30.04.2017

Grunnen for at jeg ble lagt i narkose.

Det er søndag og jeg har brukt de siste tre dagene på å slappe av etter fredagens undersøkelse. Jeg var nemlig i narkose for den ene undersøkelsen de ville gjennomføre for å bekrefte eller avbekrefte om blant annet hvorfor jeg hoster blod under menstrasjon og hvor det kommer fra, om alle tablettene har gitt magesår og om det var derfor jeg har kastet ekstra opp den siste tiden. 

Jeg hadde en gastroskopi. Mange gjør denne undersøkelsen våken og gjerne med litt lokalbedøvende i halsen og beroligende intravenøst men vi har prøvd tidligere og på grunn av tidligere mobbesituasjoner og overgrep var de bestemt på at dette ikke skulle gjøres på nytt da det bare ble vondt værre. 

Den ene spesialisten mente også at jeg bare skulle møte opp på timen om det var narkose, og hun sa at å gjøre dette uten er som å gjøre flere overgrep mot meg som pasient og jeg er glad jeg slapp å ligge våken, tvinge ned en slange men samtidig hyle av skrekk. 

Vi fikk resultatene raskt og har det klart for de neste undersøkelsene for neste uke og fikk bekreftet og avkreftet hva som var tilfellet og ikke. Jeg våknet på overvåkningen og husker lite fra undersøkelsen. Jeg var svært trøtt og litt borte men med pappas hånd og mammas hender for å bære vesken vandret jeg inn på apoteket for noe jeg trengte på resept og dagen besto igrunn av my soving og en liten tur innom noen apotek og dyrelegen da missi skulle ha nye 8 kg med mat. 

Jeg har derfor ikke blogget de siste dagene. Jeg har rett og slett brukt tid med familie og katten da formen har vært litt bedre og med mindre besvimelser. 

 



 

#helse #psykiskhelse #sykehus #innleggelse #narkose #undersøkelse #familie

 

 

28.04.2017

Kroppen min klarer ikke mer, den går i beskyttelsesmodus

Kjære Victoria.

I dag, akkurat nå. Veien i det siste har blitt lengre, brattere og tyngre. Noen dager er tyngre enn andre, men du var aldri ei jente som ville innrømme hva smerten gjorde mot deg og med deg. Du vet du ikke lever et vanlig liv for ei jente på nitten år, men du fullfører så godt du klarer til tross for begrensningene du har og motet du egentlig har mistet, bit for bit. Du har kjempet lenge nå og noen ganger var du faktisk usikker på hvor lenge du kunne fortsette kampen du følte du sto der å kjempet helt alene. Følelsene dine er blitt tomme, og ensomheten du har følt så lenge spiser deg opp innvendig. Det er ikke at du nødvendigvis er alene som gjør deg ensom, men situasjonen du er i og måten du er blitt møtt i så lang tid har fått deg til å føle deg ensom, liten og at du ikke er verdt noe spesielt mye for helsevesenet. 

Den siste tiden har vært tøff. Det er vært tydelig for alle rundt deg. Fremmede mennesker hjelper deg opp fra gaten når du svimer av, legene virker frustrerte og du ? Du holder det meste hemmelig for deg selv da du har lært at sykehuset egentlig ikke vil høre om hvordan du egentlig har det, men heller forteller deg hvordan du skal ha det. Du har gruet deg mye nå. Du har gruet seg så mye til undersøkelsene som skal skje fremover at det holder deg våken om natten og tårene trenger seg ut av øynene dine.

Når smerten letter og da du egentlig pleier å sovne for natten ligger du nå å ser i luften. Du hører din egen pust, du tenker på når dette skal stoppe og hvor lei du er. Tårene presser på enda hardere fordi du innser at dette ikke er noe som vil gå over om en uke eller en måned. For alt du vet vil det aldri gå over og det skremmer deg. Det skremmer deg så mye at det siste du tenker på før du gråter deg til søvn er at du skulle ønske du aldri våknet opp, iallefall ikke før smertene forlater kroppen din, og du kan sitte oppreist, puste ut og slippe å føle det presset, den klemmingen og den følelsen over at noe i magen din er i fyr. 

