frisk av dette på egen hånd uten en eller annen form for behandling.

Jeg har alltid vist at livet ikke skulle være så vanskelig som det er og har vært, men jeg har også følt at det jeg føler skal føles på en eller annen måte, fordi jeg ikke viste hva jeg skulle føle istedenfor. Jeg fikk påvist angst og depresjon av testene og jeg krysset ut at jeg følte meg misslyket, dårlig søvn, mye mareritt og hvor mye redd jeg egentlig er skjønte jeg at jeg burde ha skaffet hjelp for lenge siden men samtidig kom dette som et sjokk fordi jeg og min lille kropp har følt på dette så lenge at jeg ble usikker på hva jeg skulle ha følt på istedenfor. 

Jeg har alltid hatt en snev av psykiske lidelser, men selvfølgelig i forskjellige grader men jeg har ikke fått kjent å følt så mye i denne kroppen som i de siste tre årene og da skjønte jeg hvor mye psykiske lidelser preger hverdagen på alle mulige måter. Det er mange forskjellige psykiske lidelser. Vi har angst, depresjoner,PTSD, spiseforstyrrelser og listen fortsetter. Jeg har hatt og har flere av de og skulle virkelig noen fortalte meg for 3 år tilbake at det var greit å sette meg ned for å gråte slik jeg gjør når jeg skriver dette fordi det er greit å følte seg helt ræva, du skal få føle at du ikke når til og det er faktisk alt for vanlig å ikke føle seg god nok, men hvor går grensen?

Jeg mener grensen går når du føler dette over lengre tid som 2-10 uker og utover og selvfølgelig i hvilken grad man føler dette i! Jeg tror at hadde jeg fått tilstrekkelig hjelp i ''startfasen'' av mine psykiske lidelser hadde jeg trolig ikke sittet her idag, gråtende, redd med forsvarsprayen og annet for å beskytte meg for samtidig og late som alt er greit for andre. Jeg synes det er viktig å be om hjelp og kjenner jeg gleder meg til ny behandling som starter nese uke! 

 


#helse #psykiskhelse #angst #mobbing #depresjon #ptsd #sliten #mareritt #branok #ståpå
 

24.11.2016

Det er greit å trenge hjelp.

Ønsker bare å takke alle sammen for den enorme støtten de siste ukene og de motiverende ordene jeg har fått de gangene jeg føler det ikke er helt verdt å åpne seg fremfor hele Norge på bloggen. Det er vanskelig å ha en ærlig blogg om det fysiske og psykiske sykdommene man har, og noen ganger blir man mettet av å må være så ærlig hele tiden, samtidig som det er vanskelig å holde så mye tilbake da jeg ikke ønsker at alt skal ligge ute for alle andre som kan lese dette. 
 

Dagen idag besto av en kjøretur, da jeg bestemte meg for å dra tilbake til leiligheten før noen spennende tinger som skal skje imorgen og de nærmeste dagene. Dessverre på grunnlag av min egen sikkerhet kan jeg ikke fortelle alt før om lengre tid og noe kan jeg aldri si i det hele tatt men la oss si at det er en stor prosess som skjer med tanke på å stoppe denne mobbingen. 

Jeg er hjemme igjen, og sekundet jeg kjørte inn hos innkjørselen merket jeg utryggheten kom over meg, hvor redd jeg ble, for fort pulsen kom opp og varmen som klemte seg igjennom kroppen min uansett om jeg sto utenfor i 4 minusgrader i over 15 minutter. Jeg fikk føle på angsten i dag og jeg klarte ikke alt jeg tenkte å gjøre, men vet du hva? Det er greit det også. Det er greit å ikke klare å prestere det beste hele tiden, det er greit å være sliten og det er faktisk greit at jeg har grått over en time på grunn av at nattens mareritt var så vond at jeg kastet opp over 3 ganger når jeg våknet. Det er faktisk greit å ha en dårlig dag, det er helt greit å trenge hjelp, og akkurat nå kjenner jeg at det blir godt å starte opp på den nye behandlingen for dette trenger jeg mer enn noe annet akkurat nå.

Jeg gråter, jeg gråter fordi jeg er så redd, så sint og så lei av å være syk. Jeg er så sint over at dere gjorde meg så syk og ikke minst er jeg skuffet og sint på meg selv at jeg ikke klarte å komme meg ut av det. Sint for at jeg nå tror på hvor stygg de fortalte at jeg var, hvor mye maten påvirker livet mitt og hvor sliten jeg er over å ikke bli frisk på dagen og dessverre er det ingen pillekur på en uke jeg kan ta for å slippe mer av dette, og bare bli helt frisk for det er faktisk ingen skam å trenge hjelp og det er helt greit å måtte ha behov for det,

Men uansett hvor sterkt hate, skyldfølelsen, sinnet og tristheten er så er jeg utrolig takknemlig over all den støtten jeg har fått i den siste tiden, og om du ønsker oppdateringer på innlegg, bilder og annet kan du gjerne følge meg på INSTAGRAM eller FACEBOOKSIDEN MIN da det er de plassene jeg oppdaterer ting fra bloggen og annet først. 

BJk0PQ7hXAt

#Helse #psykiskhelse #branok #quote #sliten #mareritt #søvn #angst 


 

22.11.2016

Du er jo syk, du kan jo ikke være med ut for å gjøre ting lengre.

Det har vært mye spørsmål i de siste dagene, og det er helt greit. Det som ikke er så greit er at mennesker setter seg ned å skriver dritt på jodel og snakker ''tilfeldigvis høyt'' når jeg går forbi de bare for å fortelle at de ikke tror på meg. Jeg gir egentlig blanke **** om du eller andre ikke tror på meg kjære deg. Jeg vet sannheten, mobberne vet sannheten og det gjør de som er rundt meg også. Hvordan skulle jeg da ha fått blåmerker på kroppen og unnskyldninger på meldinger fra tidligere mobbere? Jeg vet det blir spørsmål da jeg står ut offentlig, og jeg vet at jeg ''må regne med drittkommentarer'' men skal dette egentlig være noe man må regne med? 

Heldigvis så er jeg så vant til at drittkommentarer kommer at jeg ikke legger noe særlig merke til de lengre, trist igrunn for dette skal ikke være noe ei jente på 19 år har vært vant til i flere år men det ble jo slik. Det skal ikke være slikt at jeg er nødt til å bevise dette med bildene av meg selv, men jeg føler jeg må for å vise at dette faktisk skjer. Vi mennesker ønsker så inderlig at ting skal bli mindre tabu å snakke om, som mobbing, psykiske lidelser osv men hvorfor er det ingen som stiller seg opp for å fortelle da? For å vise at dette faktisk skjer, og at det ikke bare er et puff og noen ord som er tilfelle i alt for mange av situasjonene. Det er nettopp derfor jeg starten denne bloggen, fordi jeg var så inderlig lei av at mennesker skulle tro at mobbing bare var ord, noen slag og utestenging, for det er så mye mer enn bare det. 

Jeg merker der overalt, venner som forsvant når jeg ble fysisk syk, gode venner som stakk når jeg ble psykisk syk. Man merker hvem som går og hvem som kommer nærmere for å hjelpe, men det er også så trist at mennesker er så feilinformerte at de føler de må gå fordi de ikke vet hvordan sykdommen er. Når jeg har spurt gammele venner hvorfor vi plutselig ikke hadde kontakt lengre var svaret er ofte slik som dette  '' Jeg skulle ha tatt kontakt, jeg har bare vært så opptatt'' og '' Du er jo så syk, du kan jo ikke være med ut for å gjøre ting lengre og jeg vet bare ikke hvor lenge det er til du er frisk ''.

SUPRISE, det vet nettopp ikke jeg heller. Jeg vet ikke hvor lenge det er til jeg kan bli frisk, være ei jente som ikke er redd 24/7 og sover med noe for å beskytte meg om natten, men dette gjør meg ikke til en dårligere venn, eller farlig som noen liker å anta. Dere skulle bare ha sagt det rett ut, det hadde vært så mye enklere for alle sin part, så slipper dere å komme med løyner og jeg dårlige venner :-) Nå var det ikke meningen men et super negativt innlegg, men jeg måtte virkelig få ut frustrasjonen et sted.

