16.07.2017

Han reddet livet mitt

  • Skrevet 16.07.2017 klokka 02:46
  • Kategori: Behandling

Jeg er så takknemlig, så evig takknemlig for dette mennesket. Jeg hadde mistet troen for å bli frisk og under en ny akutt forverring 21 februar våknet jeg på hotellrommet med blod rundt munnen, sikkel rennende ned kinnet mitt og to veldig røde mennesker. Jeg husker ikke mye fordi jeg var så sliten av det som visste seg å være et krampeanfall, mitt første krampeanfall. Jeg kjenner de tar på meg, de snakker til meg og jeg prøver å svare. Jeg er så trøtt og sliten og har så vonde smerter at jeg såvidt klarer å åpne øynene for å hilse på de. Jeg ville så gjerne fortelle at jeg hørte alt de sa og at det gikk bra, selv om det egentlig ikke føltes slikt ut. Det tar en stund før jeg kommer meg, hodet kommer på plass og verden surrer ikke like mye rundt lengre. Jeg blir fraktet til sykehuset og inn på akuttmottaket for tester før jeg blir sendt på en avdeling der de alltid hadde kontroll over meg. Pustet jeg for fort kom de løpende inn, ble det forandringer på puls og hjerterytme sto de klar ved sengen for å hjelpe. Det var skummelt, jeg var så ufattelig redd. 

22 februar blir jeg trillet ned for røntgenundersøkelse. Jeg husker de fortalte meg hvor viktig det var å ligge mest mulig på siden da de var redd for nye anfall. Jeg ligger å ser på svelgtuben som ligger ved hodeenden min og kjenner at klumpen i magen bare vokser mer og mer før jeg blir borte. Et nytt anfall hadde hendt og jeg husker jeg var så takknemlig over hvor betryggende de var når jeg våknet. Sykepleieren holdt med i hånden før hun fortalte hva som hadde hendt. Røntgen undersøkelsen er unnagjort og senere skulle vi til gynekologisk undersøkelse, den undersøkelsen som var grunnen for at jeg lå på hotellet i første omgang. 

Jeg ligger i sengen, smertene er intense og jeg var så klar for å gi opp. Jeg hadde fortalt meg selv flere ganger om at jeg ikke orket mer, at dette ikke var noe liv å leve. Jeg hadde innerst inne gitt opp men så ser jeg denne mannen komme gående mot meg. Han smiler, han så meg. Han kommer på siden av sengen, tar meg i hånden og sa '' Hei Victoria. Er du klar for å bli med inn så vi kan se hva vi kan gjøre med smertene? '' Han var så blid, nesten for blid fordi jeg hadde mistet troen, men det hadde ikke han. 

Sykepleieren hjelper meg opp av sengen og inn på rommet. Jeg setter meg ned og han spurte meg om spørsmålene ingen hadde spurt før. '' Når fikk du menstruasjonen første gangen? Når begynte det å bli et hinder i hverdagen? Hvordan er syklus, blødninger og smertene? Hvordan er det i forhold til toalettbesøk? Er det bedre eller verre når ... ? ''

Det var første gang jeg følte noen forsto meg og det var første gang jeg kunne fortelle ærlig hvordan det faktisk var uten at noen skulle avbryte meg, overse det jeg sa eller fortelle meg at dette var ingenting. Det var første gang jeg ble møtt med verdighet og respekt. Under undersøkelsen viste han meg hva han så på og hva han så etter noe som var første gang jeg opplevde. Han fortalte om de mulige funnene han ønsket MR bilder av og at han mente vi måtte operere enda en gang når han fikk disse bildene. 

Denne fantastiske mannen og legen gjorde det utenkelige. Han ga meg håpet tilbake etter det som føltes ut som en evighet uten. Han så meg som en pasient med en vanskelig forhistorie og ikke som en pasient som bare var i veien og bare var et psykisk problem. Jeg husker at han og en kollega fortale meg at de ikke trodde at dette var psykisk noe jeg hadde blitt fortalt så lenge. Endelig hørte noen på meg, endelig var det noen som så at smertene var fysiske og nå skulle jeg få hjelp. Jeg visste jeg skulle få hjelp og at det nå bare handlet om å holde ut, å jobbe seg gjennom smertene før jeg kunne bevise alle sammen om at jeg klarte det. Denne fantastiske mannen som smilte så fint til meg, han som holdt meg i hånden og pustet gjennom smertene med meg. Den fremmede mannen som jeg hadde hørt så mye bra om, han som hjalp meg å få time så raskt. Denne fantastiske mannen reddet livet mitt.
 



#helse #psykiskhelse #sykdom #akuttsykdom #kronisksykdom #endo #endowhat #endometriose #sykehus #observasjon 
#lege #kirurg #undersøkelser #operasjon #blogg #hverdag #sommer #foto #lørdag #søndag #følelser

Sarah Nazeem

16.07.2017 kl. 08:46
<3

Victoria Grøtting

16.07.2017 kl. 12:27
Sarah Nazeem: <3
Victoria Grøtting

Hei! Jeg heter Victoria. Jeg er over gjennomsnittet glad i å skrive, og deler kanskje ting som ikke alle andre ville ha gjort. Her kan du lese om hverdagen min, opplevelser, tanker og min vei til å bli frisk fra psykiske lidelser og kvinnesykdommen endometriose som jeg plages mye med på en daglig basis. For kontakt eller samarbeid : Victoriaaa97@hotmail.no

Siste innlegg

Siste kommentarer

Bloggdesign

hits