Klokken er 10:00 når innlegget du skrev i natt publiseres på bloggen og ligger åpen for leserne dine. På denne tiden ligger du mest sannsynlig på sykehuset i narkose for å gjennomføre en av de undersøkelsene du har gruet deg så utrolig mye til. Før de triller deg til dørene der foreldrene dine må vente har du heldigvis støtte, de som ser deg og tror på deg, og de er der når du våkner. Du vet selv at om det ikke hadde vært for disse to menneskene så hadde du ikke turt å lagt deg nede i sengen for å få denne undersøkelsen men selv du har denne støtten, så gruer du deg så utrolig mye at du nå ligger våken på natten, skriver ned hva du føler og tørker tårer. Akkurat nå er du veldig sliten, og vi alle vet du hadde gjort alt for å bli frisk, eller bare litt friskere. 

Du er sliten men du nekter deg selv å sette deg ned for å innse det. Du prøver å fylle opp dagene med aktiviteter, vasking, serier og sosiale medier. Du er så sliten at du til tider faller sammen, besvimer og har krampeanfall fordi kroppen din ikke klarer mer og den går derfor i beskyttelsesmodus. Den trenger bare en pause, men du føler at ingen er villig for å høre på deg og ta dette ønsket fra deg og kroppen din på alvor så du godtar nå en undersøkelse du egentlig ikke vil ha, slik du kan få en liten pause fra disse smertene, tankene og kroppen din som du har begynt å hate, for alt du vill nå er å bare ha en god dag, men helst at alle dager kan bli gode. 

Med vennlig hilsen
Tankene dine klokken 0218 natt til fredag og undersøkelsen du gruer deg til. 

 



 

#helse #psykiskhelse #undersøkelser #sykdom #sykehus #kronisk #kronisksykdom #innleggelse #sliten #kramper #besvimelse #familie #hverdag #blogg #følelser

27.04.2017

Du trenger ikke alltid å være så tøff, Victoria.

Jeg trodde ikke en setning skulle være så god å høre. Jeg visste ikke engang at jeg trengte å høre denne setningen, disse få ordene som betydde så mye mer enn jeg trodde. Når sykepleieren satte seg ned, holdt meg i hånden da jeg takket nei for smertestillende, selv om begge visste at jeg snart ville hyle av smerter og hun sa '' Du trenger ikke alltid å være så tøff, Victoria. Det er faktisk greit å ikke klare alt''. 

Jeg trodde aldri at denne setningen skulle bety så mye, men samtidig få meg til å innse det at jeg faktisk ikke trengte å være den tøffe jenta jeg prøver å være når jeg lyver til meg selv fordi jeg igrunn innser hva jeg egentlig føler og tenker. Jeg er vant til å må være den tøffe jenta, hun som ikke ber om hjelp før det absolutt er behov, og hun som igrunn ikke vil innrømme at ting er tøft. Det er en slags forsvarsmekanisme. Hvis jeg lyver å sier jeg ikke har så vondt, at jeg ikke falt å slo meg, eller at jeg har det bra, så slipper jeg å høre svar som '' Det er vel ikke så vondt '', eller kommentarer som '' Du trenger ikke å klare alt ''. 

Jeg ville ikke annet enn å klemme den sykepleieren og aldri slippe henne men igjen ble det så personlig når hun så igjennom masken jeg har brukt så mye tid og energi på å bygge opp. Jeg trodde jeg hadde dekt det så godt, at ingen i hele verden kunne se den smerten som skjulte seg bak ordene jeg kom med når jeg sa alt var bra, og at jeg ikke hadde vondt. Alt var jo en stor løgn.
Jeg hadde det faktisk ikke bra, og jeg hadde så ufattelig vondt. Det var faktisk så vondt at jeg trodde at både livmoren og tarmen skulle eksplodere, men jeg kunne jo ikke ta av meg masken, fortelle hvor vondt det egentlig var for så å møte en avvisning? Eller kunne jeg?

De få gangene jeg har vært brutalt ærlig om smertene har jeg faktisk blitt avvist og derfor er frykten for å åpne seg, tømme seg og fortelle hva jeg føler og tenker til noen jeg ikke vet om de tar meg på alvor eller ikke vanskelig. Hva om personen ikke tror meg? Hva om fordommene er for store? Hva om denne pleieren allerede har satt meg i bås med resten som har PTSD og derfor skylder på det psykiske? 

Jeg er så redd. Jeg vil ha hjelpen jeg trenger, men jeg klarer faktisk ikke å åpne meg for å fortelle det etter et år med feilbehandling, utredning og det legen selv kalte for gjentatte overgrep mot meg og min kropp. Jeg har gjentatte ganger fått beskjed om at jeg ikke får føle og tenke det jeg nettopp følte og tenkte. Jeg har gjentatte ganger blitt presset gjennom undersøkelser som skulle ha sluppet og som har gjort mer vondt en godt.