Jeg merker hvor viktig det er å sette pris på de menneskene som er hyggelige, støttende og hjelper med det de kan hjelpe med. Jeg merker godt hvem som stikker og hvem som blir, hvem i familie og slekten som bryr seg og av andre bekjente, En av de er JIM, som står bak bloggen barejim og forteller om livet før en drastisk og viktig hendelse i hans liv, som jeg virkelig gleder meg til å følge videre på. Denne mannen har vært hjelpsom på praktiske ting, psykiske ting som støtten under mobbingen og en god samtalepartner. Jeg liker å tro at de som har vært igjennom ting selv, er de som er en god støtte for andre!

Sjekk han ut på http://www.barejim.blogg.no/ .





#helse #psykiskhelse #operasjon #mobbing #slankeoperasjon #kamp #branok #ærlighet

21.11.2016

Skulle jeg bare ha vært helt stille ?

Klokken er to på natten. Jeg våknet nylig av nattens andre mareritt. Jeg tok sovemedisinen min rundt halv 1 i natt, jeg ville bare gi kroppen min en sjangs til å prøve å bli trøtt selv. Trøtt er den alltid for tiden, men aldri trøtt nok til å sovne. Frykten for marerittene holder meg våken, de holder meg fast og lar meg ikke slappe av. Noen ganger lurer jeg på hvorfor kroppen min klarer å holde ut dette, når hodet mitt eksploderer av tanker og mareritt om nettene. Hvor lenge skal jeg klare å spille at alt er bra? Hva skjer om jeg faktisk ikke klarer å smile på kommando imorgen ? Hva skal jeg gjøre om tårene rinner ned, og jeg ikke får til å stoppe de?

Jeg drømte det igjen og igjen. De holder meg fast, de slår og de spytter. De forteller meg hvor dårlig jeg er, hvor mye alle hater meg og hvor godt det hadde vært om jeg bare tok mitt eget liv. Det stikker i magen bare av at jeg skriver det nå, jeg kjenner kvalmen løpe opp halsen. Jeg er så lei av å se på meg selv utenfra i marerittene, jeg er så lei og så trist av å måtte se frykten på mitt eget ansikt. Hvorfor stoppet de ikke når de så frykten i mitt ansikt ?

Jeg våkner som alltid med enorm smerte i magen, der de slo meg gjentatte ganger før jeg våknet. Den magen som fikk gjennomgå i marerittet, gjennomgår også smerter når jeg våkner. Hvorfor må jeg ha så vondt? Hvorfor må jeg alltid kaste opp av smertene? Når skal dette gå over?

Igjen må jeg føle på skammen, sinnet og tristheten jeg føler. Jeg blir så innmari sint å lei meg av at dette aldri stopper, Hvorfor hater de meg sånn? Hvordan skal jeg få det til å stoppe?

Jeg føler jeg ser han. Han som for under 10 minutter siden slo meg under marerittet, han som forårsaket smertene i magen min. Jeg ser han utenfor vinduet, tittende ned på meg. Jeg føler at han virkelig er her for å gjøre meg vondt. Er dette en ny drøm? Er dette PSTD diagnosen min? Er dette virkelig?

Jeg føler meg ikke trygg lengre, men for å være helt ærlig har jeg ikke følt meg helt trygg siden barneskolen. Det er flaut å innrømme, burde ikke ei jente på 14,17 og 19 år ha et bekymringsfri liv uten å tenke på når de skulle bli utsatt for volden eller mobbingen igjen?

Jeg tok noen tester på det psykiatriske sykehuset før jeg ble skrevet ut. Jeg slo ut høyt på angst og depresjon. Selv føler jeg ikke at dette stemmer, jeg har jo alltid følt at jeg ikke strekker til, at jeg er redd og at jeg ikke har vært bra nok. Er ikke dette normale tanker ? Hva skal jeg egentlig føle? Når starter jeg å føle på dette ?

Jeg har alltid følt at uansett hva jeg gjorde så var det feil, selv om at alt jeg gjorde var mitt beste. Jeg har alltid tenkt nøye over hva jeg skulle gjøre om det skjedde på nytt. kunne JEG ha sagt eller gjort noe annerledes ? Skulle jeg ha spurt mer om hjelp? Skulle jeg bare ha vært helt stille? Skulle jeg ha prøvd å stoppet de selv? Eller skulle jeg bare la de fortsette til de selv stoppet?

 

19.11.2016

Jeg prøver å holde ut.

Jeg prøver så utrolig mye å holde ut, å klare dette uansett hvor mange motbakker jeg møter på. For motbakker, det er det nok av som fysisk og psykisk syk. Det kommer ofte kommentarer som ''Du kan vel ikke slite så mye, man ser det ikke på deg'' og '' du snakker om motbakker ofte,men du er nok ikke personen som er psykisk syk'' og jeg vil bare svare på disse kommentarene, gi de mer oppmerksomhet og ta de opp i et innlegg nettopp fordi jeg synes det blir helt feil å komme med slike kommentarer. 

1. Siden nettopp DU ikke ser på meg at jeg sliter betyr det nettopp ikke at jeg IKKE sliter. Jeg holder en maske i det offentlige, og ingen fremmede mennesker kan se noen som helst hint om at jeg sliter akkurat fordi at jeg ikke ønsker å vise det. Jeg holder en maske fremfor mine foreldre og venner, en maske som gjorde mange av de nærmeste sjokkert når de først fant ut at jeg sleit så mye som jeg gjorde. Jeg VELGER å ikke vise dette til mange, fordi dette er sårt for meg. Jeg vil ikke være syk, jeg vil ikke noe av dette og det lille håpet om å bli frisk bruker jeg på å skjule denne sykdommen. 

2. Jeg skriver om motbakker på bloggen, ikke for ofte men ofte nok. Hvordan kan et trolig og forhåpentligvis et fremmed menneske si at jeg ikke er den personen som er psykisk syk. Hvordan kan du si det? Hvordan kan du vite dette? Det som er med psykisk sykdom er at du nemlig ikke ser dette på personen ved mindre det skjer akutte personlige forandringer og selvskading. Du kan ikke se på noen om de sliter, og du kan faktisk gå glipp over at din nærmeste venn eller familiemedlem sliter før det kan være for seint i noen tilfeller også. 

Jeg prøver å holde ut, og det er ikke enkelt mange av dagene. Jeg føler jeg drukner i sykdommen nesten hver natt, men jeg vil ikke tillate at det skjer. Det skal ikke skje. Jeg hadde rundt syv mareritt i natt, syv ganger jeg våknet opp med skrekken og kvalmen opp gjennom halsen. Jeg blir så redd når jeg våkner av disse og jeg føler at de i marerittet er i nærheten. De slår, de spytter, de dytter meg inn i lyktestolpen, de tafser, han voldtar. Skal dette virkelig være noe et menneske skal behøve å gjenoppleve i mareritt hver natt fordi noen ikke kan å oppføre seg?

Jeg våknet med smerter i magen, akkurat der de slo meg sekundene før jeg våknet brått. Jeg våkner med smerter i underlivet fordi en mann ikke skjønte at et nei er et nei. Jeg må kjenne på dette hver eneste dag, og disse mobberne og han voldtekstmannen ? De kjenner ikke på noe av dette, bare at de fikk makten over ei jente som ikke kunne forsvare seg selv.

Styrkeklem til alle som trenger det!<3


 

#helse #psykiskhelse #mareritt #mobbing #hverdag #overgrep #mobbere #overgrep #branok #sliten #drøm #styrke #mot

 

18.11.2016

Hun ga meg aldri opp.

Først må jeg bare beklage for at jeg ikke har blogget på to dager. Jeg har rett og slett ikke orket eller klart fordi jeg har vært så sliten og prøvd å gjort ting med familien og mobbesituasjonen. 

Akkurat nå sitter jeg på stuen og ser litt tv etter tacokvelden med mamma og pappa. Jeg har vært en snartur ut for å kjøpe noe for katten min, Missi og ellers har jeg egentlig bare ligget på sengen med kvalme og magesmerter. Jeg er nå på besøk til foreldrene mine, men på en eller annen måte så klarer jeg aldri å føle meg trygg, og dette gjør meg veldig rastløs og irritabel på alt og ingenting. 