Jeg er redd for å havne på sykehuset, men samtidig er jeg så redd for å kreve den hjelpen jeg har krav og rettighet til, fordi i det siste året som sykehuspasient har jeg lært en del ting og disse tingene er at jeg som pasient ikke har noe å si om hvilke undersøkelser som skal taes og hvordan de gjennomføres. Jeg som pasient skal snakkes over, men ikke til. Jeg som pasient må ligge i en seng, å høre på legene som diskuterer om meg utenfor døren, men som kommer inn til meg rett etter for å sende meg hjem uten å fortelle meg noe om hvordan fremtiden skal bli. Jeg som pasient skal føle meg redd og alene. 

 



#helse #psykiskhelse #tumblr #quote #sykehus #innleggelse #lege #hjelp #avvisning #sykdom #kronisk #kronisksykdom #hverdag #blogg

25.04.2017

Legevakten sendte ambulansen hjem til meg.

Det er tirsdag og klokken er allerede blitt halv ni på kvelden. Siden søndagen har tiden gått sent, men samtidig har det igjen skjedd så mye. Jeg har fått gode nyheter og mindre gode nyheter. Jeg har hatt gode møter med helsevesenet denne gangen og jeg kan ikke huske sist jeg gråt sånn av lykke som jeg gjorde når jeg fikk hjelpen jeg trengte på søndag. 

På søndagen ble jeg nemlig hentet av ambulansen igjen. Det ble en komplisert dag med over tretten besvimelser, det over fem av de førte til at jeg traff bord, stoler og lignende. Jeg slo hodet ganske kraftig og har derfor blødd fra både ørene og nesen en god del ganger. Noen ganger føler jeg meg helt fin og andre ganger føler jeg at omverdenen og de rundt meg bare beveger seg forbi når svimmelheten er på det verste, selv om de faktisk sitter roligere enn meg. 

På søndagen ble jeg som sagt hentet av ambulansen. Jeg ringte legevakt for å få hjelp med smertene da jeg og fastlegen hadde en avtale på at ved mange besvimelser, så skulle jeg ikke ta noe ekstra alene og om jeg skulle ha større doser så skulle dette være under observasjon. Legevakten var ikke helt sikker på om de turte å sende med meg taxi og jeg skal være så ærlig å si at jeg nesten ikke husker hele telefonsamtalen.

Jeg husker jeg gråt av smertene og sa '' Jeg skal klare å ta taxi.'', men jeg rekker ikke annet enn å krype fra rommet til badet for å kaste opp før de plutselig banker på, to skjønne og utrolig hjelpsomme damer som så at vi måtte ta det rolig, og at jeg ikke var så stødig da svimmelheten og smertene er så sterke. Det var to fantastiske damer som hjalp meg utrolig mye på veien til sykehuset. Så sta som jeg var ville jeg prøve litt selv, men jeg fant fort ut at de var mer sta enn meg på at ting skulle skje rolig og trygt. Haha, smertene gjør meg desperat for å vise at jeg får til innimellom, og selvfølgelig skal det noen fall til før jeg skjønner at jeg bør roe meg. 

Jeg er nå tilbajke i leiligheten min, middagen er snart ferdig og leiligheten er støvsugd samtidig som jeg har ryddet og vasket litt. Jeg føler det alltid er bedre å være i en vasket leilighet til tross for smertene, selv om det ofte blir en del mennesker som skal hente og levere meg til tider. 

Jeg tenkte å blogge mer om de positive og negative nyhetene var imorgen, da jeg føler det er noe familie og venner skal høre fra meg først, og ikke fra bloggen. Jeg skal nå spise en god middag før jeg ringer min kjære farmor og gratulerer henne med dagen, for farmor er virkelig en av de jeg har savnet mest av alle under disse tunge periodene <3 

 

 

Denne lykkelige pusen satt å ventet på mammaen sin når hun kom hjem i dag. Muselekene og alt lå fint plassert i hvert rom og jeg ser at det har vært en veldig leken pusekatt når mamma har ligget på sykehus. I kveld skal vi kose oss masse!

 

#helse #psykiskhelse #sykehus #ambulanse #innleggelse #helsevesen #family #sykdom #besvimelse #bevissthetstap #katt #cat #leilighet #blogg #hverdag

 

23.04.2017

Last night.

  • Skrevet 23.04.2017 klokka 16:55
  • Kategori: Hverdag

Jeg er nå kommet meg opp i sofaen til tross for en lang men koselig dag i går. Jeg er utrolig sliten og ikke minst utrolige magesmerter. I går var det en utrolig aktiv dag. Jeg kommer meg ikke akkurat ut så veldig ofte men det kjentes at det var på tide å presse seg litt mer for å få det til. Eneste jeg angret på var at jeg presset meg litt for mye utover kvelden og natten. 

Dagen i går var egentlig veldig bra. Jeg klarte å smertelindre meg selv og selv for noen syke smerter av og på så klarte jeg å fullføre den sosiale biten. Bussen til byen tok jeg i fem tiden og jeg møtte fantastiske Julie på Prinsen kinosenter da vi skulle se get out. Jeg synes filmen var bra, men jeg skvatt så mye at hendene mine var nesten mer i luften og i bevegelse, enn rolig i fanget. Haha. Det var en bra start på kvelden, kanskje ikke like bra til den stakkars damen jeg mistet litt kinogodt på de gangene jeg skvatt som mest, men heldigvis så lo hun bare. 


 

Etter filmen bestemte vi oss for å dra til Fridays for å spise litt middag. Jeg endte selvfølgelig opp med en god burger og det vi trodde skulle være en liten times tid ute endte opp med å være fire timer med mye latter, bekjentskaper og noen drinker. Bare for å poengtere var disse alkoholfrie slik at det ikke ble noen skummel situasjon til tross for sterke smertestillende.

Kvelden var superbra. Jeg ble enda mer kjent med fantastiske Julie som jeg har bitt så glad i samtidig som jeg fikk mange nye bekjenter og mye latter. Jeg legger med noen bilder fra gårsdagen. 


 






 

Vil bare igjen poengtere at drinken er alkoholfri og at det var helt trygt å drikke. Jeg fikk noen reaksjoner på snapchat når jeg la det ut men jeg skjønner også reaksjonene deres! 

Håper dere har en fin søndag! Jeg tenker nå å småvaske litt og støvsuge litt da jeg klarte å grise litt mat på gulvet i natt og ellers skal jeg gjøre meg klar for sykehustimen i morgen. Husk å kos dere masse i dag! <3 

 

#helse #psykiskhelse #night #gårsdagen #fridays #drinks #alkohol #alkoholfri #burger #kino #getout #hverdag #helg #blogg #kos #jentekveld #snapchat

22.04.2017

Det er viktig for meg å beholde det sosiale

Det er en ting jeg har lært det siste året med mye sykdom og det er at det er vanskelig å henge med på den sosiale biten. Den første tiden når ingen helt visste hvilken sykdom som sto bak all smertene, kroppens temperaturforandringer og det at jeg både sprang på do med magesmerter og oppkast var det alltid de som skulle påpeke at dette var smittsomt og at jeg burde være hjemme.

Den andre perioden når legene ''trappet'' ned søket for hva som feilet meg bestemte venner, medelever og bekjente å anta hva som feilet meg og ikke. Jeg fikk ofte høre at jeg hadde gått på døren og at det lille jeg sa til de kunne tolkes som psykiske lidelser, spesielt siden jeg valgte å være hjemme under smertene og ikke dra rundt til byen, på besøk til alle og enhver og at jeg ikke kom meg til skolen med de verste smertene. De dagene jeg kom på skolen var det en del hvisking og tisking bak ryggen. Jeg følte meg usynlig i klasserommet men likevel hadde så mange bekjente og medelever så mye å si om en situasjon de ikke engang visste noe om.

Den første perioden så var det en del rundt. Det var alltid de som tilbydde seg å komme på sykehuset, komme på besøk for å hjelpe og lignende, men når realiteten kom så var det ingen av de ''vennene'' man trodde man hadde som kom. Det visste seg også at de fortalte andre om ting som de mente sto bak '' sykdommen'' og delte åpent om hva det måtte være og hva det ikke var.

Det stakk jo mye i magen når medeleven du kjente best fortalte deg hvor mye de snakket om deg og hvor lite positivt det var, og heller hvor mye spekulasjoner de hadde. INGEN av disse menneskene som spekulerte mest og snakket mest om situasjonen hadde noen gang spurt meg om hvordan jeg hadde det eller hva som var situasjonen. Det var viktig for meg å beholde det sosiale livet, men plutselig var det noe av det vanskeligste. Det man trudde var venner var ikke det så fort jeg trengte noe fra de og ikke de fra meg. De man trodde var snill og støttende ble de som hadde mest å si om et tema de ikke viste noe om og den sosiale delen ble noe av det jeg grudde meg mest til. 