Ellers så var jeg hos politiet igår, men siden de var opptatte skulle de ringe meg i dag tidlig. Dette var de også for opptatt til, så når jeg ringte de fikk jeg en tid jeg skulle møte opp på neste uke. Endelig skjer det noe, og dette noen år for seint egentlig men bedre sent en aldri.
Jeg og pappa var også å sjekket hvor mye skadene på bilen kom til, men det som irriterer meg mest er at det er vi som må betale egenandelen om vi skal pusse ned og lakkere bilen for å slippe å se hva mobberne har ripet og styret med, og at de slipper unna siden vi verken har navn eller eller noe å gå på ved mindre de faktisk fant fingeravtrykk på de siste lappene de la på døren osv. 

I natt sovnet jeg ikke før klokken var over seks, men jeg hadde allerede hatt 4 mareritt før klokken slo 9 så uthvilt var jeg ikke akkurat denne morgenen heller. Jeg sliter med å sovne, jeg sliter med å få til å sove når jeg først våkner men nå for tiden er jeg så trøtt og sliten at jeg føler det er vanskelig å våkne også på en eller annen måte. Det er så rart det der, hva traumer og sykdommer kan gjøre med oss når vi minst venter det. Jeg har vell alltid vist at jeg var syk, men jeg har aldri villet innrømme det og det vil jeg igrunn ikke nå heller..

Jeg viser minst mulig til venner og familie og jeg holder alt for meg selv også uansett hvor mye jeg vet jeg bør snakke om det, men å snakke klarer jeg bare å gjøre med min fantastiske psykolog på St.Olavs. Hun har aldri avvist meg, og trenger jeg å få snakket en dag så får jeg time på dagen eller tidlig dagen etter. Hun lytter, forstår og er en psykolog jeg ikke trodde fantes før jeg fikk tilbud om timene hos henne og uansett hvor mye jeg avviste den stakkars damen de første timene og uansett hvor lite jeg sa så godtok hun det, hun skjønte at det var mer unner det skallet enn jeg viste og det har jeg endelig begynt å innrømt nå, sakte men sikkert. 

Nå skal jeg legge meg ned på sofaen med katten og se litt serie før natten, og på nytt vil jeg bare takke for støtten av mine lesere. Både dere kjente og ukjente lesere setter jeg stor pris på<3 Styrkeklem til dere som trenger det! 



#psykiskhelse #helse #politi #mobbing #angst #depresjon #mareritt #mot #styrke #mareritt

17.11.2016

Gjensynsglede

  • Skrevet 17.11.2016 klokka 01:12
  • Kategori: Hverdag

Først vil jeg bare takke for all den støtten i den siste tiden! Jeg setter så utrolig stor pris på dette og det håper jeg dere som følger meg vet!

 

I dag har jeg ryddet leilighet, og jeg har kjørt et lite stykke. Siden jeg ble akutt innlagt på grunn av de nye symptomene mine for nøyaktig to uker siden så kom min fantastiske snille pappa opp til Trondheim for å hente min lille katt som satt hjemme og ventet på mammaen sin.

Foreldrene mine har passet godt på henne og siden jeg ikke viste hvor lenge jeg ble innlagt så viste jeg at hun ville være trygg på de, så her har hun vært!

 

I dag dro jeg og pappa hjem til de for å være her før all behandlingene , eksamen og slikt kommer. Et lite avbrekk, men samtidig en liten kamp mot sykdommen. Vi kom hjem i fem tiden Idag og siden da har jeg og Missi koset og pratet!

Utrolig godt å se den lille prinsessa mi igjen for hun har jeg savnet noe sykt mye!

Ville bare gi en liten og positiv oppdatering til dere! Mer kommer på bloggen imorgen! Ha en god natt videre!

16.11.2016

Uansett hvor langt jeg hadde løpt så følger de etter, de følger alltid etter.

Klokken er over fire på natten og jeg våknet nylig av nattens mareritt til tross for at jeg tok kveldens sovemedisin klokken halv tolv på kvelden. Igår var en god dag, eller.. bedre enn vanlig dag om jeg skal være ærlig fordi ingen dager er gode lengre. Det er ikke noe godt ved å være syk, bare et rent mareritt som aldri tar slutt. 

Jeg drømte det igjen. De tok meg, spyttet på meg, holdt meg fast inntil lyktestolpen og slo meg. Jeg drømte at de tok frem kniven og jeg måtte se på meg selv utenfra i dette marerittet. Jeg måtte se på meg selv, livredd som jeg var, kvalm av skrekken og jeg så min enorme frykt i mitt forferdelige ansikt.Dette er så vondt, og ingen beskrivelse kan fortelle hvor vondt det er å våkne opp slik hver eneste natt. Dette tar energien, motet og gleden fra meg. Jeg vet nesten ikke hva jeg skal gjøre lengre.

Jeg våkner med en enorm smerte i magen, akkurat der jeg så de slo på meg for akkurat fem sekunder siden. Jeg er sikker på at det er ekte, smertene er iallefall ekte og jeg kjenner kvalmen krype opp halsen, nesten slik at jeg må kaste opp. Jeg føler på smerten, skammen, sinnet og hvor helvetes lei jeg er akkurat nå, 19 minutter over fire på natten. Jeg føler for å hyle, slå og bare løpe langt borte, men uansett hvor langt jeg hadde løpt så følger de etter. De følger alltid etter.

Jeg ser de, bak stativet til katten rett fremfor meg nå. Dette er ikke marerittet lengre, men frykten for å se de er så ekstrem at jeg faktisk ser de. Jeg føler meg gal, jeg er redd, jeg gir opp. Jeg hører de fortelle meg hvor verdiløs jeg er, hvor bedre det hadde vært uten meg tilstede, hvor enkelt det hadde vært om jeg bare hadde hoppet fra den broen for fire år siden.
Jeg hører de rope, jeg hører at de ler av meg men ingen andre hører dette. Hvorfor er det slik ?
Dessverre har jeg fått påvist PTSD og dette kom ikke som noen overraskelse da dette er noe jeg trolig har hatt i flere år.

Dette er en del av min sykdom, og dette er slik det vil være i en god stund til uansett hvor mye jeg vil kunne sovne selv på kvelden, sove hele natten uten 4-10 oppvåkninger av mareritt, uten å se og høre ting fordi mobberne gjorde meg så syk at dette er blitt normalt. Jeg vil kunne høre og se ting som er der, og ikke trenge å tenke på om dette er sykdommen min, eller om de faktisk er her for å ta meg.
Jeg er sliten, sykdommen gjør meg sliten, dere mobbere gjorde meg så forferdelig sliten og noen ganger skulle jeg likt å sett dere bære på smerten og skammen jeg gjør en eneste dag fordi jeg vet at dere ikke har klart å holde ut, for akkurat nå vet jeg ikke selv hvordan jeg faktisk klare å holde ut.

Nå skal jeg prøve å få sove litt til før neste mareritt slår inn og jeg ber på forhånd unnskyldning om det er en del skrivefeil. Akkurat nå er jeg så trøtt og redd at jeg faktisk ikke orker å se over før imorgen.

Styrkeklem fra meg til dere andre der ute!



#helse #psykiskhelse #natt #soving #mareritt #drøm #styke #mot #usyneligsykdom #branok #hverdag #trøtt

15.11.2016

anmeldelsen(e) er i boks!

Akkurat nå skulle jeg ha sittet på politistasjonen i Trondheim for å anmelde to saker som jeg skulle ha gjort  i rundt 4 uker nå men pga sykdom, operasjonen og innleggelsen hos Nidaros DPS har ikke dette blitt noe av. Forrige torsdag ringte jeg for å sette opp et møte for å anmelde tingene som har blitt gjort og da skulle jeg møte opp i dag klokken syv. Jeg fikk en telefon av politiet rundt klokken fem i dag at jeg slapp å komme da politiet allerede har anmeldt og opprettet saken for meg.

Herregud for en lettelse denne telefonen var. Jeg har vært så sykt sliten de siste ukene og at de tok saken selv og faktisk gjør noe i motsetning til hva politiet hos min hjemplass har gjort føltes utrolig godt og jeg ble kjempe glad. Endelig skjer det noe og allerede imorgen skal vi lage et nytt møte for å forberede min sikkerhet under disse tidene, så jeg håper dette blir en fin start på en mobbefri periode slik at jeg får startet raskt på behandlingene mine, noe som jeg gleder meg til. Jeg gleder meg til å bli frisk, selv om dette kan ta opp til to år om ikke mer. 

Dagen ellers startet med en god lunsj hos en cafe på Stjørdal med min far og Helene. Regner med det kommer et blogginnlegg alt for mange barn, unge og voksne kjenner seg igjen i hos Helene's blogg. Nemlig mobbing hos barneskoler, ungdomsskoler, videregående skoler og på arbeidsplasser over hele landet. Dette er et sårt tema for meg og mange, selv om jeg er en av de få som tørr å skrive åpent om blant annet dette på bloggen så betyr ikke dette at jeg ikke er påvirket, tvert imot. 
 

Utover dagen har jeg og pappa slappet av, handlet litt og nå har jeg laget eplekake som er i ovnen før vi skal se film eller seire og kose oss med dette i kveld! Dette er en bedre dag enn ellers, og da vil jeg også nyte den uten å føle på angsten og alt det andre mobbingen og overgrepelsene har medført.

Styrkeklem fra meg til de som trenger det! 



Kveldens kake!

#politi #helse #psykiskhelse #anmeldelse #mobbing #overgrep #jegerbranok #kake #bakverk #hverdag #kosekveld
 

14.11.2016

utskrivelsen av psykiatrisk sykehus.

Først av alt vil jeg bare beklage for at jeg ikke har blogget på to dager. Jeg vet flere har vært bekymret for meg og jeg har fått flere meldinger på sosiale medier igjen fordi jeg verken har blogget, brukt facebook, instagram osv.
Saken har enkelt bare vært at jeg har vært sliten og mye har skjedd de siste 48 timene. Mye kan jeg dessverre ikke dele her nå selv om jeg ønsker og mye vil dere som følger meg få vite fortløpende når ting skjer.

Jeg ønsker å ha en ærlig blogg, der dere faktisk ikke bare ser gode dager, outfits, sminken jeg bruker osv osv.
Dette er dessverre ikke noen rosablogg om du hadde ønsket dette, men en blogg jeg bruker for å plassere følelsene og tankene mine under fysisk og psykisk sykdom, lærlingjobben og fagene jeg tar på kveldene for å få generell studiekompetanse samtidig som jeg dessverre enda blir mobbet og kampen for å stoppe dette. 

I går skulle jeg ha dags permisjon, siden jeg ikke klarte å fullføre et døgn på lørdag men siden min fantastiske pappa kom hele veien fra Kristiansund fikk jeg til å fullføre et døgn med pappa sin støtte på siden, og da ville selvfølgelig masken skjule hvor tungt det egentlig var men jeg vet pappa skjønte dette var en kamp å klare men som alltid klarer jeg enhver kamp med pappaen min! 

I går så såg vi på tv-en, spiste kebab, snakket og strikket på kvelden før vi la oss. Vi skulle nemlig ha et møte med sykehuset i dag før jeg ble skrivd ut. Ja, jeg ble skrivd ut etter en og en halv uke på sykehus og var absolutt ikke klar for dette selv, men med pappa har det gått helt greit. Jeg er blitt henvist til videre behandling og allerede denne uken skal jeg ha behandlingen min. 

Etter møtet idag pakket vi sammen resten av sakene mine før vi dro på sykehuset en snar tur for å hente noen papirer. Vi var også innom min fantastiske fastlege for å ha en samtale etter innleggelsen for å diskutere ting som tiden fremover og medisinering. Jeg er iallefall heldig for at jeg har en så interessert i å hjelpe meg og er så positiv og motiverende for tiden fremover, for detter hjelper godt på. 

Foruten dette har vi gjort ander ærend, handlet, spist en god middag og sitter plantet i sofaen nå for å se på litt TV,samtidig som jeg skriver. Dagen har egentlig vært veldig tung. Jeg har sett ting og hørt ting i hele dag, men jeg har innsett at dette bare er PTSD'en men vondt er det likevel. Jeg har kranglet mye med angsten og denne gangen så vant jeg! Utrolig god følelse og jeg må ærlig si at jeg gleder meg til imorgen da jeg skal ha et viktig møte, samt få noen tilbakemeldinger som jeg gleder meg til. 

Jeg vil bare avslutte innlegget ved å fortelle at jeg setter pris på omtanken og at folk er bekymret selv om jeg ikke har svart. Det er ikke at jeg ikke bryr meg, men bare at jeg er så sliten og at det skjer så mye i livet mitt akkurat nå. Det kan være dager dere får tre innlegg og det kan være dager der det ikke kommer noe. Dette er en del av å være syk og ingen dager er like uansett hvor mye man ønsker det.

Støtteklem fra meg til de som trenger det! 

Bildet av min fantastiske kattepus som jeg forguder over alt på jord. 

 

#psykiskhelse #jegklarerdet #branok #katt #mot #sykdom #nyheter #blogg #hverdag #helse #sliten #katt #dyr #sykehus
 

 

12.11.2016

Jeg klarte det ikke, jeg burde bare gi opp

Klokken er allerede halv ti på kvelden. Dagen har vært morsom, lang, innholdsrik og skummel. 

Etter innlegget som jeg skrev klokken fire inatt så hadde jeg 5 mareritt til og sovnet raskt til etter noen runder på badet og litt oppkast.
Jeg synes det er ekkelt å se hvor levende marerittene mine egentlig er og hvor redd jeg er når jeg våkner.
Jeg er sikker på at drømmen fortsetter sekundene etter jeg våkner og det er like ekkelt hver gang. Heldigvis er det bare en drøm men jeg blir så sliten hver natt det skal være slik og jeg føler meg virkelig aldri trygg. 

Jeg sto opp klokken 11 idag og hoppet en rask tur i dusjen før jeg sminket meg og slikt før turen gikk ut for å møte en kompis! Det ble et par timer med handling og lunsj ute før jeg tok turen hjem for å være der for kvelden.
Jeg skulle egentlig ha permisjon fra i dag til imorgen ettermiddag men ting gikk ikke akkurat som planlagt.Sekundet jeg kjørte opp mot der leiligheten ligger kjente jeg magesmertene klemme seg i magen min, kvalmen steg i halsen og jeg visste dette ville bli en vanskelig tur.
Jeg parkerte, tok lommelykten og gikk inn i leiligheten og det tok ikke lange tiden etter jeg låste døren før jeg måtte løpe til toalettet for å kaste opp og slik var vel den tiden jeg var hjemme før jeg bestemte meg for å dra da jeg så at dette gjorde mer vondt en godt. 

På turen tilbake til avdelingen følte jeg meg egentlig helt dritt. Jeg klarte ikke noe så enkelt som å være hjemme alene i leiligheten og måtte tilbake til avdelingen. Jeg satt med en skamfølelse, en følelse av at jeg ikke klarte noe og at jeg virkelig bare burde gi opp . Jeg ble sint, lei meg og gråt heile veien tilbake fordi jeg ville virkelig klare dette men jeg fikk det ikke til, jeg skulle bare ønske noen kunne ha låst meg inn slik at jeg ikke hadde et annet valg enn å holde ut.   

Jeg kom tilbake til avdelingen, fikk en prat med ansatte før det ble pizza med de andre på avdelingen. Resten av kvelden ble brukt på tv-kos og strikking!
Ellers har jeg handlet julegave til det minste tantebarnet mitt og noe smått til andre gaver så noe har jeg iallefall klart å gjøre idag. 



 


#psykiskhelse #skummelt #hjemme #jegerbranok #ikkegiopp #shopping #smile

12.11.2016

Hvor lenge skal jeg kjempe mot denne psykiske sykdommen?

Det er nå over et døgn siden forrige bloggpost og selv om jeg sa jeg skulle komme sterkere tilbake så klarte jeg det ikke, ikke enda.