Jeg har alltid vært bestemt på at sykdommene ikke skulle knekke meg, at det psykiske ikke skal få vinne og at falske mennesker ikke skal stå i veien, men disse kampene ble plutselig så mye mer vanskeligere enn først antatt. Jeg prøver å være sosial, det gjør jeg virkelig. Men hvor sosial kan man være med smerter som er så sterke at man svimer av og og med smerter man ikke vet når det vil forverre seg eller ikke. 

Nå tar jeg sjansen. Jeg skal på kino med ei jeg faktisk aldri har møtt før. Hun har endometriose, akkurat som meg og jeg vet at hun vil forstå mer enn mange.

Ha en fin lørdag alle sammen, husk å kose dere masse! <3 

 



 

#helse #pykiskhelse #psykisk #sosial #kino #venner #kosekveld #koseligt #helg #lørdag #sentrum #byen #blogg #hverdag 

21.04.2017

En bra start på helgen.

  • Skrevet 21.04.2017 klokka 17:27
  • Kategori: Hverdag

Klokken er nå fem og jeg har vært veldig produktiv i dag føler jeg. Til tross for dårlig søvn og en del smerter har jeg vasket ned hele leiligheten min. Jeg har tørket støv, vasket alle overflater, vasket klær og tatt oppvask. Ryddet, støvsugd og vasket gulv har jeg også gjort. I dag er en bedre dag enn de fleste, og jeg orket også å sminke meg litt slik at jeg kunne føle meg litt bra på de bedre dagene. Leiligheten er vasket, katten er vasket og børstet og jeg sitter nå i sofaen under pleddet for å blogge. 

Jeg venter nå på ei venninne som skal bli med en tur på butikken så jeg får handlet, så skal vi ta med oss noe takeaway og muligens se en film før jeg muligens får besøk senere ikveld også. En produktiv dag, en dag man føler seg litt bedre og faktisk litt fin og en dag man kan være sosial med gode venner, ja det kaller jeg en perfekt start på helgen. I helgen skal jeg kose meg masse. Jeg skal spise mye god mat, spise litt godis og ha litt besøk så fremt til at jeg ikke havner på noe sykehus. Bank i bordet. 

Jeg tok noen raske bilder etter jeg fikk ryddet og vasket litt. Her er hvordan leiligheten min ser ut nå, og ja, jeg liker mye puter i sengen! Haha

 

Spisebordet
Et bildet av spisebordet i stuen. 



Lille lekehjørnet til Missi. 



Ja, jeg elsker puter!
Haha, jeg skulle egentlig kjøpe nye og kvitte meg med de andre men det skjedde igrunn ikke.





Jeg liker det enkelt på soverommet mitt og dette funker bra for meg. 
 

Her er noen bilder av min nyvasket leilighet. Jeg tok ikke med bilder fra kjøkkenet, badet og boen da jeg føler dere har sett en del fra disse rommene allerede. Leiligheten min er på ca 65 kvm og helt perfekt for meg og Missi. Vi trives veldig godt her i et trygt og godt nabolag. 

 

#helse #psykiskhelse #leilighet #house #home #appartment #ikea #møbler #koselig #hjemmekoselig #katt #bedroom #stue #kjøkken


 

19.04.2017

Jeg skal klare å holde ut dette også, men det er vondt.

Klokken er tre og jeg har allerede skiftet klær tre ganger siden jeg sto opp. Smertene er sterke og heteslagene og frostriene er som aldri før. Jeg har ligget ute på plattingen fordi det er så varmt, og jeg har ligget med ullklær under dobbeldynen fordi det er så kaldt. Det stopper liksom aldri. Det er snart to uker siden fastlegen purret på MR timen, men enda har jeg ikke hørt noe fra de og jeg kom ikke igjennom da jeg prøvde å ringe bildediagnostikk avdelingen. 

Jeg har i dag sendt forespørsel om påfylling av smertestillende til fastlegen og håper resepten ligger inne før imorgen da jeg merker jeg trenger noe av det jeg er tom for. Jeg bruker ofte å ha god kontroll på hva jeg har mye av og det jeg trenger påfyll på men etter innleggelsen og økingen av noen doser fikk jeg litt sjokk da jeg så hvor lite jeg egentlig hadde. Vi får improvisere, og håpe rimelig fort at selvbetjeningen til fastlegen går fort. 