Jeg er sliten. Dagen har føltes ut som flere dager og redselen har vært stor. Dette er tankene når jeg skal beskrive denne fredagen, ikke en vanlig fredag for mange men for meg er ikke dette noe uvant enn fra andre dager. 

Jeg sto opp klokken 10. Sov lenge selv etter en hard natt med flere mareritt. I dag var jeg med på ballspill før jeg spiste en sen frokost. Jeg føler hvert måltid er en kamp, og de kampene vil jeg ikke kjempe lengre. Jeg vil bruke energien på å kjempe noe annet, ikke noe dumt som om jeg klarer å holde på brødskiven men dessverre er ikke dette et valg.

Etter den evige kampen mot to brødskiver dro jeg for å dusje, sminke meg og ordne meg for dagen, deretter satt jeg litt i stuen med de andre før jeg skulle prøve å dra litt ut for å møte venner og bekjente. Jeg dro også hjem en tur idag, for å presse meg før permisjonen imorgen men jeg vet etter ikveld at jeg vil trenge mye søvn og energi for å klare å takle morgendagens kamp for nettopp nå er jeg sliten bare av å tenke på hvor vondt det vil bli, men som alltid vil jeg presse meg på en eller annen måte, 

Jeg er ei jente som selv etter vanskelige hendelser og uforutsette handlinger reiser meg opp når mennesker rundt minst venter det og jeg tror at min tid borte fra bloggen får de rundt til å tenke på om jeg kanskje ikke fikk til å reise meg den ene gangen.. Jeg vet en slik dag vil komme. En dag som er så hard at til og med ikke den tøffe kjemperen som jeg er vil komme meg igjennom og jeg vet det vil bli vanskelig men som alt annet er jeg vant til å prøve og ikke gi opp med det første. 

Klokken er fire på natten. Jeg tok sovemedisinene klokken halv 12 og sovnet rundt 1 tiden.. Ikke lenge etter våkner jeg med nattens første mareritt og selv om jeg vet at det bare er en drøm er dette marerittet så vondt at jeg er redd, har vondt og kaster opp av angsten. Dette er en vanlig natt. Det er ikke lenge siden jeg hørte vakten gå runden men for å slipp å forklare var jeg stille når hun kom inn. Jeg holdt inn tårene selv om jeg hulket litt lavt under dynen.selv om jeg egentlig ville be om hjelp. Hjelp for å ha noen å prate med, gråte på og klemme rundt når jeg følte meg alene og trukket på i drømmen. 

Jeg er så sliten og jeg vet faktisk ikke hvor lenge jeg skal klare å kjempe mot denne psykiske sykdommen som spiser meg levende for hver eneste dag som går..
Det hadde vært så godt og så enkelt om jeg bare hadde en dato der alt ville gå over, slik at jeg viste hvor lenge jeg hadde å kjempe og slik jeg kunne ha den følelsen over at jeg ikke kjempet forgjeves.

Nå skal jeg prøve å sove litt videre, helt til mitt neste mareritt vekker kroppen min med nye følelser og minner men jeg skal klare denne natten også fordi jeg gir ikke opp så lett!

God natt og en styrkeklem til alle som trenger det!


10.11.2016

Hvor mange liv skal gå tapt før noen reagerer?

Vil først bare beklage at jeg ikke har skrevet noen innlegg i dag siden jeg fikk flere meldinger på facebook der venner og bekjente lurte på om alt var greit siden det ikke var noen oppdatering på bloggen. Dette beklager jeg og grunnen har vært så mye som at jeg har prøvd å fylle opp dagen med ting å gjøre, for å ikke tenke så mye på ting jeg ellers bruker hele dagen å tenke på. 

Dagen i dag har vært som alle andre dager.. Jeg har hatt angst, jeg har hatt problemer med å holde på maten og jeg har vært møkka lei for å si det rett ut. Jeg er sliten, og så sliten som jeg har vært den siste uka har jeg ikke vært på lenge.. I natt hadde jeg tre forskjellige mareritt.. Jeg våknet med smerter i magen og underlivet og resten skjønner vel de fleste på hva disse marerittene gikk ut på, fordi jeg klarer virkelig ikke å gi flere detaljer uten å kjenne klumpen knyter seg i magen.

Jeg har ''sett'' ting som egentlig ikke har vært her i hele dag, men dette er også konsekvensene etter mobbingen og en del av min PTSD diagnose, men selv om jeg innerst inne vet at de egentlig ikke er her så skvetter jeg like mye hver gang og jeg blir så redd at jeg ganger har både kastet opp og mer til..  
Jeg blir redd, sint og frustrert. Fordi diagnosen er ikke noe jeg vil bli frisk av før det kanskje har gått to år med tett behandling. Det er ikke en kur med piller i en uke så er man helt frisk, men det hadde også vært det beste og lettelse og jeg skulle så inderlig ønske at det var så enkelt.

Noen ganger ønsker jeg bare å sove til det hele er over og heller våkne om fem år når dette er over slik at jeg får levd mitt liv uten bekymringer og tanker på hvor og når jeg kan dra ut fordi jeg kanskje blir tatt.. Det skal ikke trenge å være slik, men dessverre er dette hverdagen for meg og mange andre og jeg håper snart at skoler, politikere, og ikke minst politiet ser dette før flere liv går tapt. 



 

09.11.2016

Den psykiske påkjennelsen

Det er åtte timer siden forrige innlegg og jeg skal være den første til å innrømme at det har føltes ut som en hel dag. For nøyaktig åtte timer sider satt jeg meg bak bilen for å kjøre hjem til leiligheten min. Allerede etter 10 minutt stoppet jeg for å snu, fordi jeg kjente redselen for å møte på noen av mobberne når jeg kom hjem. 

Etter fem minutt med kjefting på meg selv i bilen for å nesten feige ut av oppdraget bestemte jeg meg for å kjøre videre, og hele veien sa jeg høyt til meg selv i bilen '' Kom igjen victoria, dette klarer du. Ikke gi opp nå vic!''. Jeg var så redd de siste kilometerne. Hva skal jeg gjøre om jeg ser de? Hva skal jeg gjøre om de er utenfor? Hva skal jeg beskytte meg med?

Tilslutt, etter en biltur som tok 20 minutter ekstra var jeg fremme. Jeg tok lommelykten med meg ut bare slik at jeg kunne føle sikkerheten om noen sto bak kanten utenfor døren min. Heldigvis var det igen der. Ingen lapper på døren eller i postkassen, bare en ussel regning. Jeg kan ikke huske at jeg har blitt så glad og lettet av en regning før, men det ble jeg i dag. 

Den lille timen jeg var hjemme føltes ut som en kamp mot meg selv.. Jeg satt bare å gråt, hulket og holdt et godt grep i kjøkkenkniven min siden jeg ikke følte meg trygg i hele tatt. Jeg synes det er trist.. Et hjem skal være en plass du føler deg trygg og har det bra, ikke en plass du er så redd at du nesten tisser på deg og holder grepet på en kniv nettopp fordi du er så redd.. Dette har gått for langt og imorgen skal jeg og en pleier fra sykehuset en ny tur til politiet for å anmelde om de har tid til å ta oss imot imorgen. Så ikveld skal jeg mote meg opp med pleierne og trolig gråte for 4 menn til.

Jeg var tilbake hos legen klokken to idag så prøvde jeg å få i meg litt middag før jeg tok turen videre ut for å handle noe smått til farsdagen og selvfølgelig til meg selv siden jeg var så flink å overvinne en av mine frykter idag. Nå har jeg spist litt kveldsmat og spilt innebandy med noen av pasientene på huset, noe som var trivelig i en ellers vanskelig hverdag. Nå skal jeg raske meg i dusjen, og sette meg med avdelingen for å prøve å flytte tankene over til noe annet før morgendagen. 

Støtteklem til alle som trenger det!



Mango, jordbær og banansmoothie fra Funky frozen yogurt! Utrolig god!

#psykiskhelse #mobbing #anmeldelse #shopping #farsdag

09.11.2016

Jeg strekker ikke til

Klokken er allerede snart halv tolv på formiddagen og jeg merker at dagen ikke startet så alt for bra. Jeg har sovet dårlig, hatt mye mareritt og ikke minst følt meg mer utslitt enn jeg gjorde før jeg la meg for å sove i går kveld.
Jeg har rukket å spist frokost, jeg har rukket og strikket videre og ikke minst så har jeg rukket å gråte for fem andre mennesker. Haha, jeg er sikker på at masken falt litt borte tidligere idag for ved et enkelt spørsmål som '' Har du det bra Victoria?'' var nok til at tårene haglet på, og ikke nok med det så stoppet de aldri heller.

Det er en følsom dag, men det er greit. Det er lov til å gråte litt, det er lov til å føle at jeg ikke strekker til som en venn, søster, datter og mamma til den søte katten min! Jeg føler meg litt mislykket fordi jeg ikke får til å strekke ut til alle som trenger en klem, til jobben min og til venner og familie når jeg ligger innlagt.
Av og til, egentlig veldig ofte så føler jeg meg som en byrde for de ansatte her jeg er innlagt, en byrde for venner og familie fordi jeg ikke klarer de tingene alle andre klarer så fint. Jeg vil klare å snakke om følelser uten å knekke sammen i gråt. Jeg vil klare å ikke alltid være på vakt og jeg vil klare å ha en dag uten tanker eller bekymringer men så enkelt er det dessverre ikke for alle. 

Nå skal jeg prøve å spise lunsj, jeg skal prøve å holde maten nede i magen for så å ikke føle at jeg må straffe meg selv fordi jeg spiser. Jeg skal til og med prøve å sette meg bak rattet og kjøre hele veien hjem til leiligheten min uten å snu, stoppe eller ta omveier, fordi i dag skal jeg mestre å dra litt hjem, slappe av før jeg skal tilbake til et møte med legen idag. 



Bilde tatt på en liten tur tidligere fra innleggelsen.

#psykiskhelse #jegerbranok #familie #venner #sliten #detteklarerjeg

 

08.11.2016

Jeg klarte det!

Klokken fire idag hadde jeg allerede pakket bøkene mine opp og ut av sekken minst tre ganger. Jeg ønsket å dra på skolen, men jeg var så redd for å ta bussen og ikke minst så redd for å møte på mobberne. Jeg var så redd for at et eller annet ville hende på veien til skolen og at jeg ikke hadde noe jeg kunne beskytte meg med men så heldig som jeg var så den en ansatt på avdelingen min frustrasjon og ga meg den lille boksen jeg kunne bruke som trygghet om noen skulle prøve seg. 

Jeg fikk på meg jakken og skoene og skulle ut da angsten hoppet over meg. Jeg ble kvalm og kastet opp, men etter litt tannpuss og parfyme bestemte jeg meg for å krangle med angsten idag og tok derfor på meg jakken igjen og gikk fort mot busstoppet. Jeg stoppet opp flere ganger og egentlig bare ville snu da jeg følte magen min vridde seg av smerter, jeg var helt sikker på at jeg skulle svime av.

Turen gikk ikke helt som planlagt, men jeg kom meg til busstoppet og inn på bussen kom jeg meg også, helt til jeg kjente igjen han ene som hadde brukt vold mot meg tidligere og jeg er ganske sikker på at ingen har sett et menneske som rygget så fort ut av en buss som jeg gjorde idag. Jeg er nettopp veldig sikker på at det så litt komisk ut for de andre passasjerene på denne bussen. Jeg klarte ikke å holde meg, og i buskene satt det ei ganske redd jente og kastet opp i frykt og redsel. 

'' Du er bra svak om du gir opp nå Victoria'' tenkte jeg. Noe av det jeg fryktet hadde jo allerede skjedd, og jeg tenkte at det trolig ikke ville bli noe vær enn dette, så når kvalmen roet seg og pulsen kom tilbake til normalen bestemte jeg meg for å ta neste buss som gikk 6 minutter sener.
Og gjett hva? Jeg klarte hele turen!! :D

Selv etter dagens lille kamp skal jeg være så ærlig å fortelle at jeg er ganske så stolt over meg selv som fullførte uansett hvor redd jeg var idag, og følte for å dele noe positivt under denne vanskelige tiden! 

Styrkeklem fra meg til alle som trenger det! 




 

 

08.11.2016

Jeg mister håpet over at det vil bli bedre..

Det er snart en uke siden jeg ble lagt inn på psykiatrisk sykehus, og idag fikk jeg vite at jeg trolig skrives ut neste uke.
Jeg kjente en klump i magen da legen fortalte dette for under en times tid siden. JEG, UT?
Hvordan skal jeg klare dette? Hvor skal jeg dra for å føle meg tryggere? Hva vil skje med meg når jeg drar ut? 
Jeg er redd for å møte hverdagen igjen, jeg er redd for hvordan jeg vil takle, jeg er redd for hva mobberne vil gjøre mot meg og ikke minst så er jeg redd for hva jeg vil gjøre mot meg selv om dette ikke stopper.

Jeg er sliten, redd og lei meg. Jeg prøver å beholde den trygge masken på så ingen ser hvordan Victoria egentlig har det. Jeg prøver å være tøff, men Victoria trenger lengre tid enn en uke for å åpne seg opp, for å vise hvor sårbar hun egentlig er og for å fortelle at ''Jeg har det vanskelig, og jeg vet ikke hvordan jeg kan få det bedre''. Hvor skal jeg dra når jeg skrives ut? Hvor kan jeg flykte når hodet mitt og stemmene tar overhånd over meg og min kropp? Hvordan skal jeg klare dette?

Jeg har en maske, en maske jeg trekker frem når jeg skal møte nye mennesker, behandlere og mennesker som skal jobbe tett opp mot meg for å studere på hvordan jeg egentlig har det. Jeg er redd for å ta av meg denne masken, og skjønner selv at grunnlaget for at jeg blir sendt hjem så tidlig er fordi jeg ikke viser hva jeg føler,tenker og mener.. Jeg skulle bare ønske de skjønte hvor vanskelig det er å ta av seg denne masken og jeg skulle ønske de kunne lese tankene mine, gi meg to tabletter så ble jeg plutselig frisk.. Men slik er det dessverre ikke. 

Om to timer og 30 minutter skal jeg på skolen.. Jeg skal hos Sonans og ha naturfag med klassen. Jeg har pakket inn og ut av sekken tre ganger allerede nå. Jeg ønsker å dra på skolen, men jeg er redd for å ta bussen. Jeg er redd for at noe vil skje på vei til skolen og at jeg ikke kan beskytte meg, da alt jeg tørr å bruke er inntatt av avdelingen.. Jeg føler meg redd og naken uten noe å beskytte meg med, fordi jeg ikke vet hva som kommer rundt neste sving.. 

I dag har mobberne forfulgt meg.. Ikke fysisk, ''bare'' psykisk. Det føles som en evig kamp da det ikke spiller rolle om jeg søv eller er våken. De er her uansett og jeg får aldri fred fra de. Jeg har prøvd å fokusere på andre ting, som å se serie eller å snakke med venner men uansett hvem jeg ser på så ser jeg de, og de er ikke blide på meg. Jeg ser hvor sint de er, jeg ser hvor mye de hater meg, og før jeg vet ordet av det så ser jeg på meg selv som blir banket opp eller plaget på en eller annen måte..
Hvordan kan de sende meg hjem slik som dette? Jeg sitter nå å skriver over toalettet samtidig som jeg kaster opp av frykt og gråter, fordi jeg gruer meg så mye til å dra ut, men å dra ut må jeg.. for de skal ikke vinne denne gangen heller. 

 


 

07.11.2016

Du ba meg om å være stille.

Kjære mobbere, gratulerer.. dere ødela henne.

Kjære mobbere, gratulerer til dere. Gratulerer for at dere endelig klarte å ødelegge henne. Det er ni år siden dere startet å terge henne. ni år siden den beskjedne og nervøse femteklassingen var redd for å si noe feil I timen, I tilfelle dere flirte av henne. Det er ni år siden denne jenta ble invitert til en bursdag, men også ni år siden denne jenta sov godt om natten, og også gledet seg til skolen den kommende dagen.