Jeg har i dag gjort unna litt oppvask og klesvask og jeg tenkte nå å stryke litt klær og duker som er vasket. Det er greit å gjøre under smertene, samtidig som at man kan slappe litt av samtidig. Ellers skal jeg gi Missi en god runde med børsten og stusse henne litt der det trengs slik at vi slipper å støvsuge hver dag fordi hun er ute å klatrer i trær og i moll og lignende for dette setter seg ALLTID fast i krøllpelsen hennes. Lang pels er fint og godt å kose med men noe herk å stelle til tider, heldigvis er pusen ganske flink selv. 

I morgen har jeg allerede time til traumebehandlingen, noe som passer godt i forhold til saker som ellers skjer rundt for tiden. De nærmeste i vennegjengen og familien vet det, men jeg har bestemt meg å holde resten hemmelig for dere da det ikke er bra for saken eller meg at det blir skrevet noe på bloggen før ting er satt på plass. La oss bare si at karma er en fin ting, og at noen skal lære seg setningen konsekvenser for egne handlinger. Jeg er veldig nervøs og ikke minst redd for å gjøre dette, men med gode venner og familie rundt så skal jeg klare å holde ut dette også. Jeg holder alltid ut. 

Jeg har lyst å ha en produktiv dag i dag, da jeg vet at jeg vil ha en tøffere dag i morgen, etter behandlingen og at jeg da bare bør slappe av og ikke gjøre stort av meg. Jeg har lært at det ikke alltid hjelper å pushe på, selv om enkelte føler dette er den eneste og beste løsningen. Jeg er bare så sliten fysisk og psykisk, og jeg skal innrømme at jeg virkelig ikke trodde at dette skulle gå så langt. 

 



 

 #helse #psykiskhelse #mobbing #sykdom #endo #endowhat #ptsd #angst #depresjon #innleggelse #traume #behandling

18.04.2017

Min hudpleierutine

 Opp gjennom årene har jeg lært at en god hudpleie rutine er viktig. Jeg har prøvd mye forskjellige merker, alt fra billige, til dyrere merker, de som ikke er kjente og de som er godt kjent og anbefalt. Jeg har prøvd mye og har nå begynt å lært hva som funker for meg og huden jeg har nå. Jeg har vært veldig dårlig med hudpleie rutinene mine lenge nå da jeg noen dager ikke har vært i form til det, til andre dager der jeg bare har vært for lat til å ta skikkelig vare på huden min. Jeg trodde også i flere år at det holdt med å bruke noen våtservietter for å fjerne sminken, men det er absolutt IKKE tilfelle. 

Jeg har en veldig kombinert hud. Jeg bruker også en del medisiner på grunn av sykdom og bruker også reseptbelagte kremer mot acne da jeg slet veldig med kviser og røde arr etter de. Dette har heldigvist begynt å stoppet litt nå og arrene blir mindre og mindre synlige, noe som igjen gjør at jeg føler jeg slipper å bruke så mye produkt for å dekke de.

Huden min er veldig tørr på noen områder. Nesen min er tørr og flasser til tide på grunn av acnebehandlingen og fordi at den til tide ikke har nok fuktighet. Jeg blir ellers veldig oljete, spesielt i T-sonen og og under øynene. Jeg opplevde å måtte sette sminken opp til 10 ganger daglig før rutinen satt på plass og jeg var flink til å følge den. Det er veldig kjedelig å må sminke seg opp til tre ganger om dagen, og at sminken allikevel ser kakete og stygg ut på slutten av dagen, samtidig at du er så oljete at den smitter over på alt. 

Her er produktene jeg bruker :
 


Jeg bruker alltid en god cleansing wipes når jeg skal ta av sminken.
Jeg bruker forresten ofte den for følsom og sensitiv hud men jeg plukket opp feil type når jeg var innom butikken sist gang. Disse funker like bra, det er bare at min hud blir litt rød etter jeg har tatt bort sminken med disse. 

 


Jeg bruker deretter garnier sin skinActive micellar cleansing water og noen pads for å fjerne resten av sminken som sminkeserviettene ikke tok.
Jeg gjør dette helt til padsen er ren og tar tilslutt en tørr en for å tørke forsiktig over ansiktet og spesielt under øynene. Er huden min veldig oljete på morgenen eller en dag jeg ikke bruker sminke så gjør jeg også det samme på morgenen og ut dagen. 