Kjære mobbere, gratulerer til dere. Gratulerer for at dere endelig fikk henne til å tro på hva dere fortalte henne. Det er åtte år siden siden dere begynte å dytte på henne, og det er åtte år siden dere hadde en vane til å velge henne som siste løsning, og åtte år siden hun først sa selv hun ville jobbe alene I timene, fordi hun selv viste, at ingen andre ville sitte med henne.

Kjære mobbere, gratulerer til dere. Gratulerer for at dere endelig fikk henne til å grue seg til skolen. Det er nå sju år siden dere begynte å si stygge ting til henne, og det er sju år siden den ensomme jenta i sjuende klasse gledet seg til ungdomsskolen i håp og en ny start og nye venner.

Kjære mobbere, gratulerer til dere. Gratulerer for at dere endelig fikk henne til å miste troen til noen mobbefrie år på ungdomsskolen. Det er nå seks år siden de første overgrepene, og den redde 13åringen motet seg til skolen, men endelig etter en lang kamp fikk bytte til slutt.

Kjære mobbere, gratulerer til dere. Gratulerer for at dere endelig fikk henne til å tro at en urett mot henne, var et problem for andre. Det er nå fem år siden volden ble en vanlig del av hverdagen til ei jente i 9.klasse.

Kjære mobbere, gratulerer til dere. Gratulerer for at dere endelig fikk henne til å tro at hennes følelser ikke var sanne, og at denne jenta skulle være stille, da det ikke var så ille som hun selv trodde. Det er nå fire år siden den jenta i 10.klasse begynte å tenke på hvilke måter hun måtte bruke, for å slippe denne smerten og smerten, den bærer hun på enda.

Kjære mobbere, gratulerer til dere. Gratulerer for at dere endelig fikk henne til å miste håpet om en mobbefri hverdag på videregående skole. Det er nå tre år siden den jenta på vg1 måtte lære seg at læreren snudde under mobbingen, og at hun bare burde være stille.

Kjære mobbere, gratulerer til dere. Gratulerer for at dere endelig klarte å fulgte etter henne, selv om hun flyttet mange timer unna. Det er nå to år siden denne jenta trodde at hun endelig fikk en ny hverdag, men ble motbevist det samme så utrolig fort med mer mobbing og overgrep.

Kjære overgrepmann, gratulerer til deg. Gratulerer for at du klarte å tvinge deg på hennes kropp selv om hun sa nei. Gratulerer for at du fulgte henne inn på et rom for å bevise noe hun allerede viste. Det er nå et og et halvt år siden du viste at hennes kropp ikke tilhørte henne, og at å dytte deg unna ikke var vits da hun ikke var sterk nok. Takk for at du lærte henne at hun har ingen verdi. Gratulerer for at du klarte å gi henne en følelse av skam og skyld, selv om det er du som burde ha følt deg skitten og ikke hun.

Kjære overgripere, gratulerer til dere. Gratulerer for at dere endelig fikk henne til å gi opp tanken på et fredfullt tid langt borte fra hennes familie. Det er nå et år siden hun flyttet nærmere, men samtidig ikke nært nok til å bli utsatt for flere overgrep av de kjente mobberne. 

Kjære fremmede mann, gratulerer til deg. Gratulerer for at du endelig skulle påpeke at hun fortjente dette da du som viste hennes navn overgrep deg på henne for en og en halv måned siden. Hun skulle hjem fra byen hun har bodd i siste året og trives med sin nye venner, da du så en stor mulighet for å holde henne fast, rive bort strømpeboksen samtidig som du prøvde å dytte henne inn i sidegaten. Det er en måned siden du gjorde det tydelig for henne at hun fortjente å kjenne på noe som skulle trenge seg inn i hun, nettopp fordi du ikke likte at hun snakket høyt om mobbing og overgrep og hvor mye det påvirket oss som ble utsatt for det.

Kjære dere to som stoppet, takk til dere. Tusen takk for at dere endelig viste henne trygghet og omsorg da hun trengte det som mest. Takk for at dere stoppet den fremmede og skumle mannen som overgrep seg på henne og takk for klemmen dere ga, og de beskyttende ordene da hun spurte om dere kunne følge meg til nærmeste buss hjem.

Kjære mobbere, gratulerer til dere. Gratulerer for at dere endelig klarte å planlegge et mulig selvmordsforsøk da dere hengte opp et tau utenfor hennes dør. Gratulerer for at dere klarte å få denne jenta til å vurdere å bruke dette tauet, fordi hun viste at hun aldri vil få fred. Gratulerer for at dere gjorde jenta så syk at hun selv er redd for hva hun vil gjøre mot seg selv om dere fortsetter, men gratulerer for at dere gjør henne tøffere for hver eneste dag som går.

Kjære meg, gratulerer til deg selv. Gratulerer for at du har klart å holdt ut med det mest utholdelige. Gratulerer for at du ikke har latt mobberne vinne, men igjen fordi du viser din styrke når alle tror du er tom og sliten. Gratulerer for at du er så steika tøff.   

.

 

05.11.2016

Takk for at du aldri ga meg opp

  • Skrevet 05.11.2016 klokka 20:15
  • Kategori: Personlig

Kjære Trine. 

10.Februar 2015 fikk jeg møte deg for aller første gang. Jeg husker den varme klemmen du gidde meg og de gode ordene du sa før jeg skulle på scenen. ''Dette klarer du, Victoria!''. Du har alltid vært ei jente med bein i nesen og en stemme for alle oss svake som ikke helt vet hvor vi skal be om hjelp og hvordan vi skal gjøre det. Du har i over 1 år vært min stemme, og mange dager har nettopp DU vært grunnen for at jeg klarte å reise meg opp av senga, tørke bort tårene og vise mobberne at dette vinner de ikke. I over 1 år har du anbefalt meg å fått profesjonell hjelp slik at jeg kunne bli friskere, og tilslutt være så frisk at jeg kunne stå på bena helt alene, og din stahet gidde meg motet til å få hjelpen du alltid anbefalte. Tusen takk Trine for at du aldri ga meg opp. 

Kjære vakre, morsomme, nydelige Trine. Takk for at du er du, og at du er en så fantastisk menneske som du er! Takk for all den støtten du har ga meg når jeg bare ville gi opp og takk fordi du alltid hadde troen på meg når jeg følte ingen andre hadde. Jeg vil du skal vite at selv om jeg bare har møtt deg en dag, så er jeg blitt så inderlig glad i deg og jeg vil deg kun det beste her i verden, fordi du fortjener det! Du er den godeste, morsomste og ikke mest omsorgsfulle kvinnen jeg har møtt og jeg setter en så stor pris på det du gjør for meg og alle andre unge der ute og på ungdomsklubben!  

Jeg har ikke tellingen på hvor mange ganger jeg har sendt deg meldinger på morgenen, ettermiddagen, kvelden og natten, men DU har alltid svart, støttet og ga meg trygghet. En trygghet jeg ikke trodde fantes hos et menneske man bare hadde møtt en gang, eller hos en av de nærmeste jeg hadde. Du har alltid vært her, uansett om det var på grunn av gutter, skole, mobbingen eller tankene som løp rundt i hodet mitt.

Jeg husker at når jeg fortalte om drømmene mine til folk så svarte de ofte med at disse var teite, feile og at jeg aldri ville nå de, men du sa med en gang ''Så flott, dette vil du klare uansett!'' og det er derfor jeg er så inderlig glad i deg, fordi du gidde meg alltid håpet på at jeg faktisk skulle ting, selv om de andre fortalte meg noe annet. Du forteller alltid meg og alle andre hvor nydelige, sterke, tøffe vi er og nå føler jeg at det er din tur å høre alt dette!

Trine, du er den tøffeste, nydeligste, og sterkeste damen jeg vet om! Du er en hjelp til så mange og jeg vil takke deg for all den støtten du ga meg siden Februar ifjor. Hadde jeg ikke møtt deg er jeg faktisk usikker på om jeg kunne sitte her å gråte over hvor heldig jeg er som har en som deg, og at alle mennesker burde ha en som deg i livet sitt. 

Kjære trine, vi alle er så glade i deg! <3 

 


Bilde tatt med tillatelse fra Trine selv. 

04.11.2016

Jeg våkner av mine egne rop om hjelp

Kjære victoria

I dag, akkurat nå. Veien har blitt brattere, lengre og tyngre. Noen dager er tyngre enn andre, og noen lettere men jeg har aldri villet innrømme det. Jeg vet jeg er mye mer redd enn det en 19 åring skal være, jeg vet jeg skvetter mye og jeg vet at jeg bruker humor mye for å overleve de tunge,bratte og lange dagne. Jeg vet jeg har PTSD og muligens flere psykiske lidelser og at de trolig ikke vil bli borte med de første årene. Jeg er Victoria. Jeg er meg. Victoria er ikke alle disse lidelsene, de bare tok seg til rette og tok over kroppen min og overtar meg når kroppen min ikke kan styre seg selv. Jeg presser imot, jeg sier ifra og jeg gjør alt for å beholde min plass, men det er ikke alltid jeg klarer.

Jeg vet jeg er sliten nå, men jeg vil ikke innrømme det eller føle på det. Hodet mitt viser meg alle de bildene jeg egentlig aldri ville se igjen og tårene mine kommer alle de gangene jeg egentlig bare vil være tøff og ikke vise følelser, fordi følelsene er så vanskelig å føle. Jeg får ikke sove, eller.. jeg er redd for å sove fordi når jeg sover blir jeg aldri uthvilt men heller trøttere, reddere og drømmer om de tingene jeg egentlig aldri ville tenke på igjen. Jeg våkner med smerter, jeg våkner av mine egne rop om hjelp og nå er jeg redd for å våkne. Jeg er redd for å våkne fordi når dette skjer har jeg smerter.. Smerter I magen der de slo meg under marerittet, eller smerter nedentil når jeg må gjennomleve overgrepene. Jeg er så lei av disse smertene, så lei at jeg nå gråter bare av å tenke på de, fordi jeg selv vet at de ikke vil forsvinne på en god stund og det knuser meg.

Noen ganger vil jeg bare være en annen, reise bort og til og med ikke eksistere. Jeg vil bare ikke være en del av dette sirkuset lenger. Jeg klarer ikke, jeg orker ikke , jeg får det ikke til.

''Det eneste lyset du ser I tunnellen, er et møtende tog''. For du kan se et lys på lang avstand, og når det nærmer seg blir du overkjørt nok en gang. Og selv om jeg ikke har så lyst, må jeg starte på nytt å gå, eller krabbe bortover til du møter et nytt lys, I håp om at det ikke er et tog.''

Jeg er ikke ærlig eller åpen om hvordan jeg har det, men jeg har innsett at jeg har vært nødt til å akseptere disse tankene, følelsene og de psykiske problemene mobbingen har medført. For å prøve å bli glad I meg selv igjen, for å ikke bli kvalm når jeg ser den svake, stygge og ekle jenta i speilet og fordi jeg skal klare å holde ut enda en dag med mobbehelvette. Jeg har lært at jeg er mer enn et menneske med senskader og lidelser grunnet mobbingen jeg opplevde, jeg har lært at jeg bare må være meg, og at tilslutt så vil meg være bra nok.



 

 

03.11.2016

Den første dagen på psykiatrisk sykehus

Nå er det to dager siden mitt første skikkelig sammenbrudd, den første gangen på så lenge jeg kan huske at jeg tenkte ''dette her klarer jeg ikke lengere''. Jeg var hos min fantastiske psykolog hos St.Olavs hospital og under timen føler jeg at noen ser på meg, at jeg så noen og at nå skulle de ta meg. Jeg var så redd. Tårene trillet ned kinnet når jeg satt å så ut av vinduet på denne personen som ikke engang var der, men jeg så han. Jeg var sikker jeg så han og jeg var helt sikker på at nå er det slutt på meg. 

Den siste tiden har vært vanskelig, så utrolig vanskelig men jeg har prøvd å sett fremover. Jeg har prøvd å tenke at dette skal jeg klare, men det hjelper så lite når mitt eget hode forteller deg at dette kan du bare glemme, dette skal du ikke klare og victoria, du er så ubrukelig, bare gi opp!

Jeg er sikker på at jeg så han i vinduet, jeg er sikker på at det var hans øyne jeg så inn i. Det å se han smile mot meg gjorde at jeg følte meg ubrukelig, redd og at jeg ikke kunne reise meg å løpe, selv om dette var det eneste jeg ønsket.
Plutselig så jeg ikke bare hans skumle ansikt, men jeg så hendelsene som dette mennesket og hans venner gjorde mot meg. Jeg kjente en stor smerte i magen, kvalmen krabbet opp halsen og jeg var sikker på at jeg ville kaste opp. Jeg så megselv bli utsatt for noe ikke en eneste skal bli utsatt for. Jeg så på meg selv som sårbar, alene og skadet, akkurat som det jeg følte i denne situasjonen den aller første gangen. 

Min psykolog ble så bekymret at hun kontaktet et akuttteam for akutt behandling om omsorg i denne vanskelige tiden. Hun følte ikke det var riktig å sende meg hjem i denne tiden så en og en halv time senere satt jeg på venterommet til et psykiatrisk senter som skulle vurdere hvor akutt dette var, og hvilken behandling som passet meg og min historie mest. Etter en time med utspørring så ble det bestemt at jeg burde legges inn 1300 dagen etter og at jeg skulle få hjelp ifra disse snille menneskene. 

Jeg følte på skammen. Skammen av å måtte ha hjelp fra andre da jeg selv ønsket å klare meg selv, betale egne regninger og ikke minst fungere som et vanlig menneske, men dette var før jeg viste hvor trivelig det var på avdelingen. Avdelingen er kjempefin, personalet er greie og støtten de gir er noe jeg setter så utrolig pris på. Det har vært aktiviteter, måltider, tv-kos og annet den første dagen og alt dette er jeg så utrolig takknemlig for!

 

 

03.11.2016

Den enorme støtten

De siste 4 årene har vært vanskelige, men de siste 2 årene har vært et mareritt. Et mareritt fordi smerten jeg har holdt på, helt alene begynner å spise meg opp. Jeg er sliten, kroppen min er sliten. Jeg er sliten av å måtte se på min egen kropp hver eneste dag å føle et hat, en enorm kvalme og skamfølelse over hva de tok seg rettigheten å gjøre mot meg.

Jeg er sliten over å aldri komme meg videre, fordi stadig nye mobbehendelser og traumer skjer.
Jeg er sliten over at kroppen min er blitt et bevis på hva mobbingen de gjorde mot meg og jeg er så sinnsykt forbanna over at de tok seg rettigheten til å skade meg og min kropp så mye. 

Den siste tiden har vært tung, og de få som virkelig skjenner meg har også merket dette og det er ekkelt å måtte prøve å forklare at jeg ikke er like lykkelig som jeg ser ut, jeg er ikke konstant glad, men heller konstant sliten, trist, sint og redd. Jeg er konstant redd fordi jeg føler at mobberne en gang i fremtiden kan ødelegge meg så mye at det tilslutt ikke er noe Victoria igjen og det skremmer meg. 

Den siste tiden har vært tung, men selv for alt dette tunge har jeg fått bevist at det finnes så mange nydelige mennesker som støtter oss som har det vanskelig. Mennesker som tar seg litt tid til å sende en melding, selv om det bare tar de fem minutter.. Men selv for de fem minuttene, betyr dette hele dagen min. Å føle den støtten som ikke bare venner og familie gir, men også fremmede mennesker betyr så mye!


En av de 1500 meldingene jeg har i min inboks <3



#helse #psykiskhelse #mobbing #støtte #blogg #hverdag #vinter #melding #Sosialemedier #facebook

Victoria Grøtting

Hei! Jeg heter Victoria. Jeg er over gjennomsnittet glad i å skrive, og deler kanskje ting som ikke alle andre ville ha gjort. Her kan du lese om hverdagen min, opplevelser, tanker og min vei til å bli frisk fra psykiske lidelser og kvinnesykdommen endometriose som jeg plages mye med på en daglig basis. For kontakt eller samarbeid : Victoriaaa97@hotmail.no

Siste innlegg

Siste kommentarer

Bloggdesign

hits