 





Jeg tar en liten klump av dette produktet kaldt angels on bare skin fra lush, tar litt vann på og blander det sammen i hånden før jeg plasserer det i ansiktet og masserer det inn. Jeg bruker dette hver kveld når jeg har brukt sminke og minst 3-4 ganger i uken. Skyll av med vann og tørk ansiktet forsiktig.

 



Korres Wild Rose Exfoliating Cleanser og denne elektriske børsten fra emerio bruker jeg 2-3 dager i uken,
spesielt under utbrudd og perioder der jeg merker at huden min ikke er den beste. 





Peel off mask fra JorgObe bruker jeg på morgenen og de dagene jeg ikke skal sminke meg. Det varierer litt på når jeg bruker den, men det er gjerne når jeg ser at huden har tette porer og etter innleggelser. 1 gang i uken til annenhver uke. 



Dette bruker jeg morgen og kveld etter rens. Korres wild rose sin fuktighetskrem og aqua derma sin age defense eye gel for over og under øynene da jeg er ganske følsom der. Jeg bruker alltid fuktighetskrem etter acne kremene, men siden de er på resept så føler jeg at det blir feil å reklamere for noe som legen har skrevet ut. Sliter du med acne så anbefaler jeg at du drar til din lege for hjelp. Det som funker bra for meg trenger ikke å funke for deg og omvendt. 

Dette er hudpleieproduktene jeg bruker. Det er selvfølgelig ikke alt på samme dag, takk gud for det for det hadde tatt lang tid.  Dette bruker jeg under en uke, men det blir noen avvik om det for eksempel blir så store smerter at jeg havner på sykehus eller lignende,  for dette er ikke akkurat det jeg prioriterer å ha med meg. 

 

Hvilke hudpleie produkter bruker du og anbefaler ? ❤️

 

#helse #psykiskhelse #produkter #korres #garnier #nivea #hud #hudpleie #acne #fuktighetskrem #skrubb #skincare #blogg #hverdag 

13.04.2017

'' Du må skjerpe deg ''

  • Skrevet 13.04.2017 klokka 00:50
  • Kategori: Personlig

Det er en og en halv uke siden jeg har blogget og jeg har fått mange tilbakemeldinger fra mennesker som sier at de er bekymret, til andre som forteller meg at jeg må skjerpe meg og oppdatere dere oftere så de få som bryr seg slipper å være bekymret for hva som skjer.

Må jeg virkelig skjerpe meg? Er jeg pliktig til å fortelle enhver detalj på bloggen min? Jeg er åpen om mye, men det er mye dere ikke vet som har skjedd, som skjer og som blir og skjer og det blir jeg ikke å blogge om før JEG er klar for å fortelle. Kanskje jeg faktisk aldri blir å fortelle noen alt som skjer rundt meg for tiden heller, for jeg kan love dere at det skjer mye nå og jeg selv sliter litt med å henge med. Jeg tar et valg om å ikke fortelle før jeg vet med sikkerhet hva som skjer, men jeg tar også et valg om å ikke fortelle for min egen og alle andres sikkerhet. 

Jeg tar et valg om å ikke blogge når jeg har store smerter, har det vondt psykisk eller klarer å være med venner fordi det er de periodene i livet jeg bare vil unngå å føle på bestemte følelser mer en nødvendig, og det å lukke meg og mine følelser er det jeg faktisk trenger noen ganger og jeg håper mange kan respektere dette. Når man har en dårlig dag med mye smerter og en tung psyke så hjelper det ikke å logge på bloggen for å lese på flere negative og stygge kommentarer, derfor skjermer jeg meg selv på det verste men også det beste.

Når mennesker stopper deg på gaten eller butikken fordi du ser så syk og dårlig ut, selv på en god dag og der smertene faktisk er så overkommelige at jeg kommer meg ut så kjenner jeg på to følelser. Den første følelsen er lykkerus fordi et fremmed menneske velger å stoppe opp en bit av sin dag for å vise medmenneskelighet ved å spørre om ting faktisk er bra, om jeg trenger hjelp eller har vondt. Det er godt å se at mennesker kan bry seg så mye om ei fremmed jente på butikken eller langs veien.

Den andre følelsen er at jeg blir sint. Sint over at den sykdommen jeg aldri kan bli frisk av skal utgjøre så mye på min hverdag og mitt liv at til og med de gode dagene så tror noen at jeg er skikkelig syk og blir bekymret over meg. Jeg blir ikke sint på vedkommende, men situasjonen jeg har havnet i og som jeg ikke kan komme ut av meg selv. Jeg blir så sint av at jeg ikke klarer å beskytte andre mot å se meg slik, av å se meg så sliten, av å se meg knyte knyttneven mot magen samtidig som jeg puster igjennom smertene fordi tross sykdom, så vet jeg at dette er nå dagene mine, og de vil ikke forandre seg uansett hvor høyt jeg ønsker det. 

 

 

#helse #psykiskhelse #vold #sykdom #kronisk #kronisksykdom #politi #katt #endo #endowhat #endometriose #sykehus #innleggelse #besøk

 

01.04.2017

1 år siden.

I dag er det et år siden. Et år siden der jeg ikke lengre klarte å smertelindre meg selv på skolen. Jeg hadde holdt det litt hemmelig og ville ikke at mange skulle vite det, selv om det var mange hendelser som hintet til at formen min ikke var den beste. To uker i måneden var jeg slapp og sliten. Jeg sov dårlig, var kvalm, matlysten var god en dag og dårlig en annen. Det var flere dager at sekken inneholdt mer bind og tamponger enn faktisk skolebøker, men dette pratet vi ikke høyt om. Jeg hadde alltid med meg en ekstra bukse eller to til skolen, det lå gjerne et ekstra klesskift eller to i bilen og jeg husker at en del spurte flere ganger hvorfor jeg alltid tilfeldigvis skiftet og hvorfor jeg var så ofte på do. 

Det var flere ganger jeg måtte dekke meg til for å gå på do i timen, mange ganger blødde jeg over og mange ganger tørket jeg bort tårene som kom fra smertene. Det kom kommentarer som at jeg var lat og ikke orket noe og at jeg alltid prøvde å slippe unna. Dette var få personer som sa, men kommentaren stakk sånn da jeg selv visste at jeg gjorde alt for å ikke knekke sammen. Ingen visste at jeg handlet flere brett av naproxen, ibux og paracet i uken. Ingen visste at jeg sov med bleier og lå i fosterstilling på grunn av smertene da jeg '' slappet av på grupperommet ''- 

Det er et år siden jeg tok motet for å dra til legen. Jeg hadde unngått dette lenge tidligere da jeg fikk beskjed at litt smerter under menstruasjon var helt normalt og at jeg ikke måtte tro at de var værre enn de egentlige var. Vi hadde øvelser, jeg sprang mellom timen og toalettet for smertetakene, oppkastet og dogåingen under smertene. Til slutt sa jeg at jeg skulle dra til legen, og jeg ringte de i bilen med store smerter å sa '' Nå klarer jeg ikke mer, jeg er på vei og noen må finne ut hvorfor det bare blir verre og verre''.

Det er et år siden jeg ble sendt til sykehuset fra legetimen da de trodde jeg hadde blindtarmbetennelse. Det ingen visste var at dette skulle bli et langt og smertefullt år med svar, spørsmål og diagnoser. Jeg trodde aldri at jeg skulle bli en operasjon eller at jeg måtte be om noe hjelp i hverdagen, jeg hadde jo klart meg så godt alene, dette skulle jeg også klare.  

Det er et år siden smertene ble så ille at jeg selv ble litt redd. Det er et år siden smertene var så ekstreme at jeg svimte av og flere leger ikke visste hvorfor jeg datt rett i bakken. Det har nå vært et år med en lang kamp som enda ikke har gått mot slutten, men også et år der jeg har lært å være takknemlig over de gode dagene, og over de dagene jeg var mye friskere. Det tok et år før jeg fikk komme til riktig spesialist, og det er virkelig et år for mye.

 



#helse #psykiskhelse #sykdom #innleggelse #endo #endowhat #endometriose #hverdag #blogg #smerter #smertestillende 

 

 

 

Victoria Grøtting

Hei! Jeg heter Victoria. Jeg er over gjennomsnittet glad i å skrive, og deler kanskje ting som ikke alle andre ville ha gjort. Her kan du lese om hverdagen min, opplevelser, tanker og min vei til å bli frisk fra psykiske lidelser og kvinnesykdommen endometriose som jeg plages mye med på en daglig basis. For kontakt eller samarbeid : Victoriaaa97@hotmail.no

Siste innlegg

Siste kommentarer

Bloggdesign

